Meninger

Dyrk framtida – dyrk skolehagen!

Spør du en tiåring i Norge i dag om hva en skolehage er, er sannsynligheten for at hun ikke vet det ganske stor. Spør du en sekstiåring, er det grunn til at tro du vil få et bedre svar.

Foto: Nasjonalbiblioteket / Henriksen & Steen.

Spør du en tilfeldig tiåring i Norge i dag om hva en skolehage er, er sannsynligheten for at hun ikke vet det ganske stor. Spør du en sekstiåring, er det større grunn til at tro du vil få et bedre svar. En skolehage er en frodig, levende undervisningsarena utendørs. Rett og slett en kjøkkenhage ved skolen til undervisningsformål, hvor det er uendelige muligheter for praktisk, tverrfaglig læring. Men hvorfor er det egentlig bare sekstiåringen som kan svare?

Mest sannsynlig er det fordi det frem til 1980-tallet var vanlig med skolehager ved landets grunnskoler. Det er det dessverre ikke lenger. Ta Oslo, hvor det selv i 1984 var 80 av 88 grunnskoler som hadde skolehage. I dag finner du skolehage ved kun 37 av 186 grunnskoler i hovedstaden. De fleste skolehagene i landet forsvant på 80-tallet av ulike grunner. Det var økonomiske nedgangstider, samtidig som skolehagene gikk av moten og dermed ble nedprioritert.

Det er altså en god grunn til at tiåringen ikke kan svare. Majoriteten av norske skolebarn i dag har aldri sett en skolehage, og de vet derfor ikke hva det er. Er norsk skolehagehistorie dermed forbi? Neppe. Det finnes svært mange gode grunner til at kunnskapsdepartementet og kunnskaps og -integreringsminister Guri Melby burde se nærmere på hvordan flere barn kan få jord under neglene i skoletida. La oss ta for oss noen av dem.

Fornyet undervisningspotensiale
Hovedaktivitetene i en skolehage er knyttet til hagebruk, men det er undervisningspotensial i de fleste fag. Skolehageundervisning er riktig nok ikke forankret i dagens læreplan: «Kunnskapsløftet», men har møtepunkter med læreplanmål i mange fag, særlig i mat og helse, naturfag, samfunnsfag og kroppsøving.

Fra høsten 2020 trer nye læreplaner i kraft, kalt «Fagfornyelsen», med overordnede temaer som bærekraftig utvikling, demokrati, medborgerskap, folkehelse og livsmestring som tydelige bærebjelker for pensum. I overordnet del av fagfornyelsen står det også at «skolen skal bidra til at elevene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet». Fagfornyelsen aktualiserer dermed skolehagen som undervisningsarena, selv om «skolehage» ikke er nevnt spesifikt. Mellom linjene kan man lese skolehage med store bokstaver.

Videreutvikling av en historisk modell
De første skolehagene i Norge ble etablert rundt 1900. På samme tid var de også svært populære over store deler av Europa. I Norge ekspanderte skolehagebevegelsen raskt, og hadde helt fram til ca. 1990 en sentral plass i grunnskolen. Kunnskap om hagebruk og matproduksjon ble sett på som allmennkunnskap som alle barn burde kunne noe om, men det var også mange andre aspekter ved hagebruk som ble verdsatt. Skolehagebestyrer Henrik Solheim skrev i 1931:

«Det er ikke urtene, trærne, blomstene eller fruktene vi gir våre barn i skolehagene, men kjærlighet til naturen, kjærligheten til arbeidet, til hjemmet og til jorden, og frem av disse gaver spirer andre smukke blomster, som i barnas hjertelag og karakter bringer rike frukter.»

Dette kan vel sies å være like aktuelt i dag.

Foto: Nasjonalbiblioteket / Henriksen & Steen.

Dugnad på Nordby skole i Ås.

Foto: Birgitta Hollander

Matsikkerhet på timeplanen
Koronaepidemien har satt matsikkerhet på agendaen i Norge. Det er lett å le av dorullhamstring og surdeigsbaking, men vi bør ta på alvor at mat- og ressursmangel er en utfordring som også kan inntreffe her i landet. I skolehagen er det viktige paralleller til landbruket, og gjennom undervisning i hagen kan man øke forståelsen av hvordan mat, helse, natur og miljø er tett sammenvevd gjennom matproduksjonen. På sikt kan slik undervisning bidra til økt kunnskap om matsikkerhet i befolkningen.

