Å skyte noen for å bevare mange

Støvet har så vidt lagt seg etter stormen rundt løven Cecil, men anti-jakt lobbyen sliper igjen sine kniver. Det gjelder tydeligvis å utnytte momentet. Deklarasjon 0003/2016 ble nylig overlevert EU-parlamentet, og målet er et forbud mot import av jakt-troféer. Mange nordmenn jakter i Afrika, og selv om Norge ikke er EU-medlem, vil et forbud bli merkbart også her. Min hovedbekymring er likevel ikke rettet mot jegere som ikke får troféene sine hjem. Det dramatiske er skadene dette vil påføre Afrikas natur.

Deklarasjon 0003/2016 inneholder mange punkter, og de tre første bør arresteres:

1. Earth has entered its sixth mass extinction phase, with animals now dying out at 100 times the normal rate. Estimates of the current rate of extinction range from 500 to 36 000 species per year.

Å bruke dette argumentet i kampen mot lovlig jakt er søkt, men også ødeleggende for naturvern. Den absolutte majoriteten av utrydningstruete arter er ofre for klimaendring, habitatødeleggelse og forurensning, og de artene som trues av jakt er primært ofre for krypskyting. Det kan trygt argumenteres for at lovlig troféjakt, særlig i Afrika, har bremset utryddelsen av arter. I noen land har troféjakt sågar vært drivkraften bak storskala restaurering av jordbruksland tilbake til villmark. På 1960-tallet var det 0,5 millioner storvilt på privateid land i Sør-Afrika. Dagens mest konservative estimat ligger på 6 millioner [1]. I tillegg kommer tallrike mindre arter det ikke jaktes på, men som også har fått habitatene sine tilbake. Det samme er tilfellet i Namibia, hvor private eiendommer har 21-33 ganger mer vilt enn statlige verneområder [2]. Selvfølgelig skytes det dyr i de private jaktområdene, det ligger i sakens natur, men samtidig sørger landeierne for at populasjonene av jaktbare arter er høye, og habitatene holdes intakte.
I mange afrikanske land er staten eneste grunneier. Der myndighetene legger til rette for langsiktig forvaltning, har operatøren alle incentiver til å skjøtte jaktområdene på en bærekraftig måte. Det er levebrødet deres. At noen operatører likevel tar snarveier er ikke overraskende; den mentaliteten finner man i alle land og alle profesjoner. Men jeg kjenner jaktbransjen i Afrika godt, og vet at indrejustisen i dag er hard. Bransjen merker trykket, og vet at den eneste måten å overleve på er å luke ut useriøse aktører. Cecils skygge tillater ikke at skuldrene senkes.
Di Minin m. fl. konkluderte nylig i det meget anerkjente vitenskapelige tidsskriftet TREE med tittelen «Banning Trophy Hunting Will Exacerbate Biodiversity Loss» [3]. I oversatt form blir dette kort og godt «Forbud mot troféjakt vil forverre tapet av biodiversitet». Det er vanskelig å forstå at selv innbitte troféjaktmotstandere ikke tar dette inn over seg.

2. This extinction crisis is caused primarily by human activities. Trophy hunting contributes to the loss of iconic species, and claims that proceeds from trophy hunting benefit conservation and local communities have been debunked by scientists.

