En ny vei for grønn politikk

Veiprising kan bli den grønne avgiften som erstatter alt vi i dag betaler for bruk av vei – fra bompenger til drivstoffavgifter. Denne uka er det blitt klart at det er et stort politisk flertall for å gå videre i planleggingen av noe sånt. Vi kan takke elbilene for det.

Fra Asker til Oslo mandag kl 8 er det kø på motorveien, toget er et godt alternativ og lokal luftforurensning og støy er store problemer. Skal du på samme tid fra Alvdal til Tynset finnes ingen av de argumentene mot bilen. Derfor er det rimelig at det koster mer for askerbøringen enn for alvdølingen å ta bilen. Men hvordan i all verden skal bil- og veiavgiftene skille mellom de to? Det har ikke vært mulig, og dermed har vi fått politisk og kulturell stillingskrig mellom by og land.

For å komme ut av skyttergravene har veiprising i mange år har vært alle transportøkonomers våte drøm: En brikke i bilen registrerer via GPS hvor og når du kjører og beregner en pris per kilometer som varierer med alt fra hva slags bil du kjører, til trafikkmengde, lokal luftforurensning og tilgjengeligheten av kollektivtilbud. Så får du en faktura, kanskje en gang i måneden. Det viktigste motargumentet har vært personvernhensynet, men denne uka har Datatilsynet sagt at de mener det er mulig å finne løsninger som unngår at storebror overvåker alle våre bevegelser.

Veiprising vil altså kunne føre til mye grønnere personbiltrafikk enn hva en enkel overgang til elbiler vil gjøre. I tillegg vil veiprising kunne gjøre noe med elefanten i rommet: Godstransporten. Fordi avgiftene på lastebiler er så mye lavere enn for personbiler, er det begrenset hvor mye et kutt i dem vil gjøre for å få fram elektriske alternativer. I tillegg kommer EØS-avtalen som gjør at mange lastebiler på oppdrag i Norge ikke betaler norske avgifter. Med veiprising, derimot, kan norske myndigheter legge akkurat den prisen man mener er riktig på lastebilers kjøring, uansett registreringsnummer.

Hvorfor kan Norge bli verdens første land som innfører satellittbasert veiprising? Det er fordi Norge har verdens høyeste elbiltetthet – pga. verdens mest sjenerøse elbilsubsidier. Kombinasjonen gjør at bil- og veibruksavgiftene vil kunne kollapse i de neste årene. Store skatte- og avgiftsendringer kan være aldri så geniale, men politisk har de ingen sjanse før de tvinger seg fram av ren økonomisk nødvendighet.

Den norske elbilpolitikken ville stått til stryk i samfunnsøkonomi (gulrøttene er for sjenerøse og lite målrettede), men politisk er den en genistrek: Virkemidlene var bemerkelsesverdig ukontroversielle da de ble innført, men gradvis har de slått en kile inn i hele avgiftssystemet. Kilen er blitt større og større og åpner altså nå muligheten for et system som har alle forutsetninger for å bli mye grønnere.

Tenk om grønne i alle leire kunne tenke like strategisk på andre områder – tenke flere trekk framover i det politiske sjakkspillet? Jeg tror den store lærdommen fra elbilpolitikken er at vi bør foreslå gulrøtter som koster lite i dag men som har et potensial for å spre seg, bli populære og så, gjennom ren økonomisk nødvendighet, rive ned den bestående "grå" politikken.

Ta for eksempel jordbruket, en annen stor sektor der det er spesielt vanskelig å kutte utslipp. Vi har skrevet tidligere om potensialet for å lagre karbon i jordsmonnet ved å dyrke og bruke den annerledes. Det krever litt mer arbeid, men per tonn karbon kan det være et ganske rimelig tiltak – mye rimeligere enn elbilpolitikken. I tillegg blir jorda mer fruktbar og takler både tørke og ekstremnedbør bedre. I Østerrike har man et system der lagringen av karbon blir målt og bøndene får betalt for det. Dersom vi kunne få på plass noe liknende i Norge, et automatisk og forutsigbart system uten kompliserende søknadsprosesser, ville vi så frøet for en løsning som raskt vil kunne spre seg. Over tid vil betalingene for slik lagring av karbon kunne bli såpass store at det vil tvinge fram en større grønn endring av landbrukspolitikken, i retning av mer lokale ressurser og bedre dyrevelferd. Kyllingfabrikker lagrer ikke et gram CO2. Derimot vil subsidiene vris over til beiting (kontrollert beiting er én måte å øke karboninnholdet i jorda på) og mer til grønnsaksdyrking.

Politikken er enda mer komplisert og uforutsigbar enn et sjakkspill, men jeg tror grønn politikk vil tjene på at vi prøver å tenke litt flere trekk framover.