Store verneområder blir stadig viktigere

Ifølge det internasjonale Naturpanelet (IPBES) er fragmentering og tap av leveområder en hovedårsak til at stadig flere dyre- og plantearter trues med utryddelse. Tre fjerdedeler av klodens landareal er i dag betydelig endret av menneskelig aktivitet, og 85 prosent av verdens våtmarksområder er allerede tapt. Av klodens anslåtte åtte millioner arter av planter og dyr er én million truet med utryddelse. En god del av artene er så arealkrevende at de er avhengig av at leveområdene deres restaureres. Det er altså ikke nok bare å redde restene av ulike naturtyper, men man må også prøve å gjenskape miljøer som er skadet eller forsvunnet.

Den norske artsdatabanken er en kunnskapsbank for vårt lands artsmangfold, dets tilstand og trusler. Også her i hjemlandet er hovedkonklusjonen den samme: Fragmentering og tap av leveområder og naturtyper er en hovedårsak til at dyre- og plantearter blir truet. Enten vi tenker globalt eller nasjonalt, er det ett prinsipp som peker seg ut som særlig viktig i naturvernarbeidet. Det er at når vi oppretter verneområder, bør disse være så store som mulig, fordi:

En tommelfingerregel er at et ti ganger så stort område inneholder dobbelt så mange arter.

Store områder har flere arter enn små områder. En tommelfingerregel er at et ti ganger så stort område inneholder dobbelt så mange arter.
Store områder inneholder flere individer av hver enkelt art, slik at arten har større sjanse for å overleve. Alle små populasjoner lever farlig og kan dø ut på grunn av tilfeldigheter eller innavl.
Store områder tåler «naturlige katastrofer» uten at hele arealet rammes. En skogbrann i et variert, stort skogslandskap med naturlige brannbarriérer i form av myrer og vann vil ikke svi av hele arealet. En stormfelling vil heller ikke legge ned alle trærne hvis det er en topografi med vindbeskyttende daler og søkk. Gammelskogsartene vil kunne overleve i beskyttede «lommer» i landskapet og rekolonisere brente eller stormfelte arealer når skogen med tiden blir gammel på ny. Små skogsreservater som er avsatt for å forsøke å redde arter som er knyttet til gammelskog vil kunne bli helt ødelagt av brann eller stormfelling.
Store områder tåler slitasje fra friluftsliv, turisme, forskning og undervisning.
Store områder har relativt mindre kanteffekter fra omgivelsene, for eksempel i form av slitasje og forstyrrelser. Det vil alltid være sentrale arealer hvor sky arter kan klare seg.
Store områder kan bevare arealkrevende arter, enten det er rovdyr med store revirer eller flokkdyr med store vandringsmønstre som reinsdyr.

Villrein kan redde fjellrev

La oss se på villrein som et eksempel. Flere av våre nasjonalparker er opprettet for å bevare arealkrevende, trekkende reinsdyrstammer. Uten tvil har denne ene arten bidratt til at vi har flere ganske store nasjonalparker. «Alle» vil gjerne bevare reinen, både jegere, friluftsfolk og turister. Slike arter som på grunn av sine arealkrav får oss til å etablere store verneområder kalles gjerne «paraplyarter» fordi det under deres «paraply» reddes en rekke andre arter som drar nytte av store, vernede arealer. Her kan nevnes fjellrev, fjellvåk, jaktfalk, kongeørn og store rovdyr. Hadde vi ikke hatt villreinen, ville nok kartet over norske nasjonalparker sett annerledes ut, og trolig langt mere puslete!

Skogen som burde vært større

Et annet eksempel er skogvernet. Stortinget har vedtatt at 10 prosent av det produktive skogarealet skal vernes, men vi er ennå ikke halvveis. De gjenværende, verneverdige gammelskogrestene er få og gjerne små, altså ganske fragmentert. Dessuten hogges det i de siste urskogslignende skogene, til dels med statsstøtte! Videre er situasjonen slik at det er politisk bestemt at alt skogvern skal være frivillig. Det betyr at forslag til nye skogreservater kommer fra grunneiere som ønsker å «selge» skog til vern. Forslagene formidles videre til naturvernmyndighetene via Skogeierforbundet. Siden erstatningen for skogvern er både god og skattefri, og stadig færre lever av sine skogeiendommer, strømmer det heldigvis inn med verneforslag. Men er arealene store nok? En sjelden gang kommer det inn større arealer til vurdering, men behovet for å samordne forslag til større verneområder er åpenbar. Både Skogeierforbundet og Miljødirektoratet kunne med fordel arbeidet mere målrettet med å få inn store, sammenhengende skogarealer til vurdering. Her kommer restaureringspoenget klart fram: Man kan slå en stor ring rundt noen spredte gammelskogsrester (med restbestander av sjeldne arter) og verne det hele som ett reservat. Over tid vil de yngre skogspartiene vokse seg til og bli mere og mere gammelskog og dermed levested for krevende arter.

