Å dele avlingen

Andelslandbrukene i Norge øker i antall, fra tre for tre år siden, til for øyeblikket 16. Mange vurderer å starte et andelslandbruk, og mange ønsker seg et i nærheten. Og ganske mange aner ennå ikke hva dette er for noe. Jeg våger meg på en påstand: Andelslandbruk er en imponerende smart måte for det moderne (og ikke fullt så moderne) mennesket å være litt selvberget, eller sjølberga da, uten å måtte skaffe seg eget småbruk.

Øverland Gård ligger i Bærum og er det andelslandbruket jeg kjenner. Der dyrkes det økologiske grønnsaker på rundt 20 dekar, avlingen deles mellom cirka 470 andelshavere i alle aldre. En gartner har ansvaret for dyrkingen, men alle deltar på dugnader, noen mer enn andre. Alle må høste selv, i henhold til ukens høstemelding som forteller hva som er klart til bruk. Man kan si at vi samarbeider om en diger kjøkkenhage, men siden vi er mange, og har gartner og gartnerassistenter, trenger man ikke følge opp like mye som om man hadde sin egen kjøkkenhage, og man kan reise på ferie uten at alt er tapt. Man trenger heller ikke kunne noe om dyrking, vi har jo gartner, han forteller hva vi skal gjøre på dugnadene.

Tanken bak andelslandbruk som omsetningsform inneholder mye mer enn dette. Japan får som regel æren av å ha oppfunnet prinsippet, på sekstitallet oppsto begrepet Teikei, hvor forbrukere gikk sammen i grupper og kjøpte landbruksvarer direkte fra bonden, uten fordyrende og avstandsskapende mellomledd. Ideen ble plukket forskjellige steder i verden, og i dag er Community Supported Agriculture et kjent begrep i USA, Wikipedia sier at det var ca 12 500 CSA gårder i USA i 2007.

Andelslandbruk har tre hovedprinsipper; gjennomsiktighet, dialog og delt risiko. Med gjennomsiktighet menes at alt skal være åpent og tilgjengelig for andelshaverne, kanskje spesielt viktig økonomisk. Budsjetter legges frem og vedtas av årsmøtet, regnskapet godkjennes av samme. Dialog handler om at man i felleskap skal bli enige om hva som skal dyrkes/produseres, hva som skal investeres i osv, noe som er rimelig sett i forhold til det tredje prinsippet; deling av risiko. Vanligvis er det bonden alene som bærer risikoen for et dårlig år, innen andelslandbruk bærer vi det sammen, bonden får sin inntekt for den jobben han gjør, selv om sommeren aldri kom og kornet regnet bort.

Bondeyrket har endret seg kraftig de siste 100 årene fra å være et sosialt yrke hvor det trengtes mange hender, til et yrke som utføres mest alene, med traktor og melkemaskin som kollegaer. Andelslandbruket kan bringe folk tilbake til gårdene, skape liv og røre, hvis det er det man ønsker seg på egen gård.

Så hvordan er det å være andelshaver i praksis? På Øverland starter andelslandbruksåret med et vintermøte i januar. Der er det rom for alle spørsmål og meninger om hva vi skal dyrke den kommende sesongen, gartner, kjernegruppe (styret bestående av fem andelshavere valgt av årsmøtet) og daglig leder er tilstede for å svare og høre på. Ut i fra dette, og den omfattende evalueringen vi har om høsten, utarbeides det et forslag til produksjonsplan og budsjett som legges frem for årsmøtet i februar, og er vi heldige, og det er vi stort sett, så vedtas de. I budsjettet har også årets andelspris blitt vedtatt, for 2014 var prisen for en voksen kr 2200,- pr år. Store barn er halv pris, små barn er gratis. Dette utgjør så å si alle andelslagets inntekter.

