Jeg ville gå noen dager, jeg ville sove ute

Inspirert av Hallgeir Opedals vandring fra Oslo til Odda i Dag og Tid, og Robert Louis Stevensons «På vandring med et esel i Cevennene», fikk jeg lyst til å legge ut på tur. Jeg ville gå noen dager, jeg ville sove ute, jeg ville ha med hunden min. Jeg ville ikke reise langt av gårde, ta bussen til Vestlandet eller noe slikt. Det skulle være kortreist, men Vestfold er et lite og tett befolket område. Etter hvert tok ideen om en tur fra mitt eget hjem i Tønsberg til barndomshjemmet på Notodden form.

En gammel amerikansk folkesang heter «Wayfaring Stranger», og denne ble refrenget for planlegging av turen:

I’m going there to see my father, I’m going there no more to roam;

I’m just a going over Jordan, I’m just a going over home.

Lågen ble min Jordan, og sannelig skulle jeg hjem og treffe far min. Ut av min egen port i Tønsberg, og inn hans på Notodden. For å gå så rett linje som mulig, måtte veien gå over Skrim, ikke rundt slik en kjører med bil. Jeg brukte tid på digitale kart for å finne vei og distanser, og fant til slutt ut at det måtte bli tre overnattinger og til sammen om lag 95 kilometer. Jeg begynte å gå de daglige turene med bikkja med sekk på ryggen, og vi gikk en dag hjem fra jobben i Horten for å teste farten, ellers var det mest forberedelser på utstyrsfronten. I siste liten bestemte jeg meg for å bruke telt, mest av hensyn til Lilli, hunden min som ikke er vant til å sove under åpen himmel. Det ble kjøpt inn litt nytt utstyr av lettere vekt enn det gamle speiderutstyret mitt, og det fine soloteltet gjorde det største innhogget i lommeboka. Proviantmengder ble beregnet, og alt skulle stemme da det ikke var mulig med etterfylling underveis. Uansett, planlegging er halve moroa.

1. etappe, ut av byen:

For å komme meg ut av Vestfolds bebygde strøk og kulturlandskap måtte det en drøy førsteetappe til. Fra Tønsberg sentrum, gjennom Sem og Andebu og inn i skogen i Lardal. Gode 35 kilometer den første dagen. Den ble litt lettere ved at jeg gikk uten Lilli, og uten oppakning utover sekk med et liggeunderlag, vann og niste. Kona kjørte de tre kvarterene hjemmefra til Vestre Andebu med sekk og hund, det tok meg åtte og en halv time å gå. Veien ut av Tønsberg var slitsom. For hodet. Fra gang og sykkelveien kunne jeg høre lerka over jordene bare i små glimt mellom den tette biltrafikken. Trafikken og støyen ble mindre jo lenger ut jeg kom, og lerka ble hørbar hele tiden. I tillegg kom det andre fuglelyder og fugl. På vei mot Andebu hørte og så jeg et par ravner, musvåk, og i et lite skogstykke, fra en skrent, lettet en ørn hundre meter borte. Veiene ble mindre og smalere, gikk gjennom gårdstun (da må du hilse på folk når du går til fots!), og så svant den siste vei hen og ble et par hjulspor og til slutt en sti. Teltet kom opp, middagen på kok og det ble tidlig kveld i skogen.

2. etappe, opp til Skrimfjella:

Neste dag opprant med sol, og etter kaffe og pakking gikk vi ned liene til Lardal. Lågen krysset vi i nitiden, en milepæl i seg selv. Vi tok en pause ved Kjærrafossen og fylte vann i kropper og flasker ved Styrvoll kirke. Nå begynte oppstigningen til Skrimfjella langs en grusvei. Grusveier er det mye av i disse traktene, alle merket med FS-skilt for hver annen kilometer eller så, en skal ikke glemme hvem sin eiendom en er på! Fritzøe Skoger har hatt en enorm virksomhet her før i tiden, det er store anlegg, dammer, damvokterboliger og tømmerhuggerbrakker spredt utover på strategiske steder. I dag er de befolket av leietakere mest sannsynlig, som hygger seg med kaffe i sola, vedhugst og med å trille barnevogn på skogsveiene.

