Sirkulær økonomi er min skredder Sami i Amman
Sirkulær økonomi og det grønne skiftet krever spisskompetanse, sies det. Min skredder Sami i Amman åpnet øynene mine for at mye av den kompetansen har vi allerede, ikke minst blant innvandrere. Vi bare bruker den ikke.
For et år siden bodde jeg noen måneder i et arbeiderklassestrøk i Amman i Jordan. Rett over gata drev en mann som het Sami og to venner av ham en systue. “Uff, tre menn fanget i en døende bransje”, tenkte jeg som knapt hadde satt mine føtter i en systue i Norge. Jeg hadde, som de fleste andre i min generasjon, vokst opp med en klassisk bruk og kast-mentalitet. Jeg trodde at en genser med nupper, en bukse med ødelagt glidelås eller en sokk der storetåa stakk ut i realiteten var ødelagte plagg. Jeg hadde vokst opp i en tid der shopping kunne være en hobby og kjedebutikker som H&M, Weekday og Zara fikk nye, billige plagg i butikkene hver uke og der det jeg kjøpte et år føltes utdatert eller “gammelt” året etter. Jeg levde og lever fremdeles i en tid der nordmenn i snitt har 359 plagg hver og hvert femte plagg sjelden eller aldri brukes. All min erfaring tilsa at Sami og co var ute og kjøre.
Det tok derimot ikke mange dagene før jeg innså at jeg hadde tatt grundig feil av Samis businessteft. Fra verandaen min kunne jeg observere en jevn strøm av folk som kom med klær som skulle repareres eller sys om. Og de kom ikke med pelskåper eller designerdresser. Nei, for Samis kunder befant seg typisk nederst på lønnsstigen. De var renholdere fra Etiopia, lokale taxisjåfører og barnepassere fra Filippinene og de kom for å få reparert bomullsingleter, akrylskjorter og slitte jeans.
Var de klimafanatikere hele gjengen? Det var en generell bekymring for bærekraft i Amman, men jeg tror like viktige årsaker var at de hadde en kultur for nøysomhet og ressursutnyttelse tilsvarende den min mormor og hennes mor, mormor og oldemor hadde hatt. Og kanskje viktigst: Sami og co kunne tilby en grei pris.
Sami og kompanjongene hans var flyktninger fra Syria, Irak og Jemen. Sami hadde venner i Norge og spurte hvordan arbeidsmarkedet var for skreddere her. Jeg kunne ikke svare annet enn at jeg trodde det var vanskelig. At vi har bygd et system der det er billigere og ofte mer lettvint å kjøpe en ny t-skjorte eller partytopp sydd på slavelønn i utrygge fabrikklokaler i Bangladesh, enn å få reparert toppen du kjøpte i fjor eller forfjor. Der det ikke er uvanlig å bytte mobil en gang i året selv om produksjonen av nye telefoner medfører enorme utslipp av drivhusgasser og vi står midt oppe i en klimakrise.
Sami og hans to medeiere flyktet aldri lengre enn til Jordan, men jeg vet at det finnes menn og kvinner her i Norge som har den samme forståelsen for materiale og passform, den samme tekniske presisjonen, det samme øyet for detaljer, den samme evnen til å finne løsninger og det samme håndlaget med kundene.
Kanskje er de usikre på om de skal tørre å satse på, eller bli værende i, en bransje der de arbeider i motbakke. Der de fleste av oss har blitt vant til å levere genseren med hull i til Fretex eller søppeldunken heller enn til reparasjon. Der COS eller Mango kan tilby en t-skjorte til lavere pris enn det det vil koste å fikse den og samtidig sitte igjen med en lønn man kan leve av.
Selvfølgelig finnes det løsninger her. Som gjør at vi kan bevare håndverkstradisjoner og norske arbeidsplasser, bidra til en mer sirkulær økonomi og redusere drivhusgassutslippene. Vi som forbrukere kan ta tilbake den omsorgen for eiendelene våre som jeg så hos naboene mine i Jordan og i min mormors generasjon. Og kanskje viktigst: regjeringen kan følge Framtiden i våre henders oppfordring og kutte momsen på reparasjon av klær, utstyr og elektronikk. Da blir det enklere for de som fikser tingene våre å tilby gode priser, bygge opp en bærekraftig kundemasse og det blir enklere for oss forbrukere å ta valg som er gode for planeten vår. For meg høres dét ut som en vinn-vinn-vinn-situasjon.
