Å argumentere med «Stortingets vilje» er farlig jus

Regjeringsadvokaten bedriver farlig jus når han presenterer «Stortingets vilje» som en rettskilde i Høyesterett.

Lysmarkering for Klimasøksmålet 3. november.

Foto: Jørgen Næss Karlsen / Natur og Ungdom

Når jeg holder foredrag om klimasøksmålet pleier jeg å introdusere meg som jurist. Det er fordi jeg er det. Men de siste par foredragene har jeg også lagt til en liten introduksjon av hva jus er. Det er fordi jeg har lagt merke til at spørsmål jeg får etter foredragene vitner om at ganske mange tenker at jus handler om å kunne lovene.

Og det gjør det ikke. Klart det er en fordel om du har en grei oversikt over de mest sentrale lovene som forvaltningsloven, Grunnloven og de lovene du ellers møter mest i arbeidet ditt, men det er ingen som forventer at du skal ha stålkontroll på Lov om ymse beitespørsmål, for eksempel.

Jus er å bruke rettskilder rett

Jus handler ikke om å kunne loven, men om å kunne sette sammen et argument bestående av gyldige momenter, der hvert moment – eller rettskilder, som vi kaller dem – er gitt riktig vekt. Den viktigste rettskilden er lovens ord, men ofte er ordlyden vag. Når naturmangfoldsloven snakker om særskilt naturvitenskaplig verdi, er det vanskelig å vite hva det skal bety i praksis. Her kan du trekke inn andre rettskilder; lovens forarbeider – alle dokumentene som ledet opp til at loven ble vedtatt – kan for eksempel vise hva lovgiver tenkte. Avgjørelser fra domstolene er sentrale, uttalelser i litteraturen, praksis fra forvaltningen og rene rimelighetsbetraktninger kan også tas med.

I tillegg til at argumentet ditt kun må bestå av gyldige rettskilder, må du også ha gitt hver kilde riktig vekt. Lovens ordlyd har massiv vekt, uttalelser fra Høyesterett har stor vekt, uttalelser fra de lavere domstolene har nesten ingen vekt, juridisk litteratur har minimal vekt.

Stortinget aldri vurdert grunnlovsmessigheten av ekspansjonen av det norske oljeeventyret.

Stortinget har aldri sagt hva det mente om 23. konsesjonsrunde og Grunnloven

På første dag av klimasøksmålets behandling i Høyesterett snakket saksøkernes advokat Cathrine Hambro om en serie dommer. Hun snakket om dem for å vise hvordan regjeringsadvokaten tar feil når han har hevdet at domstolene, etter sin egen praksis, må avstå fra å prøve spørsmålet i denne saken; om 23. konsesjonsrunde for letelisenser etter olje og gass strider mot Grunnloven § 112. I denne forbindelse nevnte hun i forbifarten at staten aldri hadde vurdert § 112 da de vedtok å utvide det norske oljeeventyret i Barentshavet.

Hambro fulgte ikke opp dette noe mer, men her ligger det et poeng for saksøkerne. I dommen Hambro viste mest til, den såkalte hjemfallsdommen fra 1917, uttaler Høyesterett at de har rett og plikt til å prøve grunnlovsmessigheten av lover og vedtak, men understreker at de vil legge vekt på Stortingets egen vurdering av grunnlovsmessigheten.

Og som Hambro sa, har Stortinget aldri vurdert grunnlovsmessigheten av ekspansjonen av det norske oljeeventyret. § 112 ble aldri nevnt da Stortinget åpnet Barentshavet for petroleumsvirksomhet, og regjeringen vurderte aldri § 112 før den la frem vedtaket om 23. konsesjonsrunde for godkjenning på Slottet.

På sin side har regjeringsadvokaten påpekt hvordan Stortinget gjennom flere handlinger har vist hvordan de ønsker mer petroleumsvirksomhet. Regjeringsadvokaten har vist til hvordan det var bred enighet på Stortinget om åpningen av Barentshavet. Han har vist til hvordan Stortinget har godkjent senere utvidelser og hvordan Stortinget forkastet MDG sine forslag om å begynne avviklingen av oljevirksomheten:

«Vedtaket om 23. runde i 2016 inngår således som en integrert del av en demokratisk forankret politikk som løpende drøftes, og som er støttet av et bredt flertall på Stortinget. Dette er etter statens syn et sterkt argument for at domstolene ikke bør overprøve vedtaket.»

Farlig jus

Men hva slags rettskilde er det regjeringsadvokaten egentlig viser til her? Som jeg sa innledningsvis, handler jus om å kunne gjenkjenne gyldige rettskilder og gi dem riktig vekt før du setter sammen et argument. Men det vi her presenteres for, er en pakke stortingshandlinger der § 112 aldri var vurdert.

Når man samler et sett stortingshandlinger, pakker dem sammen og gir dem en merkelapp som Stortingets vilje, ender vi opp med noe som går som en rettskilde, ser ut som en rettskilde, men som slettes ikke er en rettskilde.

Og det er en god grunn til at du ikke vil finne Stortingets vilje i noen bok om juridisk metode. Det er tross alt slik at Stortinget kan komme til å bryte sine egne lover, og dersom de lovbruddene i seg selv skulle kunne samles sammen til en rettskilde som trakk i retning av at domstolene skulle vike tilbake fra å konstatere lovbruddet, ville mye av beskyttelsen rettsstaten er ment å gi sine borgere, forsvinne.

En annen opplagt fare er at man, som i vår sak, bare plukker de stortingshandlingene som taler for ens eget synspunkt når man setter sammen sin lille pakke av Stortingets vilje. Regjeringsadvokaten har for eksempel ikke tatt med hvordan våre folkevalgte har unnlatt å åpne Lofoten, Vesterålen og Senja når han presenterer sitt sett med stortingshandlinger som skulle tilsi at Stortinget mener at utvidet petroleumsvirksomhet er i tråd med Grunnloven § 112.

Dette er ikke bare dårlig jus, det er farlig jus. Ideen om at Stortinget sakte, gjennom små, urelaterte handlinger, kan flytte på grensene i Grunnloven, vil undergrave den beskyttelsen loven er ment å gi. Selv om Stortinget er vår viktigste demokratiske institusjon, er det ikke slik at ethvert knyst fra de folkevalgte har rettskildeverdi. Det er Folket som til syvende og sist har makten i Norge og vi har kun lånt Stortinget makt til å treffe noen nærmere angitte typer vedtak, ikke opphøyet dets medlemmer til orakler.

Det er noe annet i de tilfellene der Stortinget selv har sett faren for at det trår Grunnloven for nær og har foretatt en egen vurdering av akkurat det. Da skal domstolene, som Høyesterett har sagt i hjemfallsdommen, legge vekt på den vurderingen.

Stortinget har aldri vurdert grensene i § 112 når de har gitt sin velsignelse til fortsatt og utvidet petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Dermed er det ingenting å hente her og vi faller tilbake på de vanlige rettskildene og især lovens ordlyd.

Stortingets vilje er mange ting, men en rettskilde er det ikke.