Biodiesel fra brukt frityrolje i Asia: Mange spørsmål, få svar

Malaysia er en av de største eksportørene av brukt frityrolje til Europa. Hvordan er det mulig når infrastrukturen for innsamling har åpenbare mangler?

Gateselger friterer bananer i Taman Tun Dr Ismail i Kuala Lumpur.

Foto: Tina Carmillia

I forrige sak så vi hvordan brukt frityrolje har blitt flyttet fra dyrefôr til biodiesel. Men hvordan kan vi vite at biodieselen faktisk kommer fra brukt frityrolje, og ikke inneholder jomfruelig palmeolje?

Siden 2019 har internasjonale bransjemedier rapportert mistanker om at «brukt matolje» importert fra Øst-Asia til Europa kan være palmeolje som aldri har vært brukt som matolje. Brukt matolje prises nå nemlig langt høyere enn palmeolje. Det er snakk om store penger og mektige interesser i land der journalister og miljøvernere ikke alltid er trygge. De siste månedene har Pan samarbeidet med en stor internasjonal medieaktør for å undersøke mistankene «på bakken». Reiserestriksjonene pga. Covid-19 har hindret deres arbeid, mens Pan har samarbeidet med journalisten og forskeren Tina Carmillia i Malaysia for å undersøke situasjonen nærmere. Her er hennes beretning.

Aldri hørt om Putrajaya? Det er Malaysias administrative hovedstad og ligger rett utenfor Kuala Lumpur. I denne byen med ca. 100 000 innbyggere og kanskje like mange arbeidsplasser, samles det hver måned inn rundt 20 tonn brukt frityrolje. Avfallsfirmaet Alam Flora betaler 1,10 ringgit (2,40 kroner) for hver kilo olje du bringer tilbake til et av deres innsamlingssteder.
Jeg tar en tur til ett av dem, i bydel 9. Med nesten ingen i sikte prøver jeg å ta noen bilder av den store vekta som står ved siden av en ubemannet, falleferdig disk. En ansatt stopper meg, selv om jeg har sett bilder av anlegget i media tidligere.

Vår utsendte fikk ikke ta bilde av dette innsamlingspunktet for brukt frityrolje i Putrajaya. Derfor har vi hentet dette bildet fra en malaysisk blogg.

Faksimile: pencarimakan.com

Snart kommer jeg til å innse at dette bare var den første avvisningen i en lang rekke. Ikke mange er villige til å snakke åpent om den lokale forsyningskjeden for brukt matolje.
Likevel presenterer jeg meg for den ansatte og begynner å stille noen spørsmål. Han vil ikke oppgi navn, men aksepterer å svare på noen spørsmål. Ifølge ham blir brukt matolje samlet inn fra husholdninger i Putrajaya og deretter brakt til en Recycling Innovation Facility før den sendes til “visse selskaper" for å bli omformet til biodiesel. Han kan ikke oppgi navn på noe selskap.
– Jeg jobber bare på mottaket, forklarer han.

Fra penn og papir til sensorer og apper

Ifølge bransjeorganisasjonen Malaysian Palm Oil Council er det flere bedrifter som lager biodiesel av brukt matolje. Antakelig den største av dem er FatHopes Energy, som spesialiserer seg på å samle, rense og eksportere avfallsoljer, og som oppgir å ha en 70 % andel av markedet for innsamling av brukt frityrolje i Malaysia.
Jeg får til et telefonintervju med FatHopes Energys administrerende direktør Vinesh Sinha.
– Vi er rett og slett fokusert på å sikre at så mye avfallsolje som mulig blir tatt bort fra samvittighetsløs bruk og i stedet brukt til produksjon av biodrivstoff i tråd med vårt lavkarbonmål for verden, sier han. Brukt matolje som blir brukt på nytt til menneskemat er et omfattende helseproblem mange steder i Øst-Asia.

Ikke mange er villige til å snakke åpent om den lokale forsyningskjeden for brukt matolje.

