Å finne sin øy

En rad palmetrær steg opp av horisonten da vi nærmet oss Suwarrow, en ubebodd atoll tilhørende Cookøyene, 3400 kilometer nordøst for New Zealand. Øyene er omringet av korallrev, med toppen av det største palmetreet som høyeste punkt. Før satelittnavigasjonens tid var det stor spenning å ankomme slike lave atoller, og mange skip gikk tapt når navigasjonen ikke stemte. I dag skal det ikke så mye til for å finne veien, men gleden i å se palmene stige opp av havet består.

Før vi hadde latt ankeret gå var båten omringet av fem-seks haier. Disse revhaiene er stort sett harmløse, men de våkner fort om vi får fisk – da gjelder det å hale inn lynraskt før haien har stukket avgårde med middagen. Inne i den beskyttede lagunen var det flatt vann, så klart at vi kunne se detaljene i hver eneste småfisk på bunnen, ti meter under oss.

Mens jeg snorklet svømte en stor skilpadde forbi, et begrodd og værbitt eksemplar som må ha nådd voksen alder før Neil Armstrong landet på månen. Med sendrektige bevegelser vinket den farvel med luffene og forsvant under meg. En moreneål hveste mot meg da jeg kom for nær, og fisk i alle mulige og umulige farger og former befant seg på alle kanter. Sjøanemoner fulle av klovnefisk, dusinvis av papegøyefisk i flokk. Haiene lusket alltid noen meter unna. Jeg vet de ikke kommer til å gjøre meg noe, men jeg nøler likevel før jeg hopper i vannet når jeg kan se hai. Noen få sekunders sinnsforvirring fra en av disse krabatene gjør meg til Kaptein Krok.

I dag er det ingen fastboende på Suwarrow, men to parkvoktere bruker deler av året her for å ta vare på det som er Cookøyenes eneste nasjonalpark. Egen båt er bortimot eneste måte å besøke Suwarrow, her finnes hverken ferge eller flystripe.

I tre perioder fra 1952 til 1977 bodde newzealanderen Tom Neale på Suwarrow, en alenetilværelse kun forstyrret av en og annen seilbåt som forvillet seg hit. Han skrev om sine år på Suwarrow i boken An Island to Oneself, en bauta blant eneboerlitteraturen. Neale beskriver gleden ved å leve av det øya gir, om livet som småskalabonde med seg selv som eneste kunde, og om friheten han fant i å være alene.

Å leve alene på en øde øy er enten den største frihet eller det dystreste fangenskap. For den som finner friheten i denne tilværelsen finnes intet riktigere liv. Begynner en først å lengte bort blir en øy som er et par hundre meter bred og under en kilometer lang et klamt fengsel.

Kampen for tilværelsen er enkel på stillehavets atoller: lagunen har flust med fisk, øyene flyter over av kokosnøtter og brødfrukttrær. Brødfrukten er stillehavets potet. Konsistens og smak er omtrent som vi er vant med, men den er på størrelse med en bowlingball. Kokosnøtten er kilde til mat og drikke i alle sine stadier av modenhet, i tillegg til å være den viktigste inntektskilden for mange øyboere gjennom produksjon av kopra. Fisking gjøres gjerne med spyd, og Neale beskriver fangsten som en lettvint affære:

Every fish in the lagoon seemed to queue up for my table (except, curiously, turtles, which were rare). Perhaps the easiest to catch was the reef cod which lay motionless in the pools as I approached. They never even moved until my spear was within six inches of them.

Gikk han lei av fisk var det i rett sesong egg fra ternene på menyen ("the best omelettes I ever tasted").

