Essay

A-mennesket, fisken
og livet om morgenen

Til dem som våkner mens det ennå er natt.

Jeg er lys våken nå, de siste restene av søvn har jeg for lengst ristet av meg. Jeg har en termokopp full av fersk kaffe. Varmeapparatet i bilen står på. Gjennom sentrum så jeg nattens siste fulle menn bevege seg langs fortauene som virvelløse dyr. Noen drosjer, noen gatefeiere, blinkende neonlys, svart asfalt. Tomt og stille. Jeg sang på DeLillos «Suser avgårde». Det er grålysning og ikke en lyd i byen/og jeg er på vei hjem til en uoppredd seng. Jeg sang for de virvelløse dyrene.

Nå er jeg her. Øde strand femten minutters kjøretur fra Oslo. Tidlig morgen. Ingen mennesker. Fortsatt mørkt. I følge yr har det vært varmegrader i hele natt. Uvanlig så seint på året, men varmegrader er bra. Minusgrader er ikke bra. Det er en av få sterke meninger jeg har om denne aktiviteten.

Jeg liker å stå opp tidlig og jeg liker å fiske. Jeg er et a-menneske. Jeg våkner mens det ennå er natt, og jeg tenker på fisk. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg har ligget i mørket og ventet på morgenen. Jeg har fisket etter alle fiskeslag og med de fleste metoder. På et tidspunkt gikk jeg over til flue. Omtrent samtidig begynte jeg å fiske sjøørret. Det er en fisk som er aktiv om morgenen. Mine to tilbøyeligheter forenes i den.

Parkerer bilen ved det gamle badehuset. Øyas beboere sover. De drømmer om sommerhuset i Frankrike eller de har mareritt om eiendomsskatten. Jeg finner fram utstyret, lukker bildøra forsiktig og går ned mot vannet. Om sommeren er denne stranda et badeparadis. Den grove sanden knaser under føttene mine. Den er iskald og våt, men den er ennå ikke frosset. Jeg setter meg på en stein og monterer stanga. Trenger bare dette: Stillongs, ullgenser, lue, jakke, pulsvanter. Stang, snelle, snøre, fortom, fluer. Vadebukse, vadestøvler. Hodelykt.
Det ble jo en del.
Må også ha briller nå, kjøpt på bensinstasjon til anledninger som denne. Ser dårligere for hvert år. Klarer ikke lenger å tre i snøret. Brillene har tørket saltvann på glasset og nesten riktig styrke.

Før. Sjøørreten var en fisk det var nesten umulig å fange. Fiskebladene mytologiserte den. De var fulle av tips. Om steder. Teknikker. Fluer. Jeg fulgte tipsene slavisk. Jeg er også et sånt menneske. Jeg er et a-menneske som følger alle regler som finnes, og i dette tilfellet var konsekvensen at jeg fisket som en mann uten egenskaper. Jeg var en robot. Hodet var fullt av regler jeg bare delvis forsto. Det surret seg til for meg. Det gikk ikke bra.

Det tok år før jeg fikk min første sjøørret. Så fikk jeg en til. Og enda en. Jeg skjønte at det ikke var så vanskelig. I hvert fall ikke alltid. Jeg skjønte at reglene i bladene, nedtegnet av menn som liker å fortelle andre menn at de vet hvordan ting skal gjøres, ikke stemte. Sjøørreten oppfører seg som livet forøvrig. Den følger spillereglene når det passer den. Og bryter dem hvis det passer bedre. Den gjør som den vil, slik kroppen våkner når den finner det for godt å våkne, uavhengig av kulturelle konvensjoner og statlige arbeidstidsbestemmelser.

Mørket er tett. Det pakker meg inn og gjør merkelig nok at alt blir mer oversiktlig. Jeg forholder meg til lysene i åsen på den andre siden av fjorden, de blir et landemerke. Og jeg forholder meg til vannet som jeg mer aner enn ser rett under meg. Føler meg fram langs bunnen før jeg setter føttene ned. Prøver å unngå de runde, glatte steinene. Fluekastet utføres automatisk. Trenger ikke å se snøret, holder å kjenne stangens kraftoverføring i høyrearmen. Kaster alltid bedre når jeg ikke kan se, tenker teknikk, ikke kraft.

Jeg liker å fiske sjøørret. Det er vanskelig i den forstand at du aldri riktig føler at du behersker det. Ingen dag er lik den forrige. Jeg liker at det foregår i mørket. Og jeg liker at det foregår i nærheten av byen, på strendene, når det ikke er mennesker der. Tidlig vår og sein høst. Jeg har ikke noe i mot mennesker, men noen ganger er fisk vel så bra.

Jeg er en middels god fisker.
Det er vanskelig å føle seg bedre enn det.
Jeg antar at jeg også er et middels godt menneske.
Jeg trives med ting som er middels.

