Billy-effekten i klimadommen

“And particularly enjoy the incredible crassness of the moment when we try to squeeze an extra syllable into the fourth line.”
Billy Mack – Love actually

Husker du dette sitatet fra filmen «Love actually»? Det er sangeren Billy Mack som snakker om hvor redselsfull den siste sangen hans er og især hvordan den fjerde linjen skurrer under vekten av én stavelse for mye.

Som forlagsredaktør hender det jeg har den samme følelsen når jeg leser manus. Jeg leser gjerne gjennom en tekst, den holder god rytme, argumentasjonen bygger seg opp og så … kommer det noe som bare ikke passer inn. Dette kan være alt fra at forfatteren hopper for raskt frem, har for tynt grunnlag for å trekke en konklusjon, eller at noe stritter mot det som har stått lenger fremme i teksten.

Det er denne følelsen, denne Billy-effekten, jeg sitter og kjenner på når jeg leser dommen fra lagmannsretten i klimasøksmålet.

Etter å ha brukt unødvendig lang tid på å tråkle seg gjennom forarbeider, kommer lagmannsretten til samme resultat som tingretten: ordene «enhver har rett» i § 112 innebærer at vi har en rett. § 112 overlever dermed som en rettighetsbestemmelse også denne gangen.

Krever handling

Lagmannsretten følger videre i tingrettens spor når det kommer til spørsmålet om hva som ligger i at statens myndigheter skal iverksette tiltak for å ivareta vår rett til et bærekraftig og helsebringende miljø. Her har det vært et spørsmål om det kun kreves at staten formulerer regler og målsetninger, eller om den faktisk også må oppnå noe. Med andre ord: Kreves det bare handling eller kreves det også resultater? Også her er lagmannsretten klar på at det ikke holder å lage vasne lover: […] da staten ellers kunne unndratt seg overprøving ved hvilket som helst mindre tiltak.

Lagmannsretten fastslår at man ikke kan vurdere én og én miljøskade og korresponderende tiltak, man må heve blikket og se på hele situasjonen.

Lagmannsretten går også ett skritt videre enn tingretten og fastslår at man ikke kan vurdere én og én miljøskade og korresponderende tiltak, man må heve blikket og se på hele situasjonen. Slik unngår vi det som ellers kunne blitt «a death by a thousand cuts», der en myriade små miljøskadelige handlinger alle hver for seg kunne havne under den grensen § 112 måtte sette, men til sammen undergrave rettigheten.

Tingretten tok feil

Og lagmannsretten gir seg ikke der. Med dette argumentet i hånd er retten klar på at tingretten tok feil da den unnlot å regne med utslipp fra brenning av norsk olje i utlandet. Lagmannsretten viser til at § 112 også skal sikre etterslekten og at det derfor må tas en overordnet vurdering. Utslipp i utlandet er dermed tilbake i regnestykket. Staten fikk heller ikke rett i at de kunne vise til at Parisavtalen bygger på et system der hvert land er ansvarlig for seg selv. Kongeriket Norges Grunnlov står på egne føtter.

Og her, mens jeg formelig hører «Ja, vi elsker» rungende gjennom kontoret og lurer på om jeg kanskje skal ta en ny pilgrimsferd til Eidsvoll, at lagmannsretten går enda et steg videre – vi får en grundig og god gjennomgang av klimaendringene, truslene vi står overfor, både globalt og her hjemme. Det er virkelig godt å se dette på trykk.

Billy-effekten

Men så – mot dette bakteppet – der vi har en rettighet, der klimakrisen er en reell trussel, der statens tiltak faktisk må oppnå noe, tar denne dommen en uventet vending og vi får denne Billy-effekten.

For selv om staten må kutte sine utslipp og redde oss alle fra den kollapsen som er på vei, er det mange veier til Rom. Retten viser til at EUs kvotehandelssystem er en slik mulighet. Lagmannsretten fremhever også Norges rolle som pådriver for internasjonalt forpliktende avtaler på miljøfeltet og hvordan dette kan ses som et tiltak under § 112.

Lagmannsretten svarer med et avsnitt som kunne vært ført i pennen av Equinor.

Mot argumentet om at alle fossile brennstoffer vi ennå ikke har tatt opp må bli liggende dersom vi skal kunne komme under to-gradersmålet, svarer lagmannsretten med et avsnitt som kunne vært ført i pennen av Equinor. Retten viser til hvordan olje er bedre enn kull og at vi vil måtte ha utslipp i en overgangsfase og at det da er best med CO2-effektive kilder.

Og selv om lagmannsretten innrømmer at Parisavtalen kan leses slik at den står i motsetning til leting etter mer olje fordi vi er nødt til å kutte mer her hjemme, mener retten at Norge er i endring og at det ikke er opp til domstolene å avgjøre hvor man skal kutte.

[Det er] imidlertid ikke slik at øvrige norske utslipp ligger fast. Det foretas en løpende faglig og politisk vurdering av hvor det skal foretas kutt og hvordan dette skal oppnås.

Domstolen runder det hele av med at spørsmål om klima ligger i kjernen av slike politisk betente saker som domstolene skal være forsiktige med å overprøve.

Og derfor – fordi staten arbeider løpende med hvordan vi skal kutte, og fordi vi har muligheter som kvotehandel – vil ikke retten konstatere at en massiv ekspansjon av det norske oljeeventyret er i strid med vår rett til et bærekraftig og helsesikrende miljø i Grunnloven § 112.

Og så sto vi igjen med en klar rett til et bærekraftig miljø på den ene siden, en galopperende klimakollaps på den andre, og en henvisning til kvotehandel som avslutter det hele. Følelsen av at retten har fulgt ordlyden til den logiske konklusjonen, men deretter tvunget tolkningen vekk fra denne og igjen funnet et smutthull er klar.

Kontrast til Urgenda-dommen

En rask sammenligning med den nederlandske Urgenda-saken er talende; her argumenterer staten også med at kvotehandel måtte være en vei ut av eget ansvar. Retten viste imidlertid der til at det er sterk tvil om hvorvidt kvotehandel kan lede til virkelige kutt og at disse i alle fall tidligst vil komme i 2050 under det gjeldende systemet.

Etter et lite utbrudd på Facebook minnet professor Benedikte Moltumyr Høgberg meg på at det er mye å være fornøyd med i denne dommen. Og det er det virkelig! Statens påstander om at Grunnlovens miljøbestemmelse ikke er mer enn en simpel programerklæring har blitt grundig avfeid. Og det er veldig sant, § 112 lever videre og siste ord er ikke sagt.

Men for en redaktør er få ting mer frustrerende enn en saftig Billy-effekt, så dere får unnskylde temperaturen i dagens tekst.