Det er lett å le av dorullhamstring og surdeigsbaking, men vi bør ta på alvor at mat- og ressursmangel er en utfordring som også kan inntreffe her i landet.

Bærekraft i skolen
Verden over streiker barn og unge for klimarettferdighet, og ber oss voksne om handling. At vi har en enorm opprydding og helomvending å ta oss av, er sikkert. Men, vi må også ta ansvar for å ruste barn og unge for en usikker framtid. Mange skoler ønsker å være grønne og bærekraftige, og skolehagen har potensial til å være selve navet i en bærekraftig skolehverdag. Elever som deltar i skolehageundervisning har bedre forståelse for miljøspørsmål og naturens systemer enn elever som ikke gjør det, viser forskning av Karen Wistoft ved Aarhus universitet fra 2011. Barn og unge som vokser opp i dag trenger praktiske modeller for å leve bærekraftig som de kan ta med seg i hverdagen og videre gjennom livet.

Folkehelse i hagen
Mange barn og unge i Norge i dag har folkehelseutfordringer som bør tas tak i. Hele 27 % av norske barn er overvektige, melder UNICEF i sin rapport om barns mat og ernæring fra 2019. Blant elevene på ungdomskolen bruker 78 % mer enn 3 timer på skjerm utenfor skolen hver dag, ifølge en undersøkelse foretatt av OsloMet. Barn spiser mer grønnsaker og frukt når de har dyrket maten selv, og undervisning i hagen fører til mer fysisk aktivitet for barna. Dette er godt dokumentert av omfattende forskning. Det er på tide at matlære og fysisk aktivitet får større plass på timeplanen i den norske grunnskolen.

Livsmestring i grønnkålbedet
Utendørsundervisning skaper en annen dynamikk i både elevgruppa og undervisningen enn inne i et klasserom. Barn som ikke liker å sitte stille ved pulten får en annen arena å blomstre på i skolehagen. Forskning viser at skolehageundervisning bidrar til økt fellesskapsfølelse, økt selvrespekt og forbedrede sosiale ferdigheter. Skolehageundervisning kan bidra til en mer levende skolehverdag med rom til å bruke flere sanser; til å la seg engasjere med kropp og sinn, ikke bare med hodet.

Hva skal til?
Dyrking er i vinden, og skolehageinteressen over hele landet øker. Med koronasituasjonen har fleksibel uteundervisning blitt den nye normalen, noe mange skoler opplever som svært positivt. Fagfornyelsen er i emning, og tiden er moden for en fornyet satsning på skolehagene. Men hva skal til for å gjennomføre dette i praksis?

Fylkesmannen i Oslo og Akershus skriver i en rapport fra 2014: Det anbefales å utrede en ny modell og praksis som tar for seg omfang, etablering, finansiering, drift, pedagogikk/læreplan, undervisning og aktiviteter i skolehagene […]. Driften bør løftes bort fra ildsjel og dugnadsstadiet og inn i en mer profesjonalisert form. Et lokalt samarbeid med foreninger, organisasjoner, Nav, lærerutdanningen og næringslivet kan være hensiktsmessig.

Politisk vilje til handling og øremerkede midler er nødvendig for å få dette til. På kort sikt bør det settes av midler til etablering av skolehager lokalt, som flere kommuner allerede har gjort, for eksempel i Bergen, Oslo, Lørenskog og på Nesodden. I tillegg bør det ansettes skolehagepedagoger lokalt, og andre interesserte lærere bør få tilbud om kurs, for eksempel på NMBU. På lang sikt bør skolehage som tema inn i lærerplanene og i lærerutdanningen, og det bør utvikles en nasjonal strategi for utvikling av skolehagene her i landet. Slik kan skolehagene igjen få blomstre, og slik dyrker vi framtida.

Med dette er utfordringen herved gitt, og kunnskaps og -integreringsminister Guri Melby har stafettpinnen!