Den første sjøørreten jeg fikk var liten. Den største jeg har fått var stor. Hjemme har jeg et bilde av den store. Den lille har jeg bilde av i hodet. På bildet med den store smiler jeg i mørket. Jeg smiler nesten aldri på bilder, men dette er et ekte smil, jeg klarte antakelig ikke å la være. Jeg har hodelykt og en liten dråpe ytterst på nesetippen, en sånn gamle menn ofte har, og som man noen ganger, siden den forekommer så hyppig, kan ta seg i å lure på om har en viktig funksjon i evolusjonen.
Jeg ser av den brune neoprenvadebuksen på bildet at det er en stund siden jeg fikk den største sjøørreten jeg har fått. Ti-femten år, må det være, og kanskje får jeg aldri noen større enn den. Som regel får jeg ingen, og i dag kan være en sånn dag.
Det er lavvann, det er ikke det beste.
Så det gjelder å være forberedt på det verste.
Som ikke er ille i det hele tatt.

Hva skal du tenke på når du står der i mørket?
Du hører suset fra byens innfartsårer. Du ser røde og gule lys på veiene, de flyter ut i synsfeltet, det skyldes delvis lysforholdene og delvis at du har bensinstasjonbrillene på. Veiene fylles opp av biler med mennesker som skal i morgenmøter inne i byen. På morgenmøtene skal snakke om det samme som de snakket om i går og som de også skal snakke om i morgen. Som de snakker. Og aldri går de lei.

Hva skal du tenke på når du står der i mørket?
Du skal tenke på sjøørreten under den glatte overflaten, lydløs, alltid i bevegelse i sin jakt på føde. Du skal forflytte deg varsomt, for siluetten din virker mørk og faretruende mot den lyse himmelen og et av sjøørretens urinstinkt er å frykte alt som kommer ovenfra. Du skal fiske systematisk over bukter, langs odder, i viker, over grunner. Du skal minne deg selv på at sjøørreten bare trenger noen centimeter vann, og at den derfor like godt kan stå en halv meter fra stranda som ute ved den dype marbakken.

Jeg har kastet en stund allerede. Jeg så en stor fisk tverrvende helt inne ved land og svømme raskt utover mot dypet. Jeg kan ha skremt den. Eller den kan ha jaktet på en mindre fisk. To kilo, sier jeg lavt. Jeg kaster i den retningen den forsvant, men ingenting skjer. Jeg får en torsk, den slipper jeg tilbake.

Skråsikre menn sier at du må bytte flue ofte. Jeg er ikke så sikker på det. Gjennom årene har jeg gått lei av å bytte flue, det er noe ørkesløst over det, omtrent som å male huset hvis du er misfornøyd med livet. Jeg har sluttet å bytte fluer. Jeg har mange i boksen min, rosa, gule, grønne, hvite, men jeg bruker bare en svart, bustete. I mørket er det siluetten som gjelder. Det er i hvert fall det jeg liker å innbille meg.

Østhimmelen er mørk, nesten svart. Så blir den klar og blå. Så lysere, en kort stund rosa, deretter oransje. Tiden går og ingenting skjer. Sjøørreten er en geriljakriger. Den holder seg i skjul det meste av tiden. Så sveiper den raskt over et grunnere område, scanner det for mat, og forsvinner igjen. Derfor kan du få fem stykker på ti minutter. Eller ingen på ti timer.
I dag er den ikke her. Det er et faktum jeg kan leve med. Hadde jeg ikke kunnet leve med det, ville jeg befunnet meg på et morgenmøte nå.

Med morgenlyset åpner verden seg opp. Jeg ser en stor, blank fjord, jeg hører måker, jeg hører kråker, ikke et vindpust og fjorden strekker seg mange kilometer mot den andre siden, der åsene er dekket av hvit skodde. Utsyn er ikke bra for fluefiskeren. Da mister han fokus. Øynene søker automatisk mot et punkt langt utenfor kastehold og hjernen fabler om store fisker som svømmer nettopp der. Du må pålegge deg selv noen begrensninger når du fisker på denne måten. Hvis ikke blir det bare tull.

Jeg er et a-menneske. En fordel ved å våkne tidlig er den berusende følelsen av å få tildelt slike små lommer av uforstyrret tid i livet. En ulempe er at du blir søvnig igjen på den tiden andre spiser frokost.

Det har blitt helt lyst når jeg kjører mot byen. Bilens varmeapparat gjør meg trøtt på en bedøvende måte. Jeg sveiver ned vinduet og trekker inn den friske høstlufta. Det er noe fundamentalt uproduktivt over å våkne mens det ennå er natt, og det er noe fundamentalt uproduktivt over denne fiskeinteressen. Den kaster sjelden av seg. Det fins øyeblikk, selvsagt, men i det store og hele går det på det jevne. Slik sett minner de om hverandre, sjøørreten og livet.