Leirliv

Å bygge et bål

Det er høst. Du er langt inni skogen. Plutselig er mørket der. Stort og tungt og allestedsnærværende.

Foto: Torbjørn Ekelund

Det mørkner fort på denne tiden av året. Du er langt inni marka, og plutselig er bare mørket der. Stort og tungt og allestedsnærværende. Det har ikke bare senket seg over granene rundt deg, men også over de fjerne, grå åsryggene du så vidt kan skimte mellom de dryppende våte greinene. Du stanser, og ser tilbake på sporene dine. De er som svarte hull i den lille, bleke tranebærsmyra du nettopp har lagt bak deg. Og du vet at veien tilbake går over utallige søkkvåte myrer som denne, over flere høydedrag, og gjennom små, trange bekkedaler, der det vil være mørkt under hele tilbaketuren, og helt stille, hvis en da ser bort fra alle de lydene regnvannet lager, når det sildrer nedover det sleipe berget på begge sider av den blåmerkede stien, og drypper ned i dype, jernholdige jettegryter, med en hul klang som gir ekko mellom dalsidene. Og hvis en ser bort fra den fjerne støyen fra ruteflyene som med jevne mellomrom beveger seg raskt over den mørke, stjerneløse himmelen, og konkurrerer med det svake skogsuset om oppmerksomheten, og med de lydene du selv lager, med hjertet som banker, pusten som går inn og ut, og surklingen fra gummistøvlene, hver gang de har satt seg fast i gjørma, og du må bruke krefter på å dra dem opp igjen.
De lydene som gjør deg oppmerksom på hvem du er. Og på hvor alene du er her inne. Hvor overlatt til deg selv du er. Hvor utsatt du er. Og liksom naken. Med eksistensen tett innpå kroppen. Med lukta av myr og av råtnende løv og sopp i neseborene. Med det fuktige, rå mørket i hver eneste pore i huden.
Og du vet at veien tilbake er mye lengre nå som melkesyra har steget i lårene, og liksom gitt deg en større tyngde i kroppen, der alle milene inn hit sitter.
Og nå som mørket har kommet.

Det er ikke alltid en kommer seg ut før mørket overrumpler en. Det hender at en feilberegner turen. Og det hender at hodelykta slokner underveis. Slik at du blir værende der inne. I mørket. For det er ikke alltid en kan stole på teknologien, selv i våre dager. Eller det kan være at det bare er du som har glemt å lade opp, eller skifte batterier. Og da står du der. Plutselig. Med mørket som en vegg rundt deg. Hvis du da fortsetter å gå, før kulda har grepet tak i deg, får du tidsnok erfare hvor store avstander det til tross for den moderne teknologien fremdeles kan være her i verden, hvor tett trærne kan stå, og hvor langt det kan være å gå, før skogen åpner seg, og det begynner å lysne mellom granleggene. Noe som kan bety at du har kommet til en sportsstue. Eller til en lysløype, som du kan følge ned til sivilisasjonen. Men som like gjerne kan bety at du bare har kommet til et eller annet vann. Et tjern eller en innsjø. Eller til en litt større myr. Eller ut på kanten av et stup.

En går seg fort vill her inne. Og selv om det skulle være dekning på mobilen over alt, kan det jo skje at ting plutselig slutter å virke. At du mister smarttelefonen i bakken. Eller bare har glemt å lade opp batteriet før du gikk hjemmefra. Slik at skjermen plutselig slår seg av. Og blir helt svart. Som om natta skulle ha ett seg inn i den. Til det ikke lenger er noen knapp du kan trykke på for å få ting til å fungere. Til det ikke lenger finnes noen hjelp du kan koble deg til. Slik at du må hjelpe deg selv ut av situasjonen. For en gangs skyld. Du har jo blitt så vant til at det bare er å ringe et nummer.
En kommer lett ut av kurs her inne. I hvert fall om en mister stien, og begynner å følge de trange bekkedalene i stedet – innover i det sterkt kuperte landskapet, som mørket på en måte har gjort større, selv om det har snevret inn synsfeltet til en ikke kan se stort annet enn skogbunnen rett foran seg, og kanskje de aller nærmeste trestammene.
I slike tilfeller kan du gå i timevis, uten å føle at du kommer noe sted. Alltid er det en eller annen bergvegg som stenger for framkomsten, slik at du må skifte retning hele tiden. Og stien som har forsvunnet, dukker aldri opp igjen. Og det dukker heller ikke opp noen nye stier. Noen litt sikrere alternativer gjennom villniset. Du bare roter deg lengre og lengre inn i mørket, mens skogen blir stadig tettere rundt deg, og det blir våtere og våtere på skogbunnen, til du går igjennom helt til kneet, og bare med en kraftanstrengelse får dratt opp beinet igjen, forhåpentligvis uten at støvelen blir sittende fast, før du påny forandrer retning, og sjangler utmattet videre, nedover den bratte lia mot nabodalen.

