Mens vi venter på paradis

Å seile over Stillehavet tar tid. Det tok tjuefire døgn fra vi satte ut fra Galapagos til vi gikk i land på Hiva Oa i Fransk Polynesia. Tjuefire dager, hver av dem med tjuefire timer å fylle. Alle med helt tom kalender, uten et eneste produktivt gjøremål.

Jeg dro hjemmefra for å søke en stillhet, slik jeg før har forsvunnet til fjells for å rømme fra Facebook, kjøpesentre og livstrette omgivelser. Støyen fra samfunnet gir seg etter hvert. Før eller siden må jeg finne roen til å underholde meg selv.

Visst finnes det øyeblikk der vi seiler; det hender vi trekker i tau, håndstyrer mot en stjerne, beregner vindvinkler og måler fremdrift mot mål. Av og til tar jeg en kikk på seil og vindmåler, konstaterer at alt er ok og lar båten fortsette videre vestover, inn i solnedgangen. Stort sett er det bare å vente. Vi venter på å komme frem, venter på at det går over.

Vi så en del delfiner, ble fulgt av fugler hele veien. Flyvefisk i fleng landet på dekk.
Men det var alt.
17 dager passerte uten at vi så andre båter. VHF-radioen som sto på døgnet rundt ga aldri fra seg en lyd.

Langturseilerens fremste forbannelse er rulling. Selv på rolige dager slingrer båten ustanselig fra side til side. Jeg har slengt en halvferdig omelett i dørken, finfordelt kaffebønner over hele byssa og utkjempet en rekke slag mot min personlige erkefiende: rullende løk. Løk er blant de få grønnsakene som ikke umiddelbart råtner i varm og fuktig sjøluft, men det er umulig å få løk til å ligge noenlunde stille. Jeg regner det som en personlig seier om jeg klarer å lage middag uten å måtte ty til hodelykt for å jakte på løk som prøver å unnslippe knivens vrede.

Etter en drøy uke begynte ferskvareutvalget å anta en hittil ukjent dimensjon av tristesse. Middag ble stort sett en kombinasjon av ris, løk og hermetikk i alle tenkelige permutasjoner. I tropene er det en utfordring å produsere nok strøm til å drive kjøleboksen, selv på kalde netter viste termometeret sjelden mindre enn 25 grader. Vi trekker en slepegenerator etter båten for å lage strøm – en dynamo med propell – og da denne etter mange mils tjeneste forlot dette liv valgte vi å slå av kjøleboksen. All ferskmat av verdi var enten spist eller i svært tvilsom stand, så tapet var begrenset. Lunken pulvermelk er ingen utpreget delikatesse, men en glemmer raskt nok hvordan melka burde smake.

Alle våre 200 bananer modnet på samme dag. I to dager hadde vi banan for å holde blodsukkeret oppe på nattevakt, banan til frokost, bananpannekaker til lunsj og bananbrød til kvelds. Etter dette kastet vi hele elendigheten overbord for å slippe å trykke i oss flere bananer. Da jeg senere begynte å savne fersk frukt kom behovet enkelt nok på avstand: min entusiasme for tørre kjeks og havregryn ble umiddelbart fornyet ved å bringe tankene tilbake til dagen jeg spiste ni smått overmodne bananer før frokost.

Midtveis over Stillehavet så vi den internasjonale romstasjonen passere over oss. Et sterkt, kritthvitt lys rett over masta. Det er bare oss to her ute, og ingen andre. Jeg vet de ikke kan høre meg når jeg roper, men føler likevel et fellesskap. For dere spinner så fort og vi seiler så sakte, men er begge evig langt borte fra rushtrafikk og kaffesjapper. Alle de andre er hjemme.

Når romstasjonen forsvinner ut av syne er det bare oss igjen. Strømmen av vann som surkler rundt hekken, en sjokkerende klar stjernehimmel som får meg til å ville spontanapplaudere universets tilblivelse, en svalende vind som holder meg våken på nattevakt.

Kanskje er det ikke stjernehimmelen som er det fineste ved å forsvinne fra samfunnet, men tomheten som minner meg på at det er mitt ansvar å fylle livet med innhold. Påminnelsen om at den som roper høyest ikke nødvendigvis har gjort seg fortjent til oppmerksomheten han krever. For det er på stjerneklare nattevakter jeg ser klart nok til at jeg kan peile ut en ny kurs; det er bare når jeg får egne vaner og andres forventninger langt nok unna jeg tør gjøre det som er vanskelig.

Så mens vi venter på å ankomme stillehavsparadiset Hiva Oa prøver jeg å la pusten flyte litt friere, å være litt åpnere for mulighetene foran meg. Jeg prøver å lete frem lykken i å leve ut drømmen om å seile til Sydhavet, prøver å finne en mening i den smått absurde tålmodighetsøvelsen som kalles langturseiling.

Rent seilteknisk er lange havkryss nokså enkle greier. Vi seiler med passatvinden i ryggen, og både i styrke og retning holdt den seg bortimot uendret i flere uker: nok vind til at båten flyttet greit på seg, ikke så mye at det noengang ble særlig skummelt. Været i dag er det samme som vi hadde i går, og det endrer seg neppe til i morgen.

Den største oppgaven var å unngå slitasje. Det som holder i flere år med mer normal seiling kan ryke i løpet av noen få dager når det gnager, banker, ruller og rister dag og natt. Jeg leter etter tau som gnager mot metall, bolter som rister seg løs og sjakler i ferd med å skru seg ut. Vanligvis liker jeg å klatre til toppen av masta for å se at alt er i orden hver gang vi har seilt noen hundre mil, men det var håpløst å komme seg opp dit når båten slingret. Jeg speidet opp i masta med kikkerten og kunne ikke annet enn å håpe at det holdt. Unngå å oppleve en mast som brekker tusen nautiske mil fra land i et område der det knapt finnes skipstrafikk.

Det kom aldri noe filosofisk eureka på veien over. Å tømme livet for innhold ga ingen absolutte svar på hvordan det bør fylles. Men nå jeg vet at havene og himmelen ligger der ute, at vi ikke er dømt til fortapelse blant kontorlandskap og boliglån med mindre vi vil det slik.

For så lenge det er pust igjen i meg kan jeg ikke gjøre annet enn å vente på at hver dag skal passere, og å fylle ventingen med innhold som best jeg kan. Jeg vet fremdeles ikke hvor jeg skal sikte, men jeg er litt friere i de valgene jeg gjør, og vet at det alltid er flere valgmuligheter enn det banker, arbeidsgivere og andre skjemafantaster vil ha det til.

Vi har flere hav igjen å krysse, mange horisonter skal passere før vi igjen når hjemlige kyster. Vi får flere sjanser til å speide ut under stjernene mens vi holder rundt hverandre, mens vi lurer på hva som kommer etterpå. Gi meg mot til å fortsette å lete, tvil nok til å ikke slå meg til ro. Gi meg en grunn til å puste før det er over.