Rytmen:

Jeg hadde lagt opp et løp der jeg skulle gå fra 8 til 11 med ti minutters pause hver time. Klokken 11 var det rast med havregrøt til frokost og hvil til 12. Deretter en tretimers økt frem til lunsj og hvil 15-16, før dagens siste økt ble avsluttet kl. 19 med å sette opp telt og lage middag. Jeg hadde tatt med en pocketbok for å holde ut pausene. Den ble liggende i sekken. Jeg fant fort ut at kartet var langt mer interessant å lese når jeg hadde tid til å se litt grundig på det. Hvor går ferden videre? Hvor langt har vi gått? Hvor kan vi raste neste gang? Å memorere kartet, og holde følge med seg selv, ble veldig fort veldig interessant.

3. etappe: Kart og kompass.

Skogveiene er mange på Skrim, men de går ikke hele tiden den veien jeg vil. Vi må ut av veiene, og gå noen stiløse ruter for å komme oss i retning Notodden, og inn på neste vei. Kart og kompass, ta ut peiling og finne beste rute gjennom skogen er kunnskap jeg ervervet som speider for over 40 år siden. Lilli og jeg har dessuten vært på jakt sammen i sørenden av Skrim, og jeg vet hun er en kløpper til å finne vei. Fra den gangen har hun kallenavnet Lilli Elgfaret, Dronningen av Myrlandene: Er det et elgfar et sted finner Lilli det! Med kompasset i hånda og Lilli foran, sparte vi mange kilometer og mye tid på litt bushing. Det er dessuten en glede å komme vekk fra den slagne landevei, og å gå der bare elgen og Lilli har gått før. Gleden over å treffe rett på med kart og kompass var også stor.

I kveldinga fant vi endelig en fin plass til teltet ved Ramsvannet. Lilli la seg rett ned på soveposen sin etter en dagsmarsj på om lag 27 kilometer, jeg satte opp telt, og fikk mat i kroppene. Nå var det lørdagskveld på skogen, og mens det kom litt regn satt jeg og så utover vannet gjennom en liten åpning i teltet med en miniatyrflaske whisky. Lilli hadde alt tatt kvelden, og for meg var dagen over klokka ni.

4.etappe: Lili nekter å gå.

Godt fornøyd med tilbakelagt distanse dagene før, bestemte jeg meg søndag morgen for å gå litt roligere. Det var dessuten flere etapper uten vei eller sti i dag, og noen av dem så bratte ut. Etter lunsj og hvil ved Finnvollvannet, tok vi fatt på det som skulle være en sti opp til Steinli hvor det var et kryss i kartet. Kryss betyr spesielt objekt eller ruin. Spennende! Stien var i beste fall gjengrodd, og terrenget så bratt at det ikke var spor av skogsdrift, men derimot masse store grankjemper som hadde gitt tapt for elde og vær, som lå og råtnet på kryss og tvers over den mørke, bratte skogbunnen. Ruta var bratt, og etter hvert fulgte vi en bekk i et trangt gjel. Her lå snøen meterdyp, bare gjennomboret der elgen hadde gått gjennom han også. Der snøen bærer en elg, bærer den en mann med sekk, der den ikke bærer elgen, går mannen gjennom til låret. I shorts…

Oppe på Steinli lå det ruiner av en gammel seter på en nydelig voll med ei tjønn nedenfor. Et fjøs har det vært, og av hovedsælet var det bare rustne bølgeblikkplater igjen på steinmurene. En tid som er forbi, et sted som ble for tungvint å drive. Men all respekt til de som bygde veien opp, den var hard, og all respekt til de som gikk den med dyr opp og seterprodukter ned.

