Har du noen gang sett en ulv?

har du sett en ulv
inn i øynene?
sett det milde draget
av alle blånene
ulven har lagt bak seg?
sett hva den har sett
hvilke dybder den kjenner
hvilken frihet, hvilket mørke
på grensen mellom liv og død
midt i alt som suser svart
og hyler blått mot månen?
har du sett det?
der du går gjennom livet?
sett hvordan alt stopper opp
og plutselig henger sammen
i de lysende øynene
til en av våre aller, aller siste?
men hvordan kan du da
stå fram
og rope ulv, ulv?

De siste årene har mediene gitt oss utallige historier om folk som har møtt ulv, både på skiturer og under jakt. Vi har sett opptak av ulv fra viltkameraer satt ut på forskjellige steder i terrenget, gjerne tett innpå befolkningen, i utkanten av drabantbyer og liknende, og til og med bilder av ulv som midt på lyse dagen beveger seg langsomt gjennom villaområder, nå senest på Lørenskog utenfor Oslo. Samtidig kan lokalbefolkningen i grisgrendte strøk, som for eksempel på Slettås i Trysil, stadig fortelle om ulv som lusker rundt hushjørnene, og fra tid til annen kommer helt opp på trappa, eller utgjør en trussel mot små barn som står og venter på skolebussen.

I vinter fikk vi også se dokumentaren «Ulvene kommer» på NRK, hvor turvandrere og andre brukere av Østmarka ble intervjuet om opplevelser og møter de hadde hatt med ulv. Rovdyrmotstandere som Kringkastingsrådets Elin Ørjaseter har i etterkant av denne dokumentaren uttalt at de gjerne skulle ha sett at man også hadde intervjuet mennesker som er negative til å ha ulv i Østmarka, dette for å skape et mer nyansert bilde av saken. Og av ulven, som Ørjaseter mener ble framstilt som et «kosedyr» i dokumentaren. Hvorpå skaperne av programmet uttalte til Dagbladet at det var vanskelig å finne mennesker i og rundt Østmarka som var negative til ulv.
Formodentlig fordi så få har sett ulven, og dermed ikke kan ha hatt noen opplevelser med ulv som kan ha farget deres oppfatning av det ville og svært sky dyret. Og når vi snakker om de få som faktisk har sett en ulv i dette området, er det ikke rart at reaksjonene etterpå har vært udelt positive, ettersom ulven er et så sjeldent syn i hele Norge, og representativ for en villmark nesten ingen hovedstadsbeboere er forunt å oppleve i sitt nærmiljø.
Det er uansett mennesker som ferdes jevnlig i Østmarka, men som aldri får se snurten av en ulv, som er i klart flertall. Så burde ikke også et mer representativt utvalg av disse menneskene ha vært intervjuet, om hvilke forventninger de har til å få se ulv på skogsturen, etter at mediene de siste årene har brakt oss den ene historien etter den andre om ulver som går i togspor på Alnabru, ulver som inspiserer OL-anleggene på Lillehammer, og ulver som nå har markert revir i utkanten av hovedstaden?

Til tross for en stadig større kunnskap om ulv i befolkningen, frykter jeg at disse forventningene generelt sett er blitt ganske høye etter hvert som media har foret oss med alle slags ulvehistorier opp gjennom årene.
Det er kanskje snakk om tusenvis av mennesker som tror det bare er å gå rett ut i skogen rundt Oslo, og så få se en ulv, eller i hvert fall finne et ulvespor, som man kan følge innover i marka, når det er god sporsnø om vinteren, til man får et glimt av det både svært så elskede og svært så forhatte dyret.
Og jeg frykter at mediene på denne måten, ved rett og slett å bringe så mange ulvehistorier og så mange opptak fra viltkameraer som de gjør, kan ha bidratt sterkt til å skape et falskt bilde, et vrengebilde, av ulven i vår bevissthet – et bilde av et uredd og nysgjerrig dyr med svakere instinkter enn andre store rovdyr, og uten den samme naturlige frykten for mennesket som for eksempel bjørn, jerv og gaupe har. Ja, et bilde av et dyr som gjerne viser seg litt fram for oss, i situasjoner der vi minst skulle ha forventet det.
Gjennom mediene kan man nærmest få et inntrykk av at ulven er halvtam. Den er jo dessuten stamfar til hundene våre. Og et flokkdyr. Det eneste flokkdyret av de fire store. Noe som, når vi får se opptak av ulver fra hagene til folk, øker sjansen betraktelig for at mange kan komme til å tenke på ulven som mer selskapelig av natur enn de andre store rovdyrene. Jeg er ganske sikker på at lokalbefolkningen i Slettås i Trysil ikke hadde fått noen til å tro på seg, hvis de hadde fortalt journalistene at de har store problemer med bjørn og gaupe som daglig kommer opp på trappa for å plage dem. Nei, slikt kan bare ulven bli beskyldt for her i Norge. Men hvorfor er det sånn? Og hvorfor hører man aldri snakk om at det er satt ut jerv i norsk natur? Også en jerv kan vel smugles over grensa? Og det finnes da også «sirkusbjørn»?