Sinha forteller at FatHopes Energy har gått sammen med et stort internasjonalt oljeselskap for å samle inn brukt matolje fra hurtigmatrestauranter som deretter blir omgjort til biodrivstoff. De har investert i en teknologiplattform med topp moderne oppsamlingstanker koblet til internett, noe som gir full sporbarhet til avfallsoljene. En sensor i tankene sender oppdateringer i sanntid om hvor mye olje hver tank inneholder, slik at innsamlerne vet akkurat når de bør komme forbi den enkelte restaurant, forklarer Sinha. Tidligere måtte innsamlerne håndtere data manuelt med penn og papir. FatHopes nye system gjør det mulig for restauranter og andre som forsyner brukt matolje, å følge med på «sine» tanker via en app.

Ett av selskapene som samarbeider med FatHopes, er Sunway Hotels & Resorts, som er del av det store malaysiske konsernet Sunway Group. For tiden er seks Sunway-hoteller involvert i Fathopes initiativ.
Jeg gjør gjentatte forsøk på å besøke et av hotellene eller i det minste få til et telefonintervju, men blir informert om at Covid-19 gjør det umulig. Gjennom flere forskjellige telefonsamtaler får jeg til slutt vite at mer enn 50 prosent av brukt frityrolje fra de seks hotellene blir samlet inn og resirkulert av FatHopes.

Avløpsrenne i Taman Tun Dr Ismail i Kuala Lumpur.

Foto: Tina Carmillia

Frityrolje i avløpsrenna

Rett utenfor sentrum i Kuala Lumpur selger gateselgere tradisjonelle snacks – friterte bananer, fiskebiter og farsert tofu. Jeg går bort til en overfylt bod som blir drevet av en familie.
Sønnen i familien står bak en wokpanne fylt med olje, klar til å frityrsteke neste porsjon bananer. Han er en mann av få ord. På spørsmål om hva som skjer med oljen etter bruk, svarer han ikke direkte. Å kaste den i avfallsløpet kan føre til problemer med myndighetene og mange er bekymret for helseeffekten av å gjenbruke stekeoljen.
– Livet er allerede vanskelig, sier han, og Covid-19-pandemien gjør det ikke enklere.

Det er ganske åpenbart at frityroljen deres ikke samles inn av verken FatHopes eller på et innsamlingssted som det vi besøkte i Putrajaya. Hvorfor prøver de ikke å tjene inn pengene det ville gi?
Jeg prøver å forstå familiens økonomi bedre. Han sier de tjener «noen hundre ringgit i uka», og bruker minst 10 kilo matolje hver ukedag til de to store frityrpannene som steker hele ettermiddagen. Hadde de levert det til Alam Flora hadde de som nevnt fått 1,10 ringgit per kilo, altså minst 55 ringgit i uka (drøyt 120 kroner).

Til sammenlikning starter utsalgsprisen på fersk matolje på 2,50 ringgit for én kilo i plastpakke. De ville altså få igjen nesten halvparten av hva den ferske matoljen koster.
– Vet du at du kan få en ringgit per kilo frityrolje?
spør jeg og forteller ham at nærmeste innsamlingssenter er omtrent 12 km unna. Han stopper for å tenke over det.
– Kanskje, hvorfor ikke? sier han.

Jeg sier farvel og mens jeg går bort med mine nyfriterte bananer, tar jeg en titt på avløpsrenna. Den er tett av søppel og olje.

En siste gang prøver jeg å få en kommentar fra myndighetene. Igjen blir jeg avvist.

I juli 2020, siste måned det finnes tall for, eksporterte Malaysia netto 56 000 tonn brukt frityrolje, ifølge Argus Media. Om man antar det samles like mye inn per innbygger i resten av landet som i Putrajaya, blir det hver måned samlet inn ca. 6400 tonn. Hvor kom de resterende nesten 90 % fra? Kanskje er forklaringen at det er færre gateselgere og færre matprodusenter her enn ellers i landet. Kanskje er det noe annet.

Det finnes uten tvil et potensial for biodrivstoff fra brukt frityrolje i Malaysia med bedre avløp som viktigste bieffekt, men potensialet for bedre oversikt og større åpenhet er minst like stort.

I neste sak vil vi se hvordan en kriminell nederlender utnyttet svakhetene i sertifiseringssystemet for å importere falsk brukt matolje til Europa.