Populistiske bilavgifter: Kan vi lære av Iran?

Karbonavgift til fordeling er en avgift på CO2-utslipp som uavkortet går tilbake til folk. I praksis blir det en kontantoverføring som er lik for alle innbyggere – akkurat som barnetrygden automatisk tikker inn på konto til alle barnefamilier. Med andre ord er dette en skatt som ikke har til hensikt å finansiere bedre skoler eller sykehus. Den skal kun gi et insentiv til å forurense mindre – og samtidig kan den skape økonomisk utjevning.

I de fleste land vil det være enklest å innføre som en ekstra drivstoffavgift. MDG har foreslått 5 kr literen. Drivstoff til biler, fly og båter utgjør nesten 40 % av Norges totale utslipp, så det ville monne. De som da bruker mer drivstoff enn gjennomsnittet ville tape på det, mens de som bruker mindre enn gjennomsnittet ville tjene på det. Dermed ville halvparten tjene og halvparten tape på det, spør du kanskje? Nei, antakelig ville 60-70 % av oss tjene på det. Det er fordi de som bruker mer enn gjennomsnittet bruker så mye mer enn gjennomsnittet. Og de fleste av dem har høy inntekt. Dermed vil en "klimabelønning" bli en Robin Hood-avgift. For godt til å være sant? Nei, for logikken bak en karbonavgift til fordeling har vist seg å fungere i praksis. Vi kan holde oss for nesa et øyeblikk, for det landet er vanligvis ingen rollemodell: Iran.

Olje- og gassgiganten hadde bygget seg opp et enormt budsjettproblem på 2000-tallet på grunn av grovt subsidiert drivstoff og strøm. En liter bensin kostet omkring 50 øre på 2000-tallet. Iranerne var vant til å kunne kjøre store bensinslukere så langt de ville. Bare amerikanerne brukte mer drivstoff per bil. Subsidiene økte år for år, og i 2009 utgjorde de omkring 20 % av bruttonasjonalproduktet. Hvordan skulle myndighetene bryte den onde sirkelen?

Svaret var en variant av karbonavgift til fordeling: «kontantstøtte etterfulgt av subsidiekutt». Myndighetene startet med å understreke hvor grovt urettferdig det var å bruke enorme beløp på subsidier som ikke kom de fattigste til gode. I stedet ville myndighetene fordele pengene som kontantstøtte til alle iranere som søkte om det. En stor jobb ble gjort i forkant for å sikre at alle husholdninger hadde bankkontoer.

I oktober 2010, to måneder før den første prisøkningen, begynte myndighetene å betale inn kontantstøtten. For hvert familiemedlem ble det innbetalt 800 000 rial (omkring 500 kroner den gang). For mange familier på landsbygda kunne dette utgjøre mer enn halvparten av arbeidsinntekten. Beløpet var så stort fordi myndighetene skjønte at nøkkelen til suksess var at folk virkelig skulle merke kontantstøtten og dermed gjøre reformen umulig å reversere. For å finansiere dette måtte subsidiene kuttes like radikalt. Den 19. desember 2010 ble prisene mangedoblet: bensin opptil sju ganger dyrere, diesel ni til atten ganger dyrere. Da hadde 80 % av iranerne fått utbetalt sin første kontantstøtte. Folks holdning til energisubsidier var blitt snudd på hodet. En prisøkning som vanligvis ville utløst revolusjon, var blitt populær.