Debatt

250 meter høye vindmøller

Vindkraftanlegg betyr enorme inngrep i naturen. Er vindkraft nødvendig i Norge?

Her er noe jeg ikke visste: Neste generasjon vindmøller blir opp i mot 250 meter høye. De som nå bygges i Sverige er 230 meter. Frihetsgudinnen er 93 meter høy. Oslo Plaza er 117 meter høyt. De nye vindmøllene planlagt på Smøla vil ruve over 200 meter over bakken.
Anleggsarbeidet som skal til for å få kjørt frem vindmøller av en slik dimensjon er tilsvarende omfattende. I hvert vindkraftanlegg kommer milevis med brede, helårsåpne veier, fjellskjæringer og fyllinger. Skog, fjell og ås må vike for 'ren' kraft.
Det vannkraftutbyggingen gjorde for den norske fjellheimen vil vindkraften gjøre for kyst- og heilandskapet. Inngrepene som er planlagt er så enorme at naturen ikke vil bli den samme igjen. Det blir et vannskille. Før og etter vindkraften.

Vindkraft er et konfliktpunkt i norsk natur og politikk - ikke bare mellom miljøbevisste og kapitalorienterte krefter, også i innad i det man kan kalle "naturbevisste" miljø.
På den ene siden står vårt kollektive ansvar for planetens klima, plante- og dyreliv (som for nordmenn flest er langt større enn flertallet av verdens borgere). Skal vi nyte vår ferdsel i fri natur når vi kunne bidratt med ren energi som substitutt for tyske kullkraftverk? Hva veier tyngst? Vårt ansvar for å skape en balansert fremtid for de som kommer etter oss, eller å holde naturen så uberørt som mulig?

Naturvernorganisasjonen La Naturen Leve (LNL) er tungt involvert i denne debatten. De er representanter for miljøbevisste borgere, de er positive til fornybar energi og en fossilfri fremtid, men de er skeptiske til vindkraftutbyggingen i Norge. Dette er deres hovedbegrunnelse:

"Vindkraft er unødvendig i norsk kraftforsyning fordi vi allerede har mer enn nok vannkraft. Norsk vindkraft bidrar ikke til å nå klimamålene, verken her hjemme eller ute."

Pr. januar 2015 er det gitt 99 vindkraftkonsesjoner over hele landet. De vil gi langt mer kraft enn det myndighetene forutsatte utbygd i Norge. Mer enn 40 planlagte vindkraftverk venter på konsesjon.

Natur med egenverdi?
Har natur verdi i seg selv? Er utsikten fra fjellnutene like viktig - uavhengig av om mennesker kan oppleve den eller ikke? Det er ikke så lett å si. Var det ikke for at jeg selv kunne oppleve naturen ville jeg heller ikke kjenne til dens skjønnhet - men den ville heller ikke være mindre vakker om jeg aldri fikk se den. Kanskje den ville vært vakrere. Men én ting er sikker - den er ikke vår. Vi kan ikke eie natur. Spør de som får husene sine revet bort av flom eller jordskred. Hvor er eiendommen deres nå?
Jeg tror, i min kynisme, at mye av satsingen på vindkraft er symbolpolitikk, og gjerne kommer i tillegg til den vannkraften vi allerede har nok av. Vårt samfunn er basert på vekst. Men er det nødvendig å rasere norsk natur for å skape vekst i kraftbransjen? Vi trenger ikke mer strøm, vi trenger å bruke den vi har på en fornuftig måte.

Hva skal kraften brukes til?
Jeg synes kanskje at dette er det aller mest interessante poenget i debatten. Om kraften vi bruker er 'ren' eller ikke blir et grumsete begrep når man vet at f.eks. produksjonen av batteri til el-biler er svært miljøskadelig - samt at kullkraftverk er selve verstingen. I de fleste land er det den som lader el-bilene. All kraft vi bruker i dag har en industri i ryggen - og så godt som all kraft brukes nettopp for å gi kraft til ny industri. Vi stiller oss spørsmål om hvordan vi skal skaffe oss mer energi – helst gjør vi det gjennom både fossile- og fornybare kilder. Men hva skal vi med all energien? Er det samme logikk som ligger bak vår markedsøkonomi – at mer er bedre enn mindre og at vekst er eneste veien å gå? Hva med å diskutere hvordan vi kan bruke mindre energi? Den beste strømmen er den vi ikke bruker.
Da slutter det egentlig å være et spørsmål om klima, kilowatt og ren energi. Det blir et spørsmål om verdier. Hva er rett og hva er galt? Også energispørsmålet kan reduseres til dette.

