Når vindkraft skaper avsky for klimakampen

Når klimatiltakene kommer mer i konflikt med naturen enn klimaendringene, bør vi begynne å tenke oss om.

En kommunikasjonssjef i et norsk energiselskap trodde han var smart da han sammenlignet vindkraftmotstanden i Norge med den sinnsforvirrede Don Quijote som kjempet mot vindmøller. Å si nei takk til 250 meter høye vindturbiner plassert i de siste restene av uberørt natur og attpåtil betale for det selv, kan neppe kalles sinnsforvirring. Det må med rette kalles sunn fornuft. Denne sunne fornuften er nå i ferd med gi et massivt folkeopprør.

Vi har nå nærmere 40 vindkraftverk som er bygd eller er under oppføring i Norge. Ytterligere 70 anlegg har fått konsesjon og skal bygges i løpet av de nærmeste årene. Vi vil uten tvil angre oss, for det bygges ikke i områder som er avsatt til industri. Det bygges i de siste restene av uberørt natur, i vernede friluftsområder, i viktige områder for reinbeite, i hubroens rike og i de siste områdene der det moderne mennesket kan trekke seg tilbake for å finne ro i sjela.

For mange er dette av en så stor påkjenning at det vekker avsky for klimakampen. Det er det siste vi trenger i dag.

Flere av landets ledende politikere vil hevde at et godt samfunn er ensbetydende med fortsatt vekst. Men vår en gang så rike jordklode er utarmet, den er i ferd med å kollapse. Til tross for dette har man en uovertruffen tro på arealkonsumerende vindkraft som energikilde for å erstatte fossilt med fornybart. Å begrense forbruket slik at vi unngår flere store naturinngrep er et nærmest ikke-eksisterende tema.

Det er ikke vi mennesker som ofrer oss når vi gjør våre ville fjell om til reinspikka industriområder. Det er naturens store og små innbyggere som må lide når vi bygger vindkraft i deres hjem.

Tidligere generasjoner trodde at økt forbruk var framtida. I dag vet vi at dette ikke lenger er mulig. Ungdom i dag står overfor viktige verdivalg. Ingen annen generasjon har vært stilt overfor en slik formidabel utfordring.

Turbokapitalistene som nå står bak den største historiske raseringen av norsk natur siden istiden, prøver å sprenge grensene for naturens tålegrense slik at vi kan fortsette med forbruksveksten. Ikledd dress og blå skjorter finner vi dem i enhver korridor hvor avgjørelser kan være av betydning - de vil ha «grønn vekst». De har ingen skrupler mot å tjene milliarder på rasering av norsk natur.

Skal vi fortsette å tro på at ny teknologi vil løse problemene våre og gi grenseløs vekst? Eller skal vi ta inn over oss den kunnskapen som har bygd seg opp, at vi må gjøre noe grunnleggende med vårt syn på naturen?

Målrettet turgåing er et av våpnene aktivistene bruker for å trenere anleggsarbeidet som Trønder Energi nylig har startet på Sørmarkfjellet.

Foto: Alette Sandvik

Klodens største trussel er tap av natur

Klimaendringene er blant årsakene til at vi må ta vare på mer natur. Aldri før har det vært viktigere å bevare robuste bestander, velfungerende økosystem og en mangfoldig natur. De som snakker om å ta vare på klima uten å ta hensyn til naturverdiene i vindkraftområdene, har ikke fått med seg at klodens mest akutte trussel er tap av natur, slik FNs naturpanelrapport som ble presentert denne uken bekrefter.

Det biologiske mangfoldet stuper på grunn av vår vekst og vår påvirkning. I tiår etter tiår har forskere og miljøfaglige etater advart mot ødeleggelse av artenes leveområder. Når Erna Solberg sier at hun fortsatt ønsker å legge til rette for «lønnsom» utbygging av fornybar energi i Norge (derav vindkraft), så kan man spørre seg: Lønnsom for hvem? Ikke for rypene i fjellet, for turfolket, for reineieren, for storlomen, for lokalbefolkningen, for de som lever av turisme, for barna våre eller for ørna – som jo er den egentlige eier av vinden.

De aller fleste er nok enige i at det er mange tiltak som burde vært utført før vi går til det drastiske skritt å sprenge i stykker kyst- og fjellheimen vår. Men vi får hele tiden høre at vi må ofre noe. Og det er selvsagt helt sant. Vi må gi avkall på mye, men det er vel ikke vi mennesker som ofrer oss når vi gjør våre ville fjell om til reinspikka industriområder. Det er naturens store og små innbyggere som må lide når vi bygger vindkraft i deres hjem. Å ofre noe må bety noe i forhold til vår eget luksus- og tulleforbruk. Men det berører de to hellige kyrne personlig frihet og økonomisk vekst. Det tør ingen politikere å røre, for ingenting skal stå i veien for vår komfort, hygge og fornøyeligheter.