Du mister fort kontrollen. Og snart er det som å befinne seg midt i en labyrint, der flere av bekkedalene viser seg å være blindspor, som bare ender opp i sleipe, glatte bergvegger. Og der det hele tiden føles som å følge ledegjerder inn mot en dyregrav i et mørke som er så tett at det får deg til å tenke på verdensrommet. Selv om du jo aldri har vært lengre ut enn akkurat denne planeten, og bare har sett verdensrommet nedenfra.
I et slikt tilfelle kan det være fristende å gi opp. Når teknologien har sviktet, og ingenting fører noen steder, annet enn nedover, men uten å munne ut i noe større. Uten å munne ut i et hav. Eller i det minste i en myr eller i et lite tjern som kan gi deg oversikt over situasjonen.
I et svakt øyeblikk setter du deg kanskje rett ned på en stein, og blir våt nedover på baksiden av lårene.
Men du orker bare ikke å ta ut sitteunderlaget først.
Det er dumt, og du begynner straks å fryse.
Kanskje angrer du deg etterhvert, og kanskje åpner du til slutt sekken. Og kanskje har du litt igjen av brødskiva, sjokoladen eller vestlandslefsa, nok til at du kan stille den aller verste sulten, og kanskje har du til og med en liten kaffeskvett igjen på termosen, slik at du kan holde varmen. Eller kanskje du må få opp et bål for at ikke mørket etter hvert skal ta all varmen fra deg. Akkurat som i novella til Jack London; «To build a fire». Men heldigvis har du ikke gått igjennom isen, det finnes ikke engang noen is, det er litt for tidlig på året, du har bare tråkket så langt ned i myra at den ene støvelen har blitt kliss våt inni. Og heldigvis er det ikke førti kuldegrader ute, knapt nok kuldegrader i det hele tatt. Men luftfuktigheten er høy, og du har svettet over hele kroppen. Du vet at det er en dårlig kombinasjon, og at du bør reise deg så fort som mulig, og gå videre, holde deg i konstant bevegelse, hvis du da ikke ønsker å fryse i hjel etterhvert, eller allerede har fått opp et bål.

La oss si at det siste er tilfellet.
Bålet trenger ikke å være stort, slik at det kan synes der ute. I natta. Det viktigste er at det er synlig her. For deg.
Kanskje du vet hvor du skal gå for å finne tørr ved i mørket, selv om det er helt vått på skogbunnen, og du ikke har kunstig lys å hjelpe deg med. Eller kanskje du er en som lærer fort. Eller kanskje du er en som trenger litt mer tid på deg. Og må bruke en hel del fyrstikker før du får det til. Noe som er helt greit det også. Så lenge du har fyrstikker nok. Og så lenge det ikke er kuldegrader. Ja, så lenge klimaet er så mildt som nå, både her og på verdensbasis. Klimaet som stadig forandrer seg. Selv om mørket rundt oss er det samme, gamle hele tiden.
Du har sikkert hørt at det moderne mennesket kan lære mye av å være ute i naturen. Særlig under vilkår som det ikke kan bestemme selv.
Det er nok mest snakk om ting vi har glemt. Om ting som er ute av bevisstheten vår. Og som kroppen først husker når vi havner i en situasjon som dette. Der vi må. I hvert fall en eller annen gang før dagen gryr. Eller før det ikke er flere fyrstikker igjen i esken. Det er jo grenser for hvor mange fyrstikker en slik eske kan inneholde. Du kan ikke bare fortsette å rispe i det uendelige, og få det til å blaffe opp i mørket gang på gang, bare for straks å slokne igjen. Og kanskje hadde du brukt noen fyrstikker fra før.
Nei, du må få det til å vare.
Det er det som er teken her inne.
Men ta det bare helt med ro. Hold tunga rett i munnen. Du må ikke skjelve på hånda. For ellers vil snart den siste fyrstikken ha sloknet.

