Til kamp! Mot oss selv!

På barnerommet ligger vi, to gutter og jeg. De to strir i feberens våkne søvne mot omgangssyke, kaster seg i plutselige kramper i de små sengene. For hver magekrampe danser et rødlig lys elektrisk i taket. Det er fra ”spionlykten” syvåringen kjøpte i går, og som han nekter å fjerne fra hodet mens han sover. De svette hodene ligger oppå håndklær. En bøtte står på gulvet mellom dem, jeg legger en hånd på magen til han til høyre. Det er midt på natten i februar, ute regner det, på tredje dagen, all snø smelter, det lukter sykdom inne, og jeg gripes brått av panikk: Dette er starten på apokalypsen. I glimt, tenker jeg, er det slik den ser ut, regn, syke barn og usikre trøstesløse netter.

I det siste har jeg kun lest bøker og forskning om klodens tilstand. Som regel leser man om dette i avisene, over en kaffe, før en dusj, eller på vei til jobben, man kaster et blikk på artikkelen om klimatoppmøtet, om at vi er på vei til å sprenge målet om maks tograders oppvarming, du vet, disse sakene vi leser men ikke husker. Men nå har jeg lest på ordentlig, og i natt gripes jeg av mild panikk. Kanskje er det synet av guttenes sykdom, kanskje innrømmelsen av at mitt liv er overdådig, med dieselbil, friluftsutstyr til mange tusen, kjøtt når jeg vil ha kjøtt, selv om jeg vet at dyr kun lever for at jeg skal spise det. Jeg vet ikke, ute flommer regnet, inne jamrer barna i smerte. Vi må gjøre noe.

Kvinner, i et drøyt hundreår har folk kjempet for at kvinner og menns muligheter skal være like. Kampen er langtfra over. Fortsatt finnes menn som albuetakler kvinner, fortsatt finnes mannlige rasshøl og selvfornøyde idioter. Fortsatt er kroppsidealene unaturlige, lønnen i kvinnedominerte yrker for lav. Fortsatt tenker noen menn at damer ikke er morsomme eller ikke kan lede, fortsatt er vold mot kvinner et stort problem. Men i det store blir ulikhetene i Norge færre. Og nå er dramaet stort også på andre fronter.
Her er et forslag til årets 8. mars: Glem deg selv og kjønnet ditt. Glem parolene om hvor mye mer DU vil ha.
Lena Lindgren, politisk redaktør i Morgenbladet, skrev forrige fredag: "Finanskrise, klimakrise, flyktningekrise. Så dype ubalanser, så store krav til oss. Hva skal vi forvente av feminismen?" Lindgren spør videre: Bør ikke feminismen være så ambisiøs at den vil representere et alternativ? Og bryte med en samfunnsøkonomi som presser mennesker og natur til bristepunktet? "Eller skal vi bare knuse glasstaket og fylle leppene med botox?"

Tenk følgende: I hundre år har man kjempet mot mannens hegemoniske status i verden. Nå er det desperate tider. Nå må vi kjempe mot menneskets hegemoniske status, og konsekvensene av alt mannen har harvet over, utplyndret og tildels ødelagt. I geologisk tid er 2016 nemlig et dramatisk øyeblikk. Damer, dere må trå til nå, med all deres kraft og kløkt, for mennesket oppfører seg dessverre som det det er: Planetens eneveldige konge og dronning som kan gjøre hva vi vil. Vil vi ha kake, skal vi ha kake. Vil vi fly til New York, skal vi fly til New York. Vil vi ha nye sko, kjøper vi de skoene. Utryddes villaksen, finner vi opp oppdrettslaks. Blir det for varmt for ”villsnø”, finner vi opp kunstsnø.
(Les videre under illustrasjonen til Linn)

Med høyrehånden gir vi penger til TV-aksjonen (regnskogen), med venstre spiser vi Sætre-kjeks eller Oreo med palmeolje fra regnskogen.
I Kinas hovedstad viser myndighetene soloppgang på storskjermer på torgene, fordi solen er gjemt bak smog.
Om man koker mennesket ned til to ting, står fantasi og godhet på den ene siden og egoisme og evnen til ødeleggelse på den andre siden. Mennesket mener det ikke ondt, men forbruker verden i en svimlende fart.

Amfibier er verdens mest utrydningstruede dyregruppe. En tredjedel av alle ferskvannsbløtdyr og av alle haier og rokker, en fjerdedel av alle pattedyr, en femtedel av alle reptiler, og en sjettedel av alle fugler er på vei mot stupet. Mot stupet, og hvem er synderen? Mennesket, skriver Elizabeth Kolbert, fjorårets vinner av Pulitzerprisen. Boken ”Den sjette utryddelsen” er på favorittlisten til Bill Gates, Al Gore og New York Times. I boken heter det om mennesket: ”En pinglete art som i vanvare har klart å påvirke både sin egen skjebne og skjebnen til de fleste andre arter på planeten.” Og dette rir meg denne natten mens to sønner kaster opp. Vi må gjøre noe, mumler jeg. Men det er så vanskelig! Ingen ønsker global oppvarming, men ber noen oss forandre livsstil, kaller vi dem moralister. Slik reduseres moral til ”moralisme”, og slik lukker vi øynene for alt mennesket, den eneste guden på jordkloden, gjør.

”Now, except for behaving like apes much of the time and suffering genetically limited life spans, we are godlike”, skriver Edward O. Wilson, en annen pulitzerprisvinner, i etterordet på The Social Conquest of Earth. Ape og Gud. Det er derfor vi må samle krefter.
Menneskelig aktivitet har snart endret halvparten av all landjord. Mennesker bruker mer enn halvparten av verdens tilgjengelige ferskvannsressurser. 2015 ble, som kjent, historiens til nå varmeste målte år. Ingen politiker vil endre kurs om ikke vi ønsker det. Derfor bør dette bli kampsak i år: Å finne frem det gode og kloke i mennesket, dempe det egoistiske og dumme. Litt mindre fly, kjøtt, shopping, litt mindre menneskelig plyndring av hav og land. Gradvis endrer vi adferd. Det kan være begynnelsen på noe stort. Men dette går ikke uten dere. Vi trenger hverandre for å bevare den naturen vi og våre barn skal leve av. Og siden vi bestemmer over planeten, er det vi som er sjefen. Det er mye kraft i den innsikten.
PS. Synes du det er dumt å bruke 8. mars til en slik kampsak, så er det såklart greit. Det er jo ikke et nullsumspill, dette. Da kan vi heller starte 9. mars.

En versjon av denne teksten ble først publisert i KK. Den er gjengitt, og redigert, her med tillatelse derfra.