Sivil ulydighet

Miljøaktivisten Greta Thunberg sperret nylig inngangen til Sveriges parlament. I debatten etterpå påstår noen at aksjonen var antidemokratisk. Jeg mener snarere at sivil ulydighet styrker demokratiet, skriver Odin Lysaker.

50 år siden de første miljøvernerne i Norge tok med seg lenker på aksjon er prinsippene for sivil ulydighet under stadig press. Krever en ny verden nye metoder?

Femti år etter står Mardøla-aksjonen framleis og lyser i soga om den norske miljøkampen, og gjev inspirasjon, innsikt og retning for dei som fører kampen vidare.

Protesterer dagens unge nok mot klimakatastrofen? Det er et absurd spørsmål. Det er dagens voksne som burde gå ut i streik for klimaet.

I norsk offentlighet mangler den kompromissløse, radikale stemmen som med all sin kraft roper “Stenge oljekranene om 15 år? Er du gal? Vi har ikke mer tid å miste. Se barnet ditt i øynene og steng dem i dag.”

Øverst på min ønskeliste nå står okkupasjon av områdene for nye rullebaner og meningsløse motorveier.

Historien lærer oss at stor forandring er mulig. Folk har lykkes på grunn av sitt antall, sin offervilje og kloke bruk av ikke-voldelig sivil ulydighet, skriver Inger Østenstad, medlem av Extinction Rebellion.

Extinction Rebellion (XR) er et hår i suppen for etablerte miljøbevegelser og -politikere. De trenger støtte, ikke formaninger.

Man snakker om hvor viktig det er at folk blir sinte over hvor lite som gjøres med klimaproblemet. Men hvis dette skjer, hvordan unngår man at resultatet blir fanatisme og vold?

Sivil ulydighet er drevet av alvor og ofte sinne, men på sitt beste har den noe lettsindig over seg.