Å skyte et dyr for første gang

Jeg hørte på jaktradioen at det var ferske spor, ble bedt om å være klar. Allikevel ble jeg overrasket da dyret åpenbarte seg, det nytter nemlig ikke å være helt forberedt første gangen. Plutselig står det der, og byttet har tatt jegeren på senga. Det er bare tre år siden nå, men jeg er sikker på at jeg vil huske dette øyeblikket like godt om tretti. Først litt rasling av bløtt løv som er i ferd med å råtne. Kanskje en kvist som knekker. Så står rådyret der i skogkanten, bare tjue meter fra meg. Lange, tynne pinner stikker opp av hodet – det er en bukk.

Bukken tar noen prøvende skritt, lister seg, som om den vet at noe er i gjære. Den hverken ser eller værer meg, men er tydeligvis ikke helt komfortabel med omgivelsene. Noen i jaktlaget har presset den ut av dagleiet, og nå lukter den ugler i mosen. Forsiktig løfter jeg geværet, noe jeg burde gjort så snart jeg hørte raslingen. Bukken merker bevegelsen min eller en lyd, uten riktig å forstå hvor det kommer fra. Den skvetter til og løper noen skritt, inn blant en gruppe lave hasseltrær. Forkroppen er fremdeles synlig femten meter foran meg. Den snurrer ørene hit og dit, forsøker å få kontroll over situasjonen. Hadde vinden blåst fra en annen retning ville den luktet meg og vært over alle hauger allerede. Jeg famler med sikringen og bruker en evighet på å finne dyret i kikkertsiktet. Det er stilt inn på altfor høy forstørrelse – slik uerfarne jegere gjerne liker å ha det, liksom for å være på den sikre siden.

Smellet er altgjennomtrengende, som om det går av en ladning både i meg og børsa. Jeg blir stående og hive etter pusten mens det går opp for meg hva som nettopp har skjedd: jeg har skutt på et levende dyr for første gang. Det suser i ørene mine, og jeg vet ikke helt om det er virkningen av smellet eller om jeg er i ferd med å få et illebefinnende. Ellers er det helt stille. Vinden i trærne og fuglekvitteret jeg hørte fem minutter tidligere er forsvunnet – det er som om hele naturen tar pause for å hedre en døende kamerat. Som om vi alle står her i stille andakt. Det er friskt, rødt blod ved skuddstedet. Jeg følger blodsporet inn i skogen og kjenner litt på alle jegeres største frykt: skadeskyting. Frykten for å påføre viltet unødvendig lidelse. Og på toppen av det hele, ydmykelsen av å ikke treffe et stillestående rådyr riktig på femten meters hold.