Det stemmer at menneskelig aktivitet er hovedgrunnen til utryddelsen av arter. Afrika har verdens raskest voksende befolkning, og presset på naturressursene er allerede formidabelt. Men å ofre villmarka løser ikke kontinentets problemer. Jeg har bodd i Øst-Afrika i 15 år, og er ikke i tvil om hva som vil skje hvis myndighetene overbevises om at bærekraftig troféjakt ikke har livets rett; Jaktoperatørene vil miste sine kunder, og områdene vil i stor grad bli «fritt vilt» for krypskyting, landbruk og industri.
At lovlig troféjakt bidrar til utryddelsen av ikoniske arter er feil. Det er godt kjent at jakt-generert kapital snarere er med på å bevare dem. I tillegg er jaktbransjen en betydelig sysselsetter, med mer enn 65 000 ansatte i Sør-Afrika alene [1]. Elefanter, løver og neshorn sliter riktignok mange steder, men dette er ikke troféjaktens skyld. Hvordan kan «drapet» på én kjendisløve overskygge en storskala nedslakting av dyr som beviselig er knyttet til mafiavirksomhet i Asia? Jegere har riktignok beskattet løver for hardt visse steder [4], men dette ryddes det nå opp i gjennom reduserte kvoter og strengere kontroll.
At naturvern-gevinsten av troféjakt har blitt tilbakevist av forskere, er også feil. En voksende bunke vitenskapelig materiale viser det motsatte, og tallrike arter i mange land gjør det i dag bedre i jaktområder enn i nasjonalparker [f. eks. 3, 5, 6, 7, 8]. Konklusjonen fra disse artiklene har jeg selv erfart i Etiopia, hvor nasjonalparkene er i en sørgelig forfatning. Mange av jaktområdene tar derimot vare på naturmangfoldet. Når Dr. Anagaw Atickem og kolleger fra Universitetet i Oslo [9] finner at godt over halve bestanden av den sjeldne etiopiske antilopen fjellnyala lever i troféjaktområder, og at tettheten i disse områdene er vesentlig høyere enn i nasjonalparken vegg i vegg, så beviser dette det jeg allerede visste; Jaktoperatøren Ethiopian Rift Valley Safaris driver effektivt naturvern.
Menneskerettigheter og rettferdig fordeling trekkes stadig frem som et argument mot troféjakt. I mange land er fordelingen av jord meget skjev, og dette problemet må tas alvorlig. Når jaktmotstandere fremmer argumentet på vegne av løver og elefanter, forsvinner likevel logikken. Hvordan kan omfordeling og oppstykking av dagens jaktområder, med påfølgende bosetting av folk og bufe, gagne villdyrene? Et nylig utført studium fra Cecils hjemland Zimbabwe beskriver hvordan krypskyting og habitatødeleggelse da øker [10].
Dersom dagens landeiere faktisk får beholde jorda, men ikke selge troféjakt, har de to alternativer: jordbruk eller fototurisme. Når sistnevnte er mulig støtter jeg dette. Men store områder har ikke potensiale til å vernes for lønnsom fototurisme, siden svært mange turister må til for å dekke opp den summen hver troféjeger legger igjen [3]. Dyrevernorganisasjoner som NOAH, PETA og Born Free drives av mangel på pragmatisme og en nærmest religiøs overbevisning. De håper at afrikanske myndigheter skal omgjøre alle jaktområder til nasjonalparker, men dette er ikke realistisk [10]. Å etablere noe er en ting, men å drifte og forvalte det er noe helt annet. Myndighetene i de fleste land har fokus på økonomisk utvikling, og dyrevernorganisasjoner har en tendens til å følge de sakene som er sexy i øyeblikket. Når bidragene fra verdenssamfunnet en dag kanaliseres et annet sted; hasta la vista, Cecil.

3. The EU is a major source of trophy hunters, and a frequent destination for trophies. Between 2004 and 2013, over 27,000 trophies originating from Africa and America were imported into Europe.

Jeg vet ikke hvor disse tallene kommer fra, men dersom de stemmer er det ingen grunn til å slå alarm. I Sør-Afrika alene felles det årlig 130 000 trofédyr på bærekraftig vis [1]. Mye av dette eksporteres. Import av 27 000 troféer fra hele Afrika og Amerika over en 10-årsperiode er derfor ikke mye. Det aller meste av dette representerer dessuten svært vanlige arter som springbukk, impala og vortesvin. I Norge skytes det til sammenlikning over 70 000 storvilt hvert år.
Jaktbransjen i mange afrikanske land kan naturligvis gjøre en bedre jobb, både i forhold til vern av områder, etterfølgelse av jaktetiske og juridiske retningslinjer, finansiell gjennomsiktighet og større involvering av lokalsamfunn i forretnings- og forvaltningsarbeidet. Men selv om bransjen ikke er perfekt, og kanskje aldri blir det; hva er uansett det realistiske alternativet? En økologisk nytte-kostnadsanalyse viser at troféjakten mange steder er det beste middelet. Dersom naturvern er målet.

Referanser:

[1] Taylor W.A., Lindsey P.A. & Davies-Mostert H. 2015. An assessment of the economic, social and conservation value of the wildlife ranching industry and its potential to support the green economy in South Africa. The Endangered Wildlife Trust, Johannesburg.
[2] Lindsey P.A. m. fl. 2013. Benefits of wildlife-based land uses on private lands in Namibia and limitations affecting their development. Oryx 47: 41-53.
[3] Di Minin E., Leader-Williams N. & Bradshaw C.J.A. 2016. Banning trophy hunting will exacerbate biodiversity loss. Trends in Ecology and Evolution (TREE) 31: 99-102.
[4] Groom R.J., Funston P.J. & Mandisodza R. 2014. Surveys of lions Panthera leo in protected areas in Zimbabwe yield disturbing results: what is driving the population collapse? Animal Conservation 48: 385-393.
[5] Lindsey P.A., Roulet P.A. & Romañach S.S. 2007. Economic and conservation significance of the trophy hunting industry in sub-Saharan Africa. Biological Conservation 134: 455-469.
[6] Bouché P. m. fl. 2010. Has the final countdown to wildlife extinction in Northern Central African Republic begun? African Journal of Ecology 48: 994-1003.
[7] Croes B.M. m. fl. 2011. The impact of trophy hunting on lions (Panthera leo) and other large carnivores in the Bénoué Complex, northern Cameroon. Biological Conservation 144: 3064-3072.
[8] Crosmary W.-G., Côté S.D. & Fritz H. 2015. Does trophy hunting matter to long-term population trends in African herbivores of different dietary guilds? Animal Conservation 18: 117-130.
[9] Atickem, A. m. fl. 2011. Estimating population size and habitat suitability for mountain nyala in areas with different protection status. Animal Conservation 14: 409-418.
[10] Williams S.T. m. fl. 2016. The impact of land reform on the status of large carnivores in Zimbabwe. PeerJ 4:e1537; DOI 10.7717/peerj.1537.