Fra dette medieskapte bildet er dessverre ikke veien lang til å tro at ulven er farlig for folk. Den er jo et stort dyr med tenner og klør. Og den spiser jo kjøtt. Så hvis den stadig drar på hagebesøk. Jeg tror mye av synet på ulven som farlig følger i fotsporene til alminneliggjøringen og den nærmest tabloide kringkastingen av det ville, mystiske dyret som nå har foregått gjennom dagspressen i en årrekke.
Det er mange myter om norsk ulv. Men den største myten er kanskje at den er rett rundt oss. De få ulvene vi har igjen her i Norge, etter all krypskytingen de siste årene, og århundrer med skuddpremier og intens jakt før dette, kommer nok ikke opp på trappa til folk på Slettås i Trysil så lett, og vi får nok heller aldri se at deres avkom begynner å luske rundt hushjørnene på Lørenskog og Lambertseter. Ulven er tvert imot en karakterart for de dype skogene på Østlandet. Årsaken til at ulven nå har etablert seg i Østmarka, er hverken at den er blitt vanligere, eller at den er blitt mindre sky på noen som helst måte. Den har ikke «kommet» til skogene rundt hovedstaden, men er blitt skremt dit, av all klappjakten på ulv på landsbygda. For det er, paradoksalt nok, nærmere tettbebygde strøk, i lommer utenfor allfarvei, som i Østmarka naturreservat, ulven får være mest i fred i våre dager. Ikke glem at ulvene her, i hjertet av Østmarka, i hva Sverre Martin Fjeldstad kaller «Oslos siste villmark», ikke ble sett en eneste gang under hele yngleperioden.

Det er svært sjelden ulven i det hele tatt viser seg for folk. Bare unntaksvis har det skjedd at ulv er blitt observert flere ganger i det samme området, og i de aller fleste av disse tilfellene har senere analyser vist at det er den samme ulven som har vært på ferde hele tiden. Det er gjerne unge ulver som streifer så mye rundt i et avgrenset område og undersøker terrenget på en så inngående måte at de gjentatte ganger innenfor kortere tidsrom blir sett av lokalbefolkningen og andre. Disse unge ulvene kan virke nysgjerrige og uredde, men som regel er det snakk om fremmede ulver som søker territorium, og som også, i andre tilfeller, kan være drevet av en så stor «vandrelyst» at den resulterer i at samme ulv med bare få dagers mellomrom blir observert på steder som ligger flere titalls mil fra hverandre. Eller det kan være snakk om ulver som har trukket inn i området sammen med rådyr og elg. Fra blant annet Slettås i Trysil har man eksempler på at lokalbefolkningen i samråd med kommunen har telt ulvene i området, for så å konkludere med at området er tilholdssted for ikke bare en, men flere ulveflokker, noe som senere har vist seg å være feil. Det som skjer i slike tilfeller, er at man bare vektlegger antall telte ulv, og ikke tar høyde for at det kan være de samme ulvene som dukker opp gang på gang.
Flere steder, særlig på landsbygda, virker det som forskerne ikke blir hørt i disse tilfellene. Selv om sporanalyser og DNA-analyser av hår, ekskrementer og liknende tydelig skulle vise at det bare er snakk om ett og samme individ som har streifet rundt i et område, og ikke flere ulveflokker, velger lokalbefolkningen gjerne å se bort fra dette, fordi det jo tidligere er "sett" hundre ulver i området. I byene blir imidlertid ikke forskning på ulven avvist i samme grad som på landsbygda. Og man later til å ha færre problemer med å innse hvor sjeldent dette rovdyret etter hvert er blitt her i Norge. Men gjennom det sterke fokuset mediene i flere tiår har satt på møter med ulv, frykter jeg at det også i mer urbane strøk av landet har spredt seg et inntrykk av at ulven ikke er så sky som den faktisk er, slik at rovdyrhatere på bygda kan få større innpass med argumenter om hvor farlig det kan være å komme i kontakt med ulv. Enda vi jo vet at historien viser det motsatte.

Vi skriker opp hver gang vi får se en ulv, enten som en følge av vår fascinasjon for ulven, eller som en følge av vår ubegrunnede frykt for dette ville dyret. Og mediene er i ferd med å gjøre ulven til et produkt på markedet, uten å tenke over hvilke konsekvenser det kan ha for hvordan vi ser på ulven. Og det bare for å selge noen nyheter.
Men ulven er ikke blitt vanligere. Og ikke mindre sky av natur. Det er bare vi som er blitt mer opptatt av den. Ulvene «kommer» ikke, på noen som helst måte. De er ikke på vei tilbake til norsk natur, men kan tvert imot være på vei bort for godt, hvis den ulovlige ulvejakten og regjeringens politikk med lavere og lavere bestandsmål for ulv får fortsette som i dag. Ulven står oppført på den norske rødlista som kritisk truet, noe som betyr at den etter forskernes beregninger kan være helt borte fra norsk natur om bare få år.
I praksis vil det å få se en ulv i Norge i dag i sterkere grad enn tidligere innebære at man smører seg med tålmodighet, går langt inn i de dype skogene på Østlandet, og er ytterst heldig, dvs. at man er på rett plass til rett tid. Eller befinner seg i ulvesonen over et lengre tidsrom, slik ett av disse viltkameraene som «stadig» fanger opp bilder av ulven gjør.

Hver fredag sender Harvest ut et nyhetsbrev. Det inneholder også saker som ikke fins på nettmagasinet. Klikk her hvis du vil få det