Jeg gikk på land en forblåst dag, speidet opp for å gå klar av fallende kokosnøtter. Tusenvis av fugler svevde over tretoppene, få steder lever de så uforstyrret som her. Da det skumret kom kokosnøttkrabbene ut av sine huler. De klatrer i palmene og har kraftige klør som klarer å komme gjennom hamsen på kokosnøttene, så de får tak i kjøttet innenfor. På vei tilbake til båten så jeg ansiktet mitt reflektert i sjøen, og møtte det lengtende blikket som kjennetegner fyrvoktere og havseilere – et ansikt som ikke gjør annet enn å glo ut på en horisont der det ikke er noe å se. Tørsten gnagde i meg: denne nordboeren har ennå ikke lært kunsten å åpne kokosnøtter. Det ser så trivielt ut når polynesierne gjør et par kontante hugg med machete, jeg er hjelpeløs uten vinkelsliper.

Da Tom Neale ankom Suwarrow fantes det ville griser på øya. Deres eksistens lot seg ikke forene med en skikkelig kjøkkenhage, og etter lang tids planlegging tok han livet av den første, med et spyd kastet ned fra palmetreet han hadde gjemt seg i:

Staggering back, spattered with blood, I thought for a moment I was going to be sick, but once the gurgling and thrashing stopped, once the heavy body slumped into dark shadowed immobility and I could see it lying there, I was suddenly overwhelmed with a sense of melancholy. I suppose it was the reaction. All at once, I was no longer a hunter, I was just an old man of fifty-one, alone on an atoll.

Livet på øde øyer beskrives primært som en øvelse i uavhengighet. Rett nok hadde Neale gjort seg uavhengig av sivilisasjonens støtte, men han var desto mer avhengig av alt det øya og lagunen gav. Kun på et overflodens sted som Suwarrow er en slik livsførsel mulig. Det er ikke uavhengigheten i hans valg som fascinerer meg mest, men evnen til å føle seg fri i en svært avgrenset tilværelse. Fra det beskjedne skuret Neale bodde i er det utsikt til begge sider av øya. Det tar to-tre minutter å krysse den på tvers, et kvarter på langs om en tar livet med stoisk ro. Innenfor disse rammene valgte han altså å tilbringe alle de dager han kunne, og forlot ikke Suwarrow før sykdom gjorde det nødvendig helt på slutten av hans liv.

Mange hundre kilometer fra nærmeste siviliasjon finnes det ingen antydning til lysforurensning: sjelden var stjernehimmelen så klar som på Suwarrow. Vår båt var den eneste i lagunen, og eneste kunstige lys var vår ankerlanterne. Her er Melkeveien mer enn et abstrakt konsept, et bredt belte av ekstra intenst lys dreide over oss hver kveld. Når det finnes hundrevis av millioner av alternativer rett over meg virker det så tilfeldig at jeg havnet på akkurat denne planeten i akkurat dette solsystemet, og det virker like tilfeldig at det er her jeg havnet denne septemberkvelden, på en øy midt i Stillehavet. Jeg klarer ikke oppgi tanken på at jeg kanskje hører hjemme et annet sted, en tanke som gnager i meg inntil vi hever ankeret og setter seil igjen. Tom Neale stirret opp på den samme himmelen, og kom til at dette stedet var det rette, han trengte ikke mer enn øya hadde å by på.

Neale fikk femten år på sine drømmers øy. Vi fortsatte vår ferd etter noen få dager, for å komme oss ut av tropene før syklonsesongen slår inn, og fordi jeg aldri kan finne roen i å stå stille. Jeg vet ikke hvilke skatter han fant her – vaskeekte sjørøverskatter er faktisk gravd opp på Suwarrow – men jeg beundrer det fraværet av beslutningsvegring som ligger i å kunne slå seg til ro.

Jeg seiler videre vestover mot nye havner, mot nok et sted jeg snart kommer til å forlate. Nok et steg på veien i en tilværelse der bevegelse er det eneste permanente, der det alltid er noe som trekker meg videre. Stillstand er undergangen for den som søker land på andre siden av horisonten, og forandring er alt jeg kjenner. Salig er den som har funnet sin øy.