Meninger

Hvordan kan politikerne se bort fra klimaets magiske medisin?

Det mange omtaler som intet mindre enn løsningen på klimakrisen, har gått under den politiske radaren.

Karbonavgift til folket (KAF) går ut på at all økt avgift på CO2-utslipp samles i en pott og betales uavkortet tilbake med lik andel til hver innbygger. De som slipper ut mindre enn gjennomsnittet, tjener på ordningen.

Tanken er at det legges en karbonavgift på kull, olje og gass. Men dette er en ny modell og det er derfor viktig å lære ordningen å kjenne, før vi ruller den ut i større deler av samfunnet. Det vil være en god ide å starte med en «light-versjon» av KAF modellen, isolert til personbilbruken. En kan tenke seg at en legger på en KAF-avgift på bensin- og dieselprisene, for eksempel 5 kroner ekstra på toppen av eksisterende priser og avgifter. Denne økte avgiften samles i en pott og betales uavkortet tilbake til alle i landet, med et likt beløp, uavhengig av om en har kjørt bil eller ikke. Jo mindre en kjører fossilbil, jo mer tjener en. Eller jo mer en kjører fossilbil, jo mer taper en. Vi får en effektiv katalysator for det grønne skiftet og raskere elektrifisering av bilparken.

Problemet er skattekåte politikere. De bruker mye krefter på å drive inn skatter og avgifter. Dette gjør de for å kunne saldere budsjetter og finansiere noen valgløfter. Da blir det «absurd» å la skatte- og avgiftsinntekter gå umiddelbart og uavkortet tilbake til folket. Men de glemmer at avgifter som er så høye at de blir effektive for å nå lavkarbonsamfunnet, aldri vil kunne bli krevd inn uansett. Nylige eksempler er plastpose- (2015) og flypassasjeravgiftene (2016) som henholdsvis aldri ble noe av og ble så lave at ingen merker dem.

Et annet eksempel er økninger i bensin- og dieselavgifter, som viste at tradisjonelle avgifter har en smertegrense på 25 øre pluss moms per liter. Dette var den store kampsaken for Venstre og ledet til regjeringskrise høsten 2016. Året etter hadde Venstre helt glemt denne saken. De ville nødig ofre like mye politisk blod to år på rad.

Med dette som bakteppe, har altså det som mange omtaler som intet mindre enn løsningen på klimakrisen, foreløpig gått under den politiske radaren. James Hansen, en av de fremste klimaforskerne i verden, sier det klart og tydelig: «Det tragiske med klimakrisen er at vi kan løse den ved å innføre en forutsigbar og gradvis stigende karbonavgift, som i sin helhet betales tilbake til folket».

Etter hvert som vi får erfaringer med at modellen virker, vil folk og politikere ønske å bruke ordningen på andre områder, slik at vi når målene i Parisavtalen. Vi kan for eksempel tenke oss modellen også brukt i luftfarten. Da vil vi få en raskere overgang til elektriske fly. Andre miljøvennlige alternativer, som autonome elbiler og tog ville i større og større grad utkonkurrere flere og flere flyruter.

Videre kan en også tenke seg at en ved fortolling av varer importert fra utlandet, legger på karbonavgifter, basert på estimater over CO2-utslipp fra produksjon og transport. Det vil gjøre det enklere for lokalproduserte og kortreise varer å konkurrere mot import fra lavkostland. Dette vil også lede til at mange flere lokale arbeidsplasser vil kunne etableres. Ordningen kan brukes på mange andre områder, hvor vi ønsker at miljøvennlige alternativer skal vinne frem.
Men våre politikere vil ikke bruke dette virkemidlet. Det er ikke «tradisjon for det i norsk skatte- og avgiftspolitikk». Det sa alle partier - foruten MDG og SV - da de høsten 2016 stemte ned forslaget om utredning av KAF, også kjent som klimabelønningsordningen, som MDG foreslo for Stortinget. Det gjorde de til tross for at en lignende ordning har virket i British Columbia siden 2008 og har gitt både reduserte utslipp og høyere økonomisk vekst enn resten av Canada, hvilket er helt i tråd med teorien. Altså grønn vekst! Samtidig har vi bare økt utslippene i Norge siden Kyotoavtalen ble inngått. (fortsetter)

Foto: Jonathan Petersson/Unsplash

Det som er prøvd til nå har åpenbart ikke virket. Hvor lenge skal vi la oss lure av de politiske «skredderne» som påstår at de rigger samfunnet for fremtiden? Hvor er «den lille gutten» som roper at politikerne bare er «skattekåte»? MDG er det eneste partiet som har levert forslag til statsbudsjett som følger opp klimaavtalen om 40 % kutt innen 2030, ifølge uavhengige forskere fra CICERO. KAF er en viktig grunn til at MDG-budsjettet når dette målet.

Forslaget kan bli virkelighet fordi 60-70 % vil tjene eller gå i null på ordningen, da det kun er de som forbruker mer enn snittet som vil tape på økte avgifter. Dermed snur vi vårt forhold til avgifter på hodet og det demokratiske hinderet for å innføre klimaavgifter som virker, er løst.

Undersøkelser fra USA og Canada viser at et stort flertall ønsker denne modellen, fremfor tradisjonelle skatter og avgifter. Det er ingen grunn til å tro at resultatene blir annerledes i Norge. Susanne Heart og undertegnede ville teste denne hypotesen med en uformell spørreundersøkelse blant rogalendinger. Vi søkte å finne respondenter som både ville tape og tjene på ordningen. Altså at netto gevinst og tap utlignet hverandre. Et viktig poeng med modellen er at den er selvfinansierende.

Ut ifra årlig kjørelengde og antall personer i husstanden, beregnet vi hvor mye hver enkelt ville betale ekstra i året med hele 5 kr/l i økt drivstoffavgift. Vi viste så hva gevinsten eller tapet ville bli for den enkelte respondent og dens familie. Datagrunnlaget er basert på SSB sine tall for årlig kjørelengde fra 2015.

Utvalget var 52 tilfeldige personer vi møtte på gata, samt at vi oppsøkte en rikmannsklubb i Sandnes. Mønsteret var tydelig. Hele 69 % ønsket denne ordningen. På toppen av det hele ville 38 % av dem som tapte på ordningen også ha modellen. Til og med en person som hadde ekstremt lang kjørelengde og dermed ville tape hele 9 800 kr i året, ønsket modellen. Enten var han over snittet opptatt av å løse klimakrisen eller han så det geniale med denne ordningen. For med enkle grep kunne han gå over til elbil og heller tjene på KAF, hvilket er hele poenget. Desto mer en kjører, desto mer sparer en på å velge elbil. Effekten blir forsterket ved innføring av denne belønningsordningen.

Det er tydelig at folk er leie av fiskale avgifter som ikke virker og politikere som uniformerer seg i falske grønne klær og mener de kan forvalte pengene bedre enn folket selv. Med KAF mobiliserer vi hele folket til klimahandling. Politikerne prioriterer trivielle salderinger av et statsbudsjett. Dette har mange gjort før og burde ikke imponere noen. Når det blir regjeringskrise av noen få øre som ikke virker, er det tydelig at vi trenger nye effektive virkemidler som katalysatorer for det grønne skifte.

Problemet er altså at politikerne vil «beholde» inntekter de aldri får drevet inn med tradisjonelle skatteordninger. Vi snakker om en total og fullstendig politisk kortslutning med hensyn til «the silver bullet», KAF?

Vil du lese mer om forslag og virkninger av KAF, finner du dette med mer i artikkelsamlingen om KAF som er utgitt i disse dager, sponset av Naturvernforbundet.