Alle skoler bør ha ei hengekøye

- Hei. Du der. Er du skogvokteren? Har du ansvaret for denne stien? Det er livsfarlig. Forstår du det? Det går ikke an å gå her. Og vi skal liksom ta imot kongen. Aldri i livet. Sånn kan vi ikke ha det.
- Jeg er ikke skogvokteren.
Mannen slipper knapt nok til mens eleven min lar skyllebøtten renne ned over ham.
- Men da forlanger jeg å få snakke med skogvokteren! For den stien er ei dødsfelle. Jeg knakk nesten ankelen min tre ganger på vei opp hit. Og jeg er ung og sprek. Tenk på kongen! Det går ikke.

Det er ikke godt å si hva den stakkars gamle fyren vi traff denne torsdagen egentlig tenkte, men han var nok glad han ikke var skogvokteren.
For når man inviterer kongen på middag tar de fleste oppgaven på alvor. I alle fall enkelte av elevene mine.

Noen ganger føler jeg meg som nyfrelst fyr som tror han har skjønt det. Jeg messer om å ta med kidsa i skogen og slippe dem løs der. Som om alle svar på problemene i samfunnet finnes der ute, der inne blant trærne.
Det vet jeg jo at de ikke gjør. Ikke alle.
Men jeg tror at veien for å finne svar iblant går i ulendt terreng med røtter og steiner, i blytung myr, i kratt og over steinura.

Det er en overdrivelse å si at guttene mine jubler når det er torsdag og klart for en ny økt i skogen. De fleste sukker tungt og oppgitt, de rister på hodet over å ha fått en lærer som heller vil ut, langt oppi skogen, enn å sitte i et klasserom og se i en skjerm.

Selv mine elever, som ikke alltid liker å ha fag, spør om når vi skal ha fag. Når skal vi tilbake til skolen? Når skal vi ha skole?
Og likevel presser jeg gjengen inn i bila og kjører langt ut i skauen.

Jeg anser at en av mine kjerneoppgaver som lærer er å vise elevene mine hva læring kan være. Å vekke nysgjerrighet og stimulere til læring som skal vare livet gjennom. Som går på tvers av fagenes skillelinjer og som kan anvendes der ute.
Ute i skogen. Ute i samfunnet. Ute i virkeligheten.
- Hvor lenge er det til vi skal tilbake til skolen?
Jeg har akkurat parkert bilen. Lesset av øksene og sagene, og guttene er godt i gang med arbeidet. De vet at jobben må gjøres.
Bortsett fra én.
- Vi skal være her til klokka ett. Nå er klokka ti. Hvor lenge blir det?
Han tenker litt, teller på fingrene og svarer:
- Tre timer.
- Bra. Vi skal dra om tre timer.
- Ok. Men rekker vi å ha litt pause før vi drar hjem?
- Vi tar pauser når vi trenger det.
- Nei, jeg mener: Rekker vi å ha litt pause på skolen før vi drar hjem?
- Nei, når vi er tilbake på skolen er skoledagen ferdig.
- Men rekker vi å ha litt tid på ipad før vi drar hjem. Du vet: pause.
- Nei. Vi skal være her til skoledagen er slutt.
- Så ingen pause?
Blikket hans er drepende. Jeg snakker til en vegg.
Jeg forstår at vi ikke er helt enige om definisjonen på pause.

Det er dårlig dekning på hytta. For ungdom som lever konstant påkoblet er det tortur. Hva skjer i den virkelige verden mens jeg er borte? Hva går jeg glipp av? 4G fungerer som en forlengelse av hovedpulsåren. Er du ikke på nett, er det som om du ikke eksisterer. Du kunne like gjerne vært død.

Men når guttene plukker opp øksa og hogger til, forsvinner den følelsen. Hjertet slår litt hardere. Bortsett fra for han ene som fortsatt har sekken på, som rusler rundt og plukker litt på klassekameratene. Som ikke helt vet hva han skal gjøre i tre timer her ute i skogen.
Han plukker opp mobilen, som for å sjekke om han kan overleve på kunstig åndedrett noen timer.
Men det finnes ikke dekning.

Jeg begynner å tenke på dette med lediggang og roten til alt ondt og slike ting. For hvert pirk han foretar på en klassekamerat med ei øks i handa kommer vi nærmere katastrofe.
Etter fem minutter sier han:
- Hvor lenge er det igjen?
Nå er han sur. Gretten.
Så jeg tyr til strengestemmen, sier at kan han gå rundt og spørre hvor lenge det er igjen hele dagen. Han kan irritere seg over at vi er her ute og bruke all sin energi på å være sint. Eller han kan gi slipp. Senke skuldrene. Akseptere tingenes tilstand og se hva som skjer med tiden da.

Jeg finner fram hengekøya. Det er en avledningsmanøver. Vi monterer den sammen, tester ut høyden og finner til slutt den optimale posisjoneringen mellom to trær i skråningen bak hytta. Akkurat på det punktet der høstsolen makter å bekjempe tyngdekraften og komme seg over de høyeste grantoppene.
- Kan du teste den for meg? Vi må vite om den funker.
Han ser rart på meg og på hengekøya. Vanskelig å si hvem han synes er mest merkelig. Men han aksepterer oppgaven.
Han kommer seg opp i hengekøya og der ligger han. Ganske fornøyd, hadde det ikke vært for alt bråket fra guttene som jobber og sliter med vedhogsten. Men han er storsinnet og aksepterer det. Og han blir liggende.
Helt til bålet er tent og han kjenner lukten av kanelsnurrer. Da våkner han fra dvalen, stavrer seg ut av køya og setter seg ned ved bålet. Han lager seg en bolle.
- Disse var gode, sier han og lager seg en ny. Til slutt har han spist fire boller. De tre timene har gått, klokka er ett og vi pakker sammen.
- Hva skal vi?
- Vi skal dra.

Han ser forundret ut. Som om han lurer på hvor det ble av tiden, at noen har kjørt et eller annet triks på ham og nå må han finne ut hvordan hele lureriet har foregått.
Så forstår han det.
- Ja, hvis man bare gjør jobben, så går tiden fort, sier han, og er fornøyd med dagens innsats som inneholdt to timer i ei hengekøye og én time med bollespising.
Men han er blid og synes det faktisk gikk greit uten pause denne dagen.
Da får det bare våge seg at de andre guttene skjeller ham ut for å ikke ha bidratt med vedhogst eller båltenning.

Han lærte seg ikke å kløyve en vedkubbe denne dagen. Men kanskje sitter han igjen med noe annet. Noe som går dypere.
Å bare være.
Evnen til å koble ut omverdenen er en avglemt, men helt essensiell komponent i det å lære. Skal du gå i dybden på et materie, kan det være greit å lære seg å legge vekk alt annet først.
Slik sett kan det å ligge i hengekøya noen timer faktisk være læring. Kanskje skulle vi alle gjort det fra tid til annen.

De andre er fortsatt gretne fordi han ikke jobbet. Jeg forklarer at han har testet hengekøyen. Det kan jo være kongen skal hvile seg der og da må vi vite at den funker. På den måten har han kanskje gjort den aller viktigste jobben i dag.
- Er du gal? Kongen kommer aldri til å ligge i den der, det er livsfarlig, sier han som tidligere forlangte et møte med skogvokteren.

Kongen skal i alle fall ikke være bekymret for sikkerheten. Da er det større grunn til bekymring om hvorvidt det blir nok boller til alle gjestene.