Vet du hvordan du skal bygge et bål? Du skal bygge det helt fra grunnen av. Slik at flammene holder. Slik at ilden varer. Og du skal ta deg god tid. Bygge langsomt og tålmodig. Slik man bygger sivilisasjoner. Bygger verdener. Ikke virre rundt, slik du gjorde i de trange bekkedalene i sted. Ikke famle, som i mørke. Ikke slite deg ut. Ikke bruke alle kreftene på en gang. Men puste rolig inn, og puste rolig ut. Legge alt du ikke trenger til side. Og så bare gå i gang. Bygge lag på lag. Det minste innerst. Det største ytterst. Slik er loven her inne. Den er alltid slik. Den som gjør at du holder varmen, overlever.
Du skal bygge rundt en kjerne.
Rundt noe som er felles for alle flammene.
Det kan være at det passer best med litt tørr mose innerst, eller med litt lav eller gress. Og med knusk fra de nederste greinene på grana. Eller det kan være at det passer best med en kjuke fra en gammel bjørk.
Det er så mange måter å bygge et bål på. Det er så mange veier til et mål. Så mange stier som til slutt fører fram i mørket og skodda.
Bare du følger loven. Og passer på å ha det minste innerst. Det største ytterst. Slik moskuser gjør, når de skal beskytte seg mot en felles fiende, og har dannet en ring rundt en kjerne. Eller kanskje ikke helt slik. Men i hvert fall begynne med det minste, og jobbe seg utover. Eller oppover. Ta alt i tur og orden. Ikke stresse. For stress finnes ikke her ute, i det store, liksom endeløse mørket. Stress finnes bare inni deg.
En får håpe at du har fyrstikker liggende i sekken. Og at de ikke er våte. For ellers er du ille ute. Da er det bare å reise seg og gå.
Du kan kanskje stappe litt bjørkenever inn mellom greinene. Eller dopapir, hvis du har det, og det enda ikke er vått. Eller avispapir, hvis du bare krøller det litt sammen først.
Og så er det viktig at du blåser på flammen til det har fatet i de største greinene. At du ikke bare nøyer deg med de minste. Eller med neveren. Og at du straks legger mer ved på bålet, slik at flammen kan vokse seg større, i stedet for å slokne. Ting slokner så fort, i mørke og skodde.
Det er jo meningen at flammen etterhvert skal bli så stor at den kan varme deg og holde deg i live, uten at du trenger å holde hendene fram mot bålet hele tiden, og på den måten danne en slags bro for varmen, slik at den kan spre seg videre, og ikke bare forsvinne rett opp i lufta og bli borte. Bli til ingen nytte. Bli for syns skyld. Bli for kråkene inne i den svarte skodda.
Nei, broen skal flammen selv danne.
I hvert fall må nettopp det være målet og meningen.

Kanskje du allerede har fått opp et bål på dette tidspunktet. Eller kanskje trenger du enda mer tid.
Så ta deg den tiden. Pust rolig inn, og rolig ut. Dette går så bra, skal du se. Du har hele natta på deg. Og mørket vil deg ikke vondt. Hvis det ville deg vondt, hadde du ikke sittet her nå. Da hadde mørket, som har vært her helt fra tidenes morgen, revet deg ned og ødelagt deg for lengst.
Nei, bare se på mørket som om det danner en ring.
Rundt det bålet du skal bygge.
Alt arbeidet har uansett gjort deg varm i kroppen. Jeg kan se at du har funnet rytmen. Du er ikke like viljeløs som i sted, da du virret rundt i de trange bekkedalene. Nei, for nå er det en annen vilje som styrer deg, nå er det ikke lenger frykten for mørket som bestemmer, men hendene dine, fingrene som bygger lag på lag, bygger lys og varme. Holder liv i kroppen. Liv i håpet.
Kanskje du er i ferd med å tilpasse deg de nye omgivelsene. Tilpasse deg mørket. Arbeidet med bålet går snart helt av seg selv, og kan du nå skjønne hvorfor du virret slik rundt i sted, når du heller kunne ha satt deg ned med det samme, og konsentrert deg om å bygge dette hjemmet av greiner og kvister? Slik en fugl bygger redet sitt? For bålet er et hjem i mørket. Det er en kjensgjerning. Noe alle vet. Om vi kanskje ser bort fra hula, er bålet den eldste formen for hjem vi har, og den alle andre former bygger på. For det hele handler jo om å bygge. Lag på lag. Greiner på kvister. Sivilisasjoner på hverandre. Det er det som er loven her ute. I mørket. I naturen. I villmarka. Å bygge rundt en kjerne. Å bygge på det samme. Helt fra grunnen av. Helt fra tidenes morgen. Samle tankene og la kroppen bygge. Slik at det varer.

Fra tid til annen må du ut i mørket for å finne mer ved, men veden brenner bare fortere og fortere opp. Til slutt nytter det ikke lenger å holde tritt med alle flammene som har spredt seg.
Og snart har bålet brent helt ned.
Men da har det lysnet av dag, og du har for lengst funnet tilbake til stien. En nøtteskrike deiser ned i bålet med et dumpt smell, og tar til å pikke i seg smulene etter brødskiva eller vestlandslefsa, mens asken fester seg til de koboltblå vingespeilene på begge sider av kroppen og gjør dem grå.
For slik er det her inne. Ta det bare helt med ro.
Alt finner fram til slutt.