Meninger

Jag etter vind

Hvis du mener at urørt natur har høy verdi, kan du ikke samtidig mene at energien skal være så billig som mulig.

Sørvestsiden av Husevågøy, med Bremangerlandet på andre siden av fjorden.

Foto: Anders Waage Nilsen

I sommer tok jeg med meg ungene mine ut på på Husevågøy ytterst i Nordfjord. Det var fantastisk. Solnedgangen kastet rødglans over Bremanger, på den andre siden av sundet. Fra sørvestsiden av denne øyen (som nesten ingen besøker) får man virkelig opplevelsen av Vestlandets storslåtte urørthet. Ikke et hus. Ikke et menneske. På stien passerte vi helleristninger på et svaberg. En ørn seilte gjennom det urørte landskapet. Det var helt stille. Det eneste vi hørte var historiens sus.

En av grunnene til at vi dro ut hit var Bremangerlandet vindpark, som er planlagt midt i dette landskapet. Realiseres disse planene vil ingen noensinne oppleve dette stedet på denne måten igjen. Det ligger en sorg i dette. Som gjør denne teksten litt vond å skrive, og temaet krevende å snakke om. Vi er heldige med naturen vår, og glade i den. Nedbygging av villmark vekker følelser. Det er bra. Til et visst punkt. Vindkraftmotstand på Frøya har endt med sabotasje-aksjoner.

Ikke overraskende, gitt tonen i deler av debatten.

Jeg er sint selv. Ikke på utbyggerne, eller lokalpolitikerne. Jeg er sint på de mange lederne, både i politikk og i næringsliv, som gjennom tiår har matet problemet — og gjort en brutal energiomstillingen tvingende nødvendig.

Verden trenger akkurat nå både vindkraft, sol og andre fornybare energikilder i stort monn. Skal vi elektrifisere samfunnet vårt, er Norge er nødt til å produsere mer eller bruke mye mindre. Konfliktene vi står oppi er vanskelige, fordi de er vanskelige. Vi må se dilemmaet i hvitøyet. Vindparker gjør vondt i sjelen. Klimakrisen er en katastrofal systemkrise.

Det finnes ingen enkle svar.

Slaget om Altavassdraget handlet ikke først og fremst om naturens instrumentelle rekreasjonsverdi. Argumentet var ikke at en demning representerte visuelt støy for menneskene i nærheten. Den handlet om naturens iboende egenverdi.

Følelser er et tegn på at vi lever, at vi kjemper for noe. Jo sintere vi er, jo mer må vi passe på hvilke argumenter vi bruker. Det argumentet som provoserer meg mest er gniten motstand mot å dele energien vår med andre. Er det virkelig et argument at vi, de mest priviligerte blant de privilegerte, skal bli søkkrike på olje samtidig som vi bader i billigst mulig grønne elektroner?

Jeg savner de gamle økosofene. Hva ville de sagt? Jeg tror de ville minnet oss om å stoppe opp litt, puste inn havluften, løfte blikket, prøve å rydde i tankene. Det fine med Arne Næss og co var at de skapte en høyere himmel over kampen for å bevare urørt natur. Slaget om Altavassdraget handlet ikke først og fremst om naturens instrumentelle rekreasjonsverdi. Argumentet var ikke at en demning representerte visuelt støy for menneskene i nærheten. Den handlet om naturens iboende egenverdi. Elven i seg selv. Hvem fronter disse argumentene nå? Blir vi klokere, bedre mennesker å ta del i denne konflikten?

Lenkegjeng i Stilla fra Folkeaksjonen mot Altautbyggingen (1979).

Foto: Riksarkivet

Aktivismen i økosofien var forankret i ikke-voldelig filosofi. Argumentasjonen var saklig. Her var Næss streng. Han la vekt på villighet til kompromiss, at man skal omvende, ikke tvinge motparten. Kampen står mot antagonismen (ideene på den andre siden) ikke antagonisten (aktørene på den andre siden).

Fremskrittspartiet, som gjennom år har heiet frem forbrenningsteknologi og vært eksplisitt motstander av å ta hensyn til dyreliv i planlegging av veiprosjekter, vil nå plutselig fronte kampen for den urørte natur.

Hvilke ideer er det vindkraftmotstandere og -tilhengere kjemper mot?