Rabarbra og jordskokk.
Dyrkingsåret starter med en åpningsdag for alle gamle og nye andelshavere. Da er det ofte høstetid for jordskokk og rabarbra, og folk tripper av iver etter å komme i gang. Vi setter opp en dugnadsplan, man møter opp når man kan, vi krever et minimum av seks timer pr sesong. Det er mer enn nok for noen, mens andre er der ti ganger så mye fordi de har lyst. Man kan også bidra med andre ting, som i kjernegruppen eller de forskjellige arbeidsgruppene, som er oppstått fordi noen har hatt lyst til å jobbe mer med noe som ikke er del av kjerneproduksjonen. Vi har arbeidsgrupper innen birøkt, blomster, urter, media, bær, lin, druer og valnøtter, og en gruppe som legger opp dugnader (mest hygge) for barna. Eller man kan bruke sine seks timer på å luke alene, i fred og ro midt på natten om man vil, vi har døgnåpent. Mengdene som kan høstes varierer mye, august/september er festmånedene med de lengste høstemeldingene, naturlig nok. Vi har også vinterlager, hvor andelshaverne kan hente noen lagringsgrønnsaker så lenge det finnes utover vinteren. Om høsten har vi høsttakkefest i åkerkanten, noen ganger gjør vi utflukter sammen og vi arrangerer kurshelg. Andelslandbruket på Øverland kan være en viktig sosial arena, eller bare et sted man gjør det man skal, det er opp til enhver.

Andelslandbruk kan ha mange former, noen steder får man ikke høste selv, men mottar sin andel f.eks én gang pr uke. Da vil det ligne mye på en abonnementsordning, hvis ikke prinsippene om gjennomsiktighet og dialog er tilstede. Noen andelslandbruk har animalske produkter, noen har mel, noen har blomster, det finnes egentlig ingen begrensninger. Det er ingen forutsetning at produksjonen skal være økologisk, men i realiteten er nok en stor del av de som ønsker å delta som andelshavere opptatt av nettopp det.

Noe av det som fasinerer meg mest med dette felleskapet, er at det finnes ingen selger eller kunder, men nettopp et felleskap, både formelt siden vi er et samvirke, og i praksis. Arbeidsgruppene, høstfest, kurshelger og egentlig det meste gjøres kun hvis noen vil organisere det. Administrasjonen av andelslandbruket på Øverland er minimal, rett nok finnes det en betalt daglig leder på omtrent 20 prosent stilling i tillegg til dyrkingsstaben, men det er svært lite i forhold til all aktiviteten. Ingen kan klage til administrasjonen på at høstfesten var for mye slik eller sånn, det er bare å hive seg med i høstfestgruppen hvis man vil ha endringer. Vil man ha en ny arbeidsgruppe må man sette i gang. Andelslaget lover en kjerneproduksjon utført etter budsjett og beste evne, alt utover det er overskuddsfenomener, og de er det som sagt mange av på Øverland.

Tillit.
Mengdetankegangen er også utfordret på Øverland, og i mange andelslandbruk. Man er vant til å betale en viss sum for en viss mengde, mens her er maksmengden «så mye andelen spiser på en uke». Dvs at hvis du spiser fem kilo gulrøtter og ikke kan fordra rødbeter, er fem kilo gulrøtter og ingen rødbeter faktisk din andel den uken. Vi registrerer eller kontrollerer ingenting, hverken innsats eller høsting, så det er en stor grad av tillit involvert. Vi tror det betyr noe at man vet at vi er mange, og at man forsyner seg av avlingen med omtanke for sine felles eiere. Vi oppfordrer dessuten andelshaverne til å hilse på og snakke med hverandre når de er i åkeren, det er vår form for kontroll og registrering.

Dette høres vel ganske økoromantisk ut og kan virke umulig i praksis. Men med hånden på hjertet; det går slett ikke verst. Det er absolutt utfordringer med disse løsningene, spørsmål om mengder er veldig vanlig fra de som er nye, men vi svarer og svarer, og det skal vi fortsette med.

Mine tre år som daglig leder på Øverland er snart over. Jeg har ikke æren av å ha bygd det opp og det vil leve lykkelig videre uten meg, så jeg føler at jeg kan skryte av det uten å være selvgod. Jeg er imponert over hvor godt det fungerer og er overbevist om at andelslandbruksmodellen kan bli viktig for mange fremover, både bønder og forbrukere. Siden jeg selv egentlig er gartner, har jeg en svakhet for radkulturer og ønsker for norsk landbruk at det skal bli et mer vanlig syn, også utenfor Lier, så jeg slipper å kjøre av veien av begeistring hver gang jeg får øye på det.
Et variert og levende kulturlandskap, med mange glade og arbeidsvillige mennesker og trygg inntekt for bøndene, da snakker vi!