Å avsløre naturkreftene

Jeg vokste opp i Lyngør, en bilfri øygruppe i Aust-Agder. Familien min har bodd her i tolv generasjoner. Min far er seilmaker og min bestefar var sjømann. Jeg rodde til skolen og seilte fra jeg var seks år gammel. Fastlandet fremstår som statisk, fast og kontrollerbart. Havet, på den annen side, står som et uerobret grenseland. Bor du her, på denne terskelen, lærer du å bli følsom overfor skiftningene i naturen.

Naturkreftene er et fenomen som alltid er tilstede i et landskap, men som er utenfor vår kontroll. Mitt arbeid som fotograf handler om å avsløre dette, gjennom å utforske møter mellom menneskeskapte objekter og uberørt natur.

Jeg prøver å fotografere på en slik måte at en uforutsigbar romlig utvikling kan fanges. Under forberedelsene samler jeg ulike materialer: Isopor, seilduk og tau som skal befolke landskapet. Det meste finner jeg i bua til bestefar eller på seilloftet til min far. Disse settes sammen til flåter, flagg og drager som får drive fritt i løpet av en eksponering. Ofte med tilsatte LED-lys, stjerneskudd eller andre lyskilder som gjør det enklere å fange deres bane gjennom landskapet. Påvirket av bølger og vind tegner de ut dynamikken i et landskap som er uobserverbar for oss.

I serien Horizontal Displacement gjør jeg blant annet enkel- og multieksponeringer av horisonten, tatt gjennom dagen fra en drivende båt. Resultatet er, i begge tilfeller, en materialisering av de fysiske kreftene i aksjon. De er ikke bilder av landskapet, men heller spor av dets bevegelser.

Jeg bruker et storformatskamera og ofte lange eksponeringstider som tillater meg å fange bevegelsene til objektene. Når jeg drar ut på opptak, har jeg alltid flere forskjellige patenter med meg. Bølger, tidevann, vind og havstrømmer er med på å avgjøre hvor opptaket finner sted. Ved en passende location gjør jeg en test for å få en følelse av hvordan objektene oppfører seg, før jeg gjør den endelige komposisjonen. Etter dette har jeg ingen påvirkning på selve bildet. Jeg utplasserer objektene mine, starter eksponeringen og venter og ser hva som utspiller seg under opptaket. Naturkreftene overtar kontrollen over objektene.

Fotografiet avslører usynlige bevegelsesmønstre som finnes i alle landskap. Bevegelser som heller er ubemerkede enn umulige å oppdage. En analogi som jeg synes er nyttig er falsk-farge, en teknikk som blir benyttet i vitenskapen for å visualisere uobserverbare fenomener. Bilder fra teleskop fanger ofte opp bølgelengder som det menneskelige øyet ikke kan oppfatte og man flytter eller justerer derfor disse bølgelengdene slik at vi kan se dem. Vi vet at disse astronomiske fenomenene ikke ser ut som de blir presentert, men at de heller ikke ville vært mulig å observere på noen annen måte.

Bevegelsesmønsteret som vises gir en upersonlig karakteristikk av et gitt landskap. Det er et resultat av værforholdene den dagen, men også materialene som har blitt brukt. Det endelige bildet er et resultat av alle disse påvirkningene. Hele prosedyren gjør det mulig for naturen å formleggeseg. Usynlig kraft blir fanget i et synlig tegn.