En kort etappe til på vei, og en lengre over ei hei mellom to 700-meters fjell nå, så er vi i hjemtraktene ved Hjuksebø. Nok en oppstigning, ikke like hard denne gangen, men drøy nok. Jeg synes Lilli begynner å bli litt kantete i gangen, og bestemmer meg for å hvile litt ekstra i sola på ei myr. Vi får litt mat, og sover litt på liggeunderlaget. Etter hvilen nekter Lilli å gå. Hun vil ikke sette ned venstre frambein. Vel, bikkja måtte bæres. Igjen. Vi var på jakt på fjellet sammen høsten i forfjor, skulle vært en måned, men etter to uker bar det ned i sekk til dyrlegen da hun ikke ville forlate hytta. Kanskje husfar skal ta innover seg hva så korte bein egentlig har av begrensninger. (Dyrlegen ble konsultert etter pinse, og mente at det bare var en strekk, hun var like fin etter et par dager med rolige turer i nabolaget). Med Lilli i armene kommer jeg nedover myrene og rundt det siste furuholtet før vi ifølge kartet skal begynne å gå nedover, og der! Der, åpenbarer Telemarks fjellheim seg foran meg, Vindeggen, Nordstulfjellet, Ørnenuten, Bonsnås og sjølvaste Gausta. Flekkete med snø, og det er ikke til å unngå å få Aasmund Olavson Vinje i tankene: No ser eg atter slike fjell og dalar, som deim eg i min fyrste ungdom såg; og same vinden heite panna svalar, og snøen ligg på fjell, som før han låg.

Det er her, etter en times tid med Lilli vekselvis gående på myrene, vekselvis i armene mine at jeg har lagt planen ferdig for resten av turen. Fra der jeg er, er det en kilometer ned til Taklåsvannet, og derfra bortover mot en vei som er åpen for bil er det noen kilometer. Jeg bærer Lilli den halve mila, før vi kan slå leir, en siste natt på tur, jeg vel vitende om at hun blir tatt hånd om, og at det ikke er langt igjen for min del heller.

Siste etappe: til Notodden.

Neste morgen, fremdeles med en hund i armene, treffer jeg far i den svarte Golfen på Breidsetvegen, letter sekken for telt og sovepose, og legger ut på siste etappe. Jeg skal forbi Lauvås og over Nybuåsen og ned til Notodden.

Sist gang jeg var på Lauvås for nesten førti år siden, var det far som kjørte meg dit i en noe eldre Golf, og sammen med Elg-patruljen. Vi skulle på nattmanøver, overnatte ute og orientere oss hjem. Denne kvelden hadde Are som var patruljefører og vi andre som var kamerater, og forøvrig fra en hundre prosent homogen demografisk gruppe: sønner av lærerskolelærere, fått med oss en kar til i vår varetekt. Han kom ikke fra et hjem vant til friluftsliv, og dro på tur i olabukser, cherroxer og uten liggeunderlag. Vi lærte en lekse om omsorg for turkameratene våre som sitter den dag i dag, og som Lilli dro nytte av på vår tur. En støtter hverandre i motgang, og tre på to liggeunderlag blir bedre for alle. Nattmanøveren står for meg som et av ungdommens store eventyr, og jeg husker enda følelsen av å labbe ned gjennom bebyggelsen i Notoddens drabantby, trøtt men lykkelig, med forventninger til frokost på kjøkkenet hos mor.

Denne gangen går turen, som den gang virket nærmest uoverkommelig, på under to timer. Det er like folketomt i drabantstrøkene andre pinsedag som det har vært inne på heia, men forventningen til frokost i barndomshjemmet er like stor. Det er uten tvil en triumf å gå inn porten hjemme, og det er fint å slå seg ned ved kjøkkenbordet sammen med faren min. Vi drikker kaffe, ser på kart, diskuterer veivalg, far forteller selvsagt anekdoter fra noen turer rett etter krigen, og etter hvert har vi spekeskinke og eggerøre. Lilli ligger i en sofa, og er såre fornøyd hun også. Men tydelig lettet da matmor kommer i bilen, og hun kan regne med transport hjem. Kjøreturen til Tønsberg tar en time og førti minutter, det tok tre døgn å gå. Kjøreturen er en parentes i livet, fotturen, et minne jeg tar med meg i grava.