En farlig tankegang

Trønder Energi, NHO, ZERO, Norwea og Energi Norge er gjennomsyret av holdninger som dessverre fører til store skader for naturmangfoldet. Med et ensidig fokus på at klimaendringene overgår tap av biologisk mangfold ifører de seg en tynn sminke av grønne ord og selger inn ellers utenkelige industriprosjekter i uberørt natur. De påstår at de ikke forstår kritikken som nå raser mot den norske vindkraftindustrien. De hevder at de skal «redde verden» på sin vakt.

“Vi er ikke det grønne batteriet som kan løse Europas problemer, sånn som man kanskje forestilte seg en stund.” Tidligere NVE-direktør Per Sanderud

De sier at det norske konsesjonssystemet har “gode og transparente prosesser” og at “alle innspill blir hensyntatt” gjennom Norges vassdrags – og energidirektorats (NVEs) høringsrunder. Dette er stikk i strid med hva folk erfarer, derav den folkelige motstanden.

Når viktig kunnskap er fraværende i norsk vindkraftdebatt blir resultatet dyp splid. Det finnes en rekke eksempler på at miljøfaglige innspill i konsesjonsprosessene ikke blir tatt hensyn til av NVE og Olje – og energidepartementet (OED). Når konsekvensutredningene i tillegg er mangelfulle oppstår det sprekker i legitimiteten. Dette påpekes også av Miljødirektoratet i nasjonal ramme for vindkraft.

For Trøndelags del er summen av ovennevnte faktorer kritisk. Hele kysten av Trøndelag står nå i fare for å bli nedbygd, hvis kapitalkreftene får det som de vil. Storheia, Sørmarkfjellet, Innvordfjellet, Stokkfjellet, Snillfjord og Frøya for å nevne noen. Fagetatene innen miljø frarådet utbygging på samtlige av disse. Tord Lien, tidligere direktør i Trønder Energi har sagt følgende; «Det er meningsløst å påstå at vindkraft raserer uberørt natur. De aller fleste konsesjoner gis i kulturlandskap, beiteland og kulturskog. Det kan være mange gode grunner til å bevare disse som i dag, men naturlandskap er det ikke.» Med et så stort gap i virkelighetsforståelse, er det ikke rart det blir konflikter.

Søndag 5. mai 2019: Utsikt fra Sørmarkfjellet mot anleggsplassen og hogsten som er startet oppover gammelskolen. Dette er kystgranskog med en rekke rødlista arter.

Foto: Alette Sandvik

Om hensynet til uberørt natur

INON (Inngrepsfrie Naturområder i Norge) var Miljødirektoratets landsdekkende redskap for kartlegging og kunnskap av inngrep i naturen. Gjennom skiftende regjeringer har det vært en klar nasjonal målsetting å ta vare på de siste restene av INON, og stanse tapet av biologisk mangfold. Gjenværende naturområder med urørt preg skulle ivaretas. I dag skjer det motsatte.

Solberg-regjeringen la til rette for dette da de i 2013 bestemte at INON ikke lenger skulle være et verktøy i arealpolitikken. De ønsket ikke lengre å ta hensyn til de siste restene av uberørt natur, ettersom det ble for begrensende for kommunenes og grunneiernes handlingsrom.

Trønder Energi fremstår i dag som det selskapet i Norge som er verst når det gjelder å systematisk planlegge vindkraftutbygging i INON. Det er ytterst få av deres anlegg som ikke kommer i stor konflikt med uberørt natur. Som et offentlig og regionalt eid energiselskap burde man kunne forvente at Trønder Energi følger nasjonale retningslinjer for miljø.

Konsesjonsprosessene

Vindkraftutbyggingen i Norge har vært planløs og uforsvarlig. Strategien for utbygging har vært: Bygg så mye som mulig helt til en stor del av befolkningen blir forbanna, lag så en plan for utbygging i de resterende områdene. I et velfungerende demokrati bør kunnskap ligge til grunn for alle viktige avgjørelser som har med nasjonale naturverdier å gjøre. I dag er det derimot slik at NVE kan fatte vedtak med alvorlige følger uten at de har den nødvendige kunnskap om konsekvensene.
Vindkraft er et svært komplekst og sammensatt fagområde. Ofte mangler begrunnelsen fra NVE om hvorfor de gjentatte ganger veier økonomi høyere enn uberørt natur og rødlistede arter. Anlegg etter anlegg har vært frarådet utbygging fra fagmyndigheter innen kulturminner, miljø, friluftsliv og naturmangfold, men NVE og OED har fulgt sin egen agenda. At det i tillegg er utbygger selv som leier inn konsulentselskap for vurdering av miljøverdiene, er problematisk. Dette minsker troverdigheten ved konsesjonsbehandlingen.