Og hva kjemper de for? Jeg leter etter fortellinger som ressonnerer med verdiene mine, men ser dem ikke. Jeg føler meg hjemløs, midt i en fektekamp av harde argumenter der alle er 100% overbevist om at de har helt rett.

Vindmotstanden mobiliserer bredt, og spriker i alle retninger. Gode, kunnskapsbaserte naturvern-argumenter blandes med nasjonalisme, industriproteksjonisme, turbintekniske spissfindigheter, mistenkeliggjøring av klimaforskningen og nedsnakking av det grønne skiftet. Fremskrittspartiet, som gjennom år har heiet frem forbrenningsteknologi og vært eksplisitt motstander av å ta hensyn til dyreliv i planlegging av veiprosjekter, vil nå plutselig fronte kampen for den urørte natur. Det er til å bli svimmel av.

Opp is the new ned.

Som ung miljøaktivist var jeg selv litt naiv vassdragsverner, inspirert av økosofien. Jeg var på befaring langs Hesjedalselva, så ørreten pile langs elvebunnen med egne øyne, skrev høringsuttalelser for at Øystesevassdraget skulle få varig vern. Jeg kan identifisere meg med fortvilelsen mange føler på når teknokratiets gravemaskiner går i gang.

Men jeg vil også verne noe annet: Klokskap, ettertenksomhet og etterrettelighet. Mange av de argumentene i kommentarfelt og diskusjonstråder, forsøkene på å fremstille dette som noe enkelt, gjør meg fremmedgjort fra debatten. I økosofisk planetperspektiv er nasjonale grenser meningsløse menneskestrukturer. Det sentrale spørsmålet er grensene mellom menneskeheten og økosystemene. Den aller mest dramatiske og irreversible grenseoverskridelsen er, dessverre, klimaproblemet.

Historikere kommer trolig å tenke på den fossile tidsalder som tre-fire generasjoner som vokste opp inni en honningkrukke av hydrokarboner. For de av oss som har vokst opp inni denne krukken er føles den naturlig. Men nå er illusjonen brutt, vi begynner å se det hele utenfra, konsekvensene blir observerbare. Varme vintre. Økosystemer som kollapser. 11 263 ledende forskere som advarer mot katastrofe. Dette er bare tidlige tegn. Ting blir bare verre.

Det å tone ned argumentene på andre siden, er en måte å gjøre dilemmaet mindre smertefullt. Hva om vi heller følte på hvor vondt dette faktisk gjør, uansett hva vi gjør?

En mulig start er at alle parter aksepterer et knippe motstridende faktaopplysninger:

• Vindmøller leverer fornybar energi med lavt karbonfotavtrykk.
• Vi lever (enten man liker det eller ikke) i en kapitaldrevet markedsøkonomi, ikke en planøkonomi
• Landvind er rask realiserbar energiproduksjon, gitt dagens markedsmodell
• Moderne vindparker er industrianlegg, ikke parker
• Naturkostnadene lokalt er skyhøye, og viktige opplevelsesverdier går tapt.
• Karbonbudsjettet vårt er overskredet, og vi har dårlig tid.
• Å fortsette å svi fossile brensler mens vi krangler i årevis er ikke et alternativ.

Vi har et samfunn som trenger energi fremover, i enorme mengder. Vi har på den ene siden unike landskap, samfunn og økosystemer å verne. På den andre siden har et klima i endring, som også truer landskap, samfunn og økosystemer, men mere diffust.

I debatten er det selvsagt lov å være kritisk til markedets logikk. Det er lov å mene at vi i Norge skal mure oss inne og tenke mer på oss selv. Det er legitimt å ha en bastant oppfatning om hvordan teknologien og energibalansen kommer til å utvikle seg i fremtiden. Jeg mener selv at vi trenger nye måltall for samfunnet som viser hvor nøysomme vi er med ressursene våre. Alle disse tilstøtende diskusjonene er ekstremt viktige å være bevisst på.

Hvis du er mot vindmøller fordi du synes klimaforskning er noe tull er dette et helt annet standpunkt enn å være mot vindmøller fordi du mener vi må kutte dramatisk i energiforbruk og leve enklere liv med lavere fotavtrykk. Det er samme konklusjon, med motsatt fortegn.

Jeg vil ikke ta økosofien til inntekt for nedbygging av natur. Men situasjonen åpner ikke nå for drømmerier om et økologisk utopia.