Hvordan kan vi unngå dette ødeleggende fokuset på vekst? Det bør kanskje begynne med folk flest, deg og meg. Selv ønsker jeg ikke å ha mer i lønn i år enn jeg fikk i fjor. Jeg er ikke med i noen fagforening nettopp av denne grunn. Hva er det som blir bedre av å ha litt mer? Jeg får heller bruke mindre. Det vil også ha en positiv effekt på klimaet - og om vi alle tjente dårligere og fikk mindre kjøpekraft ville vi forbruke mindre fossil energi og mindre elektrisk kraft. Da trenger vi ikke vindmøllene. Da får dyre- og plantelivet som finnes i de utbyggingstruede områdene være i fred for vår utbyggingstrang – og menneskene kan fortsette å ha glede av naturen.

Som menneske, lærer, dataspill-entusiast og kjøtteter er jeg interessert i å sikre meg goder. Men som speider blir det helt feil. Jeg har et ansvar utover det å tjene mine egne interesser. Hvis jeg jobber aktivt for å få mer i lønn for å kunne kjøpe mer, reise mer til syden eller kjøpe meg ny bil – da er jeg uansvarlig. Det er det som er så dumt med klimaproblematikken. Det koster å gjøre noe med den. Du må endre livet ditt. Men i samme slengen gir du dine barn, barnebarn og oldebarn - samt alt som lever og ånder og vokser på jordkloden - en større sjanse. Hver gang du flyr til Filippinene eller kjøper deg ny bil stjeler du friheten til de som kommer etter deg. Og er du ung får det nok konsekvenser for deg også. Ikke bare flom i Lærdal og litt storm ved kysten. Men skikkelige konsekvenser. Av typen du helst ikke vil tenke på.

En ny hverdag.
Det er vanskelig å endre livene sine på et tilstrekkelig nivå. Alvoret siver nok ikke helt inn. En av ungene på skolen hvor jeg jobber er overbevist om at 40 grader og sol i Oslo vil være som en eneste lang sydentur. Jeg skulle ønske jeg også trodde det.

Jeg sier som alle andre. Vi må gjøre noe - og vi må gjøre noe nå. Det sa man også for 5, 10, 15 år siden. Og det skulle man nok også ha gjort. Det ble jo ikke slik, men kanskje nå? Selv om vi gjør noe nå vil fremdeles utslippene som allerede er gjort fortsette å varme opp planeten. To-gradersmålet er jo nettopp det. Å unngå at det stiger mer enn to grader i gjennomsnittstemperatur. Det snakkes også om fire-gradersmålet - som nok er mer realistisk. De lokale svingningene vil selvsagt være langt større - og vår tids vintre, somre, flora, fauna og mattilgang vil endres. Dette vet vi.

Men hverdagen som friluftsmenneske er for meg ikke radikalt endret. I skrivende stund faller snøen mykt og lydløst som et teppe over skogen. Jeg vet den ikke blir liggende lenge, men den er der. Akkurat som da jeg var liten på 80- og 90-tallet. Jeg husker det godt. Snøen er den samme nå som da. Når jeg tenner bålet knitrer det på samme måte som bålene pappa lagde - og jeg trenger sjelden være redd for skogbrann. Ennå. Da jeg var liten kunne jeg bøye meg og drikke vannet rett fra fjellbekken. I Norge kan jeg det fremdeles. Som speider vil jeg at denne tematikken skal være nær, aktuell - jeg bør kjenne den som en desperasjon i hverdagen. Jeg må minne meg selv på alt jeg kan miste.

"Our lives begin to end the day we become silent about things that matter"
Martin Luther King