Våtmark – hvor restaurering er mulig

Trane er en sky våtmarksfugl som trenger større myrområder for å finne seg til rette. Også andre myrtilknyttede fugler som myrhauk og jordugle vil ha store myrlandskap. Vi kan føye til en rekke vadere, sniper og bekkasiner. Noen av disse artene har spesielle spillplasser, som brushøns og dobbeltbekkasin. Fokstumyra på Dovre ble fredet allerede for om lag hundre år siden, med et fantastisk fugleliv, og dette reservatet er senere utvidet. Også i Norge er våtmarker mange steder hardt presset av inngrep og nedbygging. Vi har flere våtmarker, både i innlandet og langs kysten, som er viktige rasteplasser for langveistrekkende fuglearter.

Våtmarker er en naturtype hvor restaureringstiltak noen ganger er mulig. Man kan for eksempel tette igjen grøfter på drenerte myrer for å opprettholde et høyt nivå på grunnvannet. I prinsippet kan et nedbygget elvedelta ryddes for bygninger og inngrep og overlates til naturen slik at fremtidens flommer i vassdraget får lov til å overdekke alt på ny med sedimenter og gjenskape et våtmarksareal for trekkende fugler.

Klimaendringer og biologiske krabbefelt

Mange arter i Europa er allerede på vei nordover for å «finne igjen» det klimaet som de er tilpasset. Vi ser det både på land, for eksempel på sommerfuglfaunaen, og til havs med makrell på Svalbard. Det å bli tvunget til å vandre nordover for en art (for eksempel en sommerfugl eller en salamander) stresser arten og øker sjansen for utdøing. For det første vil arten møte vanskelige barrierer i form av byer, tettbygde områder, motorveier, uegnede naturtyper, vann og hav. For det andre er det ikke sikkert at den rette naturtypen eller næringsplanten finnes på de nye stedene, og nye predatorer kan dukke opp. I internasjonal litteratur regnes slike tvungne vandringer på grunn av klimaendringer som en meget stor stressfaktor for biomangfoldet.

Her kommer så poenget: I et verneområde med store høydegradienter, gjerne i bratt terreng, kan en art vandre oppover i høyden noen hundre meter og på den måten finne igjen sitt klima, i stedet for å vandre flere titalls mil nordover. Vi vet nemlig at temperaturen avtar med 0,65 grader for hver hundrede høydemeter. Dersom en art klarer å trekke 400 meter oppover i høyden, vil gjennomsnittstemperaturen der være 2,6 grader lavere. I et bratt terreng med 30 graders helning vil arten måtte krabbe en strekning på 800 meter langs bakken for å komme 400 meter høyere. Tenker vi oss at det tar 100 år å få en generell temperaturøkning på 2,6 grader, er det nok å bevege seg 8 meter pr. år. Det kan selv en snegle klare! Bratte partier kan altså ha en stor artsbevarende verdi. En god betegnelse på slike vertikale korridorer av natur, som ikke brytes av menneskeskapte barrierer, er «biologiske krabbefelt».

Bratte partier kan altså ha en stor artsbevarende verdi.

Forøvrig kan vi la denne utfordringen også gå til arealplanleggere i kommuner og fylker: Klarer vi å bevare sammenhengende belter av natur oppover i høyden, gjerne i bratt terreng og fra fjord til fjell, tilbyr vi artene en kortest mulig rømningsvei. Man kan for eksempel passe på å bevare intakte vegetasjonsbelter hele veien oppetter langs vernede vassdrag.

Vi kan ta med ett poeng til: Når temperaturen øker, blir verneområder som ligger i nordre part av en arts leveområde viktigere enn et verneområde som ligger i en sørligere del. Hvis det blir for varmt for arten i de sørlige delene, kan temperaturen fremdeles være akseptabel i det som i dag er artenes nordligste utposter.

Konklusjonen er: Tenk store vernearealer, tenk langsiktig, lim sammen rester av natur, og prøv å restaurere det som er skadet eller tapt. Og gjør det i tide.