Miljødirektoratet har en rangering av områder vurdert for utbygging av vindkraft fra A, som er best egnet for utbygging, til E, som er verst tenkelig for naturmangfoldet, truede arter og friluftsliv. Mye av kritikken mot anleggene som nå bygges, går på at de ligger i områder som har blitt kategorisert med stort konfliktnivå. Både Sørmarkfjellet og Innvordfjellet i Flatanger kommune ligger rangert til verdi D-E. Her ble det frarådet utbygging, men NVE sa ja.

Hubroen blir registrert årlig i Innvordfjellet.

Foto: Alette Sandvik

Hubro ofres for vindturbiner

Alle selskaper som skal bygge vindkraftverk i Norge er pliktige å utføre grundige undersøkelser knyttet til artsmangfoldet før utbygging. I Sørmarkfjellet har lokalbefolkning, fylkesmannens miljøvernavdeling og andre hevdet gjennom hele konsesjonsprosessen at dette er leveområdet til hubro. Det ble, etter sterkt påtrykk fra Naturvernforbundet og andre, etterspurt supplerende undersøkelser i starten av april 2019 for å få en siste mulighet til å ta hensyn til denne sterkt truede arten før utbygging. Allerede på første forsøk ble minst en ropende hubro registrert inn på forskernes lyttebokser.
Når Trønder Energi etter anleggsstart blir gjort oppmerksomme på at det med sikkerhet er registrert hubro innenfor anleggsområdet, så setter de gassen på for å hugge gammelskogen enda litt raskere. Det viser oss hvor dypt “miljøengasjementet” til disse selskapene stikker.

NVE har benyttet seg av en frase om hubro i alle utbyggingssaker for vindkraftverk. Når miljømyndighetene har poengtert tilstedeværelse av hubro og at denne må hensyntas, sier de: «NVE konkluderer med at hubro ikke opererer i luftrom som gjør at de er spesielt utsatt for vindturbiner». Dette stemmer selvsagt ikke.

I Miljødirektoratets oppdaterte kunnskapsgrunnlag publisert av NVE 1. april i år står det følgende om hubro: «Hubroen er nattaktiv og dens spesialiserte nattsyn, kan være en årsak til at den er sårbar for kollisjoner med menneskeskapte konstruksjoner, slik som kabler, ledninger, vindturbiner». Artens sårbarhet for vindkraftutbygging støttes av dokumenterte funn av drepte hubro fra vindkraftverk i Spania, Tyskland, Bulgaria og Frankrike.

Natur uten rettigheter

Norge er fra før mer enn selvforsynt med ren, stabil og fornybar vannkraft. Mer enn 70% av de store vassdragene våre er allerede berørt av vannkraftindustri. 7 av 10 fosser er lagt i rør. Tiltak som energisparing, oppgradering av eksisterende vannkraftverk, energieffektivisering av bygg, utarbeiding av plan for havvind, bølgekraft og solenergi fortjener alle økt fokus. I stedet plasseres ikke-gjenvinnbare mastodonter på fjellet.

Vi får rasering av natur, dype sår i små lokalsamfunn, hogst av urskog i hekketiden, fortrenging av rødlistede arter på fjellet, anleggsveier i uberørt natur, sprengning av fjell og store skjæringer. Hadde det ikke vært bedre å bruke en brøkdel av pengene på energieffektiviseringstiltak og kampanjer for å få oss alle til å forbruke mindre?

Dette bringer oss til kjernen av konflikten rundt den norske vindkraftutbyggingen. Det handler ikke om å ta miljøhensyn. Det oppheves vern av friluftsområder, det planlegges bygging av veg gjennom naturreservater, hekkehyller som hubroen har benyttet i 3000–4000 år blir innlemmet i industriområdene, uttalelser fra FNs rasediskrimineringsutvalg blir avvist på det frekkeste, holmer skal sprenges og utilgjengelige vann med storlomens sorgfylte skrik blir lagt i ruiner. Naturen står i praksis rettsløs.

Enkeltpersoner over hele landet står nå opp for sine naturområder. Vi er mange som bruker fritiden vår til å bevisstgjøre flest mulig om det som skjer, vi gjør det gratis. Det vi kjemper mot er milliardindustrier og hundrevis av ansatte som jobber dag og natt for å øke utbyggingen av vindkraft i vår natur. Don Quijote evnet ikke å skille mellom egen galskap og virkelighet. Når stormannsgalskap overtar for fornuft og nøkternhet blir resultatet deretter. Paralleller kan dras til den norske kraftindustriens mantra om å bli “hele Europas grønne batteri”. I 2015 uttalte imidlertid NVEs direktør Per Sanderud: “Vi er ikke det grønne batteriet som kan løse Europas problemer, sånn som man kanskje forestilte seg en stund”. Når klimatiltakene kommer mer i konflikt med naturen enn klimaendringene, da bør man virkelig begynne å tenke seg om.