Allemannsretten - og fem eksempler på at den ikke respekteres

Kan vi ferdes hvor vi vil i norsk natur? Kan vi bare finne oss en leirplass og slå opp teltet? Eller kan noen med loven i hånd hindre oss? I så fall, hvem? Og hvorfor?

Friluftsloven fra 1957 sikrer oss alle rettigheter til ferdsel og opphold i den norske naturen, samtidig som den sier at vi skal vise hensyn. Utgangspunktet for allemannsretten er enkelt: Hvis det er utmark (det vi kaller natur), så kan du ferdes der og slå opp telt i to døgn (150 meter fra bebodd hus/hytte).

Dessverre finnes det rundt om i landet en mengde lokale forskrifter som overstyrer Friluftsloven. Det betyr at du før du legger ut på en friluftstur i nærmiljøet, egentlig bør gå inn på Lovdata for å sjekke hva som er lov og hva som ikke er lov akkurat der du skal.
Da begynner det enkle friluftslivet å bli veldig komplisert.
De siste 10 årene har jeg opplevd dette på kroppen en rekke ganger i Sør-Norge.
Her er noen eksempler.

Eksempel 1: Risør kommune

Under en padletur gjennom Risør kommune på begynnelsen av 2000-tallet havnet jeg i et friområde med «Telting forbudt»-skilt. Jeg la meg da under åpen himmel og skrev brev til kommunen når jeg kom hjem. Brevvekslingen førte ikke helt frem, men saken var oppe i kommunestyret et par ganger. For noen år siden tok lokale reiselivsaktører saken opp igjen, og sommeren 2014 ble det gjennomført en forsøksordning med telting i utvalgte tidsrom. Ordningen ble evaluert samme høst, og resultatet var heldigvis oppløftende. Følgende ble vedtatt:

Atferdsreglene i skjærgården, § 8 Telting og overnatting, tilleggsbestemmelser, endres til slikordlyd: I perioden 15.6. til 15.8., er telting kun tillatt mellom kl. 19.00 og 09.00 for områdene Perleporten, Lille Danmark, Karolina og på Randvik. Vedtaket sendes til Fylkesmannen for stadfesting.

Det er altså mulig å få omgjort forskrifter om atferdsregler, men det kan ta veldig lang tid. Selv en endring i Grunnloven hadde antakelig gått raskere ... Men det finnes heldigvis unntak fra denne regelen også. Et teltforbud på Nomestranda i Nome kommune i Telemark ble omgjort fra en sesong til den neste. Det var bare en telefon som skulle til.

Eksempel 2: Kristiansand

Fra 2008 ligger det en forskrift med atferdsregler til friområdene i Kristiansand kommune som lyder:

Kristiansand bystyre har 16. april 2008 vedtatt nye adferdsregler for de mest brukte friluftsområdene i Kristiansand. Adferdsreglene er hjemlet i friluftsloven § 15. Adferdsreglene er bestemmelser om ridning, telting, båndtvang og bålbrenning og skal løse brukerkonflikter og verne dyre- og plantelivet på disse områdene.

Et grafisk kart over områdene ligger ikke hos kommunen, og det er relativt store områder det er snakk om. Reglene håndheves på en svært rigid måte. Da jeg var med og arrangere økofilosofisk seminar på Odderøya fyr i januar 2015 ble det sendt søknad om å få slå opp telt. Søknaden ble avslått med henvisning til forskriften ovenfor. Selv om vi kunne garantere at telting i strandsonen på Odderøya den siste helgen i januar ikke ville være til trengsel for noen ...
Heller enn at Kristiansand kommune båndlegger store arealer med teltforbud, kunne de skiltet i terrenget der telting er problematisk. Gjerne med dato- og tidsbegrensning, for eksempel "teltforbud i juni-august" og/eller "fra kl. 09-21". Her kan Risør kommune stå som et godt eksempel.

Eksempel 3: Friluftsparken i Søgne

Vest for Kristiansand ligger et stort område som ble kjøpt av Midt-Agder Friluftsråd i 1973. Området er delvis tilrettelagt og ble kåret til årets friluftsområde i 1999. Når det kommer til telting er det forbud i hele området, men det er satt opp noen gapahuker. I mai 2015 fikk jeg en henvendelse fra en fortvilet far som skrev dette om sitt og datterens møte med Friluftsparken:

Vi parkerte og trasket inn grusveien i Helleviga. På veien festet blikket seg mot et forbudsskilt mot camping. Hva i alle dager tenkte jeg - hva gjør jeg nå? Min datter gleder seg sykt til dette. Ja ja, det er jo nokså uskyldig det vi gjør ut av oss her nede fra klokka 2030 til i morgen tidlig en mai dag.

Selv om det er mulig å overnatte i faste installasjoner i området virker det urimelig at så store arealer er båndlagt med teltforbud. På samme måte som i Kristiansand bør det skiltes der telt er uønsket.