Slik debatten har utspilt seg, sauser vi verdiene sammen. Vi mister retningssansen.

For meg koker dette akkurat nå ned til helt konkrete utbyggingsplaner i helt konkrete områder med helt konkrete verneverdier. Jeg mener at premisset vi bør legge til grunn er et akutt behov for å produsere mere grønn energi. Dette akutte behovet åpner også for store og viktige diskusjoner om den langsiktige innretningen av samfunnet vårt. Spørsmålet er ikke vindenergi versus muligens atomkraft om 15 år. Det er Bremangerlandets urørte kvaliteter versus grønne kilowattimer, i nær fremtid. Konkret, tilspisset og dermed vanskeligere:

Er det verdt det, akkurat her?
Jeg vet ikke. Motstandere gjør en viktig jobb. De løfter fram viktig kunnskap om lokale og regionale økosystemer. De peker på alle de ikke-materielle verdiene som er priset for lavt. Andmyran er godt eksempel, her har innsikten til seriøse ornitologer og myrforskere fått meg til å undres over om dette prosjektet virkelig bør realiseres. Kritikken mot saksbehandlingen er seriøs og tankevekkende. Det er bra at foreningen Motvind har begynt å organisere aktivistene, og rydde i argumentene. Økende turbinstørrelser har endret forutsetningene for mange prosjekter. De lokale konsekvensene blir mer dramatiske.

Men større møller gir er ikke bare negativt. De gir større produksjon, som gir større klimaeffekt. Å se fundamenter sprenges ut gjør vondt, på samme måte som når vassdrag legges i rør. Men det går ikke an å rope høyt om dette, og i neste setning argumentere for at energien som produseres skal ha lavest mulig pris. Eller mene at den dyrkjøpte energien ikke skal deles utenfor grensene våre, fordi noen da er villig til å betale for den. Hvis natur har egenverdi, altså at kostnaden er høy, må vi sørge for at energien vi faktisk velger å produsere gjør mest mulig nytte for seg, i globalt økosystemperspektiv. Den bør fordeles i et dynamisk marked der hvert elektron bidrar til å kutte utslipp.

Brennhett utbyggingspress krever politikere med ekstra kalde og kloke hoder. Vi kan ikke først velge konklusjon, og deretter plukke argumenter. Vi må stille krav til strenge krav til vår egen tenkning.

Jeg vil ikke ta økosofien til inntekt for nedbygging av natur. Men situasjonen åpner ikke nå for drømmerier om et økologisk utopia. Dette er krisehåndtering. Vi har gjennom tiår valgt å være ressursblinde. Vekstmaskinen vår er kjørt helt ut på kanten av stupet. I møte med de vonde dilemmaene som møter oss trenger vi mindre raseri og mere strukturert, kjølig refleksjon. Derfor mener jeg at både tilhengere og motstandere av vindkraft bør gjenbesøke de filosofiske betraktningene til Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng. Mens vi er i gang, kan vi godt ta en titt tilbake i historiebøkene. Vannkraftprosjektene i Breheimen og andre fjellområder ble vesentlig bedre av å brynes mot naturvernperspektiver for femti år siden. Jeg tror selv kraftkåte ingeniører er glade for at vi dengang unngikk å tørrlegge større deler av vår unike vassdragsnatur. Og jeg tror naturvernere er glade for at vi har grønn strøm i kontakten.

Stillheten på Husevågøy skaper ikke bare fred i sjelen. I havgapet like utenfor ligger fuglereservatene Klovningen og Veststeinen. Fraværet av sjøfugl i er påfallende i dette området, et illevarslende tegn på diffuse endringer i marine økosystemer. Jeg håper utsikten mot urørt landskap blir tilgjengelig for meg og mine etterkommere. Samtidig erkjenner jeg at kysten vår må og vil preges av et nytt energisystem fremover. I denne overgangen, fra et paradigme til et annet, må vi være kloke. Lokal motstand og ny kunnskap fortjener å bli lyttet til, sånn skikkelig. Samtidig bør vi selvsagt bygge kabler, bygge helhetlige systemer som sikrer at energi ikke går til spille. Vi må ta del i omstillingene sammen med de europeiske naboene våre, samtidig som vi klarer å stå imot presset fra investorer med tykke, grønne lommebøker. Natur er dyrebart, prisen på energi må speile kostnaden. Ellers faller hele argumentet om villmarkens egenverdi til jorden.