På tide å bli ulydige?

I norsk offentlighet mangler den kompromissløse, radikale stemmen som med all sin kraft roper “Stenge oljekranene om 15 år? Er du gal? Vi har ikke mer tid å miste. Se barnet ditt i øynene og steng dem i dag.”

Det er ikke lenge siden Norge var en foregangsnasjon på klima. Nå har vi gått fra klimaforbilde til klimasinke. Oljepumpene går for fullt, klimautslippene fortsetter på samme nivå og uforpliktende mål blir justert etter hvert som politikerne gir opp. Som Jens Stoltenberg skriver i sin selvbiografi: «Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.»

Også plattformen til vår nye regjering bedrar. Den har gitt oss nye klimamål, men ikke nødvendige tiltak for å nå målene. Og det er her det ofte feiler. For selv om norske politikere kan sin klimapolitikk på rams, taper kloden når partiene skal prioritere sine hjertesaker. Lavere kollektivpriser taper mot lavere bompenger. Togutbygging taper mot motorvei. Oljeavvikling taper mot oljelobbyen.

Og prinsipper som “forurenser betaler” og “føre var” må vike for høyrepopulisme. Eller for sosialisme. Klimaendringene rammer dypt urettferdig. Likevel får vi stadig høre at det er klimatiltakene her i Norge som er urettferdige. Det er lettere å bli forbannet over de ekstra kronene du må betale i bomringen her og nå, enn urettferdigheten i at vår alles bilbruk tvinger mennesker på flukt og rammer tryggheten til våre barnebarn. Det er behov for en bedre sosial omfordeling, også i Norge. Men kravene fra venstresiden om at klimapolitikken kun skal merkes av dem med fete lønninger, setter klimapolitikken sjakk-matt.

Politikere sår også tvil om effekten av virkemidlene. Som når Trygve Slagsvold Vedum mener det er poengløst å kutte i kjøttforbruket så lenge noen flyr til Thailand - uten at han vil gjøre noe med nordmenns flyreiser av den grunn.

Frustrasjonen over norsk klimapolitikk har reist debatten om sivil ulydighet. Har miljøbevegelsen mislyktes? Er vi nordmenn for dresserte for vårt eget beste? Er det på tide at folk tar saken i egne hender for å vekke politikerne fra dvalen?

Kanskje, men hvordan? Behovet for et mer radikalt ytterpunkt i klimadebatten er åpenbar. For når ytterpunktene i en debatt forskyver seg, forskyver også balansepunktet seg, og dermed makta. De store partiene holder seg nemlig stort sett i midten. De Grønne har vært ytterpunktet i miljøspørsmål i Stortinget siden vi kom inn i 2013, og har vunnet flere seire på den måten. Men jeg er redd det ikke er nok.

For mens De Grønne på inn- og utpust forsvarer hvordan en kontrollert avvikling av norsk olje og gass over 15 år er bra for klimaet og norsk økonomi, mangler norsk offentlighet den kompromissløse, radikale stemmen som ikke skal forsvare helhet og realisme. En stemme som med all sin kraft roper “15 år? Er du gal? Vi har ikke mer tid å miste. Se barnet ditt i øynene og steng oljekranene i dag”.

God aksjonisme trenger selvsagt ikke være sivil ulydighet. Den 15 år gamle klimaaktivisten Greta Thunberg er et strålende eksempel på at du ikke trenger å begå lovbrudd for å få symboltung oppmerksomhet. Ved skoleskulking og direkte tale har hun fått unge over hele verden med seg i å avkle politikernes handlingslammelse.

For mens politikkens spilleregler er langdryge, utvannet og fremmed for folk flest, er Thunbergs språk direkte: de som sitter med makt i dag og ikke gjør det de kan for å stanse klimaendringer, de beskytter egen luksus framfor vår alles trygghet. En krise, sa hun til klimatoppmøtet i Polen, kan ikke løses med mindre du behandler den som en krise.

Men sivil ulydighet? Jo, noen ganger kan det være riktig å bryte loven. For halvannet år siden fikk jeg sterk kritikk av enkelte for å ha uttrykt støtte til dyrevernerne som tok seg inn i norske pelsdyrfarmer og filmet sykdom, skader og vanskjøtsel på gårder. Med det ga pelsdyraktivistene oss dokumentasjon som vi ellers aldri hadde fått. Poenget var ikke å bryte loven, men det var nødvendig for å kunne avsløre enda verre lovbrudd og lidelse.

Pelsdyraktivistene var åpne om hva de gjorde og hvem de var, og de gjorde alt råmaterialet tilgjengelig. Med det gjorde de som Greta Thunberg: de var både åpnere, ærligere og tydeligere enn det politikere som regel klarer, all den tid vi skal representere mange flere enn oss selv. Og de var villige til å gjøre store personlige offer for saken.

Men sivil ulydighet er ikke et poeng i seg selv, og kan like ofte skade saken. Det må være riktig virkemiddel, til riktig tid og på riktig måte. Sannsynligvis er det ikke flere lovbrudd i klimaets navn vi trenger, men en mer kompromissløs, direkte og ikke-voldelig aksjonisme som gir nye og nødvendige ytterpunkt i klimadebatten, og det på en måte som kan bygge bred, folkelig mobilisering. Vi trenger aksjonisme som utfordrer og utfyller demokratiet vårt, uten å undergrave det. Og vi trenger i alle fall flere som Greta Thunberg.