Eksempel 4: Skjærgårdsparken i Telemark

Under arbeidet med boka Padleguide for Telemark (2009) kom jeg over noen skilt med teksten "Telting på anvist plass". Det var å snu Friluftsloven helt opp-ned. Med dagens selvstående telt er det mulig å telte rett på svaberg, eller å feste en hengekøye med tarp mellom noen trær. De anviste plassene var desssuten rene luksussteder for oss som er vant til og ønsker å bo i naturen. Nå viste det seg dessuten flere steder at heller ikke de anviste plassene var egnet, siden gjengroing er en stor utfordring langs kysten.
Forskriften som regulerte dette var ikke registrert på riktig måte, og det var stor usikkerhet om hva som egentlig var gjeldende regler. Det var også en oppfatning hos Fylkesmannen i Telemark at det måtte være toalett på steder der telting skulle være tillatt. Situasjonen her er fremdeles uklar, men blir antagelig gjennomgått ved etablering av ny nasjonalpark.

I Kragerø kommune har de en forskrift med hjemmel i Plan- og bygningsloven fra 1988. Det betyr at telt er ulovlig, men at overnatting under åpen himmel er lov. Å slå opp telt innebærer "å reise en konstruksjon", mens å rulle ut soveposen under åpen himmel ikke innebærer det samme.
Et annet eksempel er Jomfruland. Her er det teltforbud i landskapsvernområdet, men dette er under revidering på grunn av nasjonalparketablering. Så her må vi smøre oss med tålmodighet i alle fall et år til.
Det siste eksempelet fra Telemark er Kragerø Turistforenings område på Stangnes ved Portør. Her er også telting forbudt, noe DNT sentralt har prøvd å ta opp med kommunen. Dette er et område med veldig få overnattingsalternativer for padlere, men siden Kragerø Turistforening ikke er medlemmer av DNT sentralt har det ikke vært noen utvikling i saken, og skiltet hang der fremdeles i 2014.

Eksempel 5: Skjærgårdsparkene i Aust- og Vest-Agder

Under arbeidet med guider i disse to fylkene dukket det også opp en del saker. Utenfor Flekkefjord ligger Torsøy med teltforbud, men i det tilfellet fikk jeg ikke noe gehør hos kommunen. Dette er en svært tilrettelagt øy for båter, men det er ikke lov til å bruke den relativt store gressplenen til telt - selv ikke en liten del av den. Status i dag er at skiltet fortsatt henger der, og at teltere fortsatt ikke er velkomne.

Friluftsparken i Søgne er omtalt ovenfor, og der har heller ikke atferdsreglene blitt endret. På Jerkholmen utenfor Arendal er friluftsloven "utvidet", og det er lov til å overnatte fem døgn i stedet for to. Her er det også et eksempel på et innrammet område for telt på Merdø.

Mange av de tilrettelagte friområdene på land har teltforbud. Dette kan det nok være gode grunner for i sommerferien, men neppe resten av året. En ordning som den Risør kommune nå har kommet frem til burde gjennomføres der det er behov for noe strengere enn Friluftslovens generelle retningslinjer.

Nasjonalparker til sjøs

Det kommer stadig flere nasjonalparker til sjøs. Her blir det viktig å sikre opphold, og ikke bare ferdsel. Alle slike områder får forskrifter som går foran Friluftsloven, og hvis det først blir copy/paste av "telting forbudt" i disse områdene, så vil det innebære et stort tap for friluftslivet. Slike forbud må være velbegrunnet bør vurderes i hvert enkelt tilfelle. I mine øyne skal det svært mye til for å rettferdiggjøre et teltforbud hele året.

Teltreglene var til høring for to år siden. Da ble det foreslått 50 meter som grense i strandsonen. Dette er ikke blitt fulgt opp, og nåværende regjering er visstnok ikke så begeistret for forslaget. Strandsonen bygges ned år for år, og det blir viktigere og viktigere å bevare de gjenværende "teltlommene". En 50 meters-regel ville gjort det enklere, men da er det viktig å huske på at det skal være i avstand fra bebodd hus eller hytte. De fleste hyttene langs kysten brukes noen få uker om sommeren, så det er i praksis mulig å ligge nærmere enn 150 meter store deler av året. Så lenge området er definert som utmark.

Det verserer mange grunner for å nekte telting. Noen har en oppfatning av at hvis det ikke er forbud vil det etableres regulære teltleire slik Gerhardsen-ungdommen gjorde på 1960-tallet. I dag har Solberg-ungdommen cabincruisere eller hytte i strandsonen. Telting er i ferd med å bli en ekstremsport, og det blir færre og færre teltovernattinger langs kysten vår. Faren for brann er også blitt brukt som argument, men det synes jeg er rimelig tynt. I en kajakk er det ikke plass til kassevis med ølflasker som skal knuses, og de som bedriver friluftsliv på den måten ligger uansett veldig sjelden i telt.

Takk til Marianne Reusch, og hennes nettsted www.allemannsretten.no for inspirasjon og velvillige svar på juridiske finurligheter.