Da jeg lærte å like vinteren

– En morsom ide, syntes noen. – Helt idiotisk, mente resten. 50 dager på ski i sameland var et eksperiment utenom det vanlige.
Kan man lære seg å like å gå på ski? Bare man går langt og lenge nok?
Dette prosjektet handlet verken om å være først eller best, krysse kontinenter eller bestige høye fjell. Nordnorsk VinterOdyssé var 50 dager på ski fra Kirkenes til Bardu, med opplevelse, mennesker og vinterglede som mål – ikke avstanden.

Dag 1:
Sikten er begrenset til noen få meter, og jeg myser gjennom tåkehavet. De siste bygningene har forsvunnet ut av syne, og sjelden har jeg følt meg mer alene. Vinden river i den nye goretexen. Bak meg står Ulf – et godstog av en pulk fylt langt over randen. Jeg var jo ikke helt sikker på hva jeg trengte og hva jeg ikke trengte, så derfor endte det litt på samme måte som når damer drasser med fire kofferter på en ukestur til Gran Canaria.
Et helt univers av usikre tanker svirrer rundt i toppen av soveposen. Herr Vind bestemmer seg for å gni det godt inn. Bardunene løsner, og teltduken fillerister den allerede tynnslitte psyken min. F…, jeg letter jo snart!

Dag 6:
Jeg snegler meg vestover langs finskegrensa med kurs for Tana, etter å ha passert Neiden. Den første uka har jeg lært to elementære ting: Vidda er slett ikke så flat som jeg trodde. Og i Finnmark blåser det stort sett vestavind. For min del betyr det konstant motvind. Det er lite motiverende å gå fiskebein over islagte vann med en knyttneve av vind midt imot. Geipen henger til tider ned på skituppene. Det store huslasset bak meg glir som murstein og holder foreløpig skigleden på et par lysårs avstand.

Mange vil vel kanskje påstå at dette eksperimentet ikke er den helt rette måten å angripe en problemstilling på. Jeg innser at de har et poeng. Hvis du ønsker å få ungen din til å like pultost, så er det neppe en god idé ikke å gi han noe annet å spise de neste par månedene. Men alt er en overgang, sa reven da den ble flådd, og på samme måte bestemmer jeg meg for å holde konsentrasjonen omkring ett eneste mål: Være en ukuelig optimist. Glede meg over de små detaljene. Som at jeg helt ubemerket har begynt å banne som en finnmarking. «Inn i svarteste hælvetes gamperæva av en hæstkuk førr en hærli neglsprætt! ...» Det tar jeg som et steg i riktig retning.

Det går radig framover i dag, føret er skarpt. Scooterløypa er isete og hard etter mildværet, og jeg bestemmer meg for å prøve å nå fram til Polmak i løpet av kvelden. Normalt ville distansen kreve to dager, men på 1:50 000-kartet så det fint og jevnt ut. Kroppen føles overraskende bra, den kommer raskere i gang nå. På en måte har den sluttet å protestere, og lystrer kommandoene fra cockpiten. Kilometerne renner unna, og jeg jubler oppstemt av den oppkvikkende stemningen – av pulken som singler mot isen, av medvinden og av det fantastiske landskapet som snegler seg forbi.

Dag 31:
Noen ganger er det bare sånn. Idiotiske tanker dukker opp og brenner seg fast, og nekter å gi slipp. Er det mulig å gå helt fram til Kautokeino i én eneste etappe? Kartet viser omlag 60 km – i luftlinje. Mens fornuften tar seg en lite fortjent ferie, innser jeg at avgjørelsen allerede er tatt.
Da mørket senker seg, er halve distansen unnagjort. Det begynner å røyne på kreftene, men føttene snegler seg stadig videre mot sør. Den brennende horisonten avløses av fire timer gnistrende nordlys. Jeg har aldri sett eller følt maken. Mitt lille mikroskopiske jeg i et eventyrlig lysshow på alle kanter. Natten på vidda fylles av isende kulde og tiende ærbødighet. Sola ombestemmer seg og kommer opp igjen.
Etter 22 timer i pulkdraget sjangler jeg inn på Norlandia Hotell i Kautokeino. Forsøker å feste zombieblikket på mannen bak resepsjonsdisken.Vennlige mennesker hjelper meg ned bak et bord – i et hjørne så langt unna de andre gjestene som overhodet mulig. De betrakter meg som en museumsgjenstand. All maten innenfor to armlengders rekkevidde virvles ned i det svarte hullet med bustete hår.
Jeg sover tungt i 16 timer.

50.dag:
Det er siste dag. Det er ikke mer enn fortjent at sola sper på med varme og trivsel de siste kilometerne. Vi surfer 400 høydemeter ned mot Altevatn med dype telemarkssvinger i tynt lag med pudder. Over det islagte vannet suser vi på ny bak kiten. To møtende skiturister hever hodet og stirrer forundret etter oss. Jeg tror de forstår hvorfor vi jubler – det synes og høres tydelig hvilken pris vi setter på den sjeldne østavinden. Mellom åpne råker og med den ene pulken skurende på hodet, noterer GPS-en en siste fartsrekord. 40 km/t! Så kommer tankene. Bildene fra et unikt eventyr ruller over netthinnen. Jeg har rast rundt i sneglefart i 50 dager og opplevd mer enn jeg noen gang kunne drømme om. For hva kunne jeg egentlig forvente av turen?

Jeg tenker på eksperimentet. Om å lære å like å gå på ski. Hva skulle det være godt for? Med alt drittværet, motvinden, klabbeføret og neglespretten skulle en tro at jeg burde angre, men frustrasjonen fikk heldigvis aldri kneblet optimismen eller motivasjonen. Eller staheten. Løsningen framsto klarere for hver dag – å tenke de rette tankene. Manipulere seg selv til godt humør. Og le av meningsløs moro. Som å diskutere samarbeidsvilje med Ulf Pulk, eller drive tiden av gårde med tilbakestående monologer med seg selv. Å flytte den ene skia foran den andre er vel verken komplisert eller spesielt stimulerende i seg selv. Men skiene fraktet meg gjennom skog og daler, over fjell og vidder, og til mennesker jeg ellers aldri hadde møtt.
Livet er på mange måter de menneskene man møter. Ofte var det de jeg møtte som var først ute med spørsmålene, og den gjensidige nysgjerrigheten var gode premisser for å få et eventyrlig innblikk i samenes og finnmarkingenes liv. Som liten kunne ikke skuffelsen over en myk julegave kompenseres med fint gavepapir. Men på denne turen utgjorde alle opplevelsene en idyllisk innpakning rundt den simple, monotone framdriften på ski. Å traske på ski med tung pulk er for meg fremdeles ikke spesielt tilfredsstillende – isolert sett. Men i løpet av de siste 50 dagene har selve skigåingen vært en krusedull i et langt større, fenomenalt kunstverk.