– Vi trenger å komme oss ut!

Vi snakker om dårlig vær. Det regner i dag også. Det er tåke og vindkast fra øst. Hvor blir det av sola? Hvor blir det av snøen? Denne dagen hadde vi likevel det vi trengte. Lyset gjennom de regntunge skyene er nok til å finne det vi er på utkikk etter. Veien inn i naturen.

Familien er overopplada etter ukevis med hjemmekontor, hjemmeskole og mye innetid. De er to store og to små pluss to hunder med på en skogsvandring denne lørdagen. Vi har en klissablaut opplevelse i vente, det drypper, drypper og det er ingenting som tyder på at det skal gi seg.

Skogsveien er gjørmete etter flere uker med regn. Våte blader ligger som et brunt, glatt teppe innover, grenene til bjørk, osp og ask strekker seg mørke mot den grå himmelen.
Men hvem har bestemt at regn er “dårlig vær”?

Den gamle skogen åpnet seg for både store og små da vi gikk av skogsveien og fulgte dyretråkk opp langs åsen.

– Finn en stein, så kaster vi den ut i vannet fra badebrygga!

Alle finner hver sin stein på veien bort til skogen på andre siden av vannet, minsten på fem og storebror på åtte, far og mor. Vi står på brygga som gynger, og vi lukker øynene for å kjenne hvor vinden kommer fra. Vi kaster steinene våre i medvind, en og en. Alle lager forskjellige plask, med forskjellig lyd. Ringene brer seg i vannet.

Vi beveger oss videre, steg for steg inn i skogens lyder, lukter, former og alt det våte vi kan ta på. Veien svinger inn mellom høye bjørketrær. Bakken mellom dem er dekket av gress og strå som har lagt seg forlengst. Det hemmelige målet er at ingen skal spørre om vi er framme snart. Er det mulig med to urbane kids under ti år?

– Hvilke farger ser dere?
– Hvitt!
– Grønt!
– Det er egentlig mange farger! Denne er akkurat som lilla.

Det er sjatteringer i vinterpaletten før snøen har kommet, ikke fargesprakende som om sommeren, mer dempet. Vi kikker på et morkent strå, hvilken farge har det? Beinhvitt? Skjeletthvitt?
– Gult, slår eldstemann fast.

Rundt svingen brekker vi av grusveien, klare for å gå inn blant trærne. Her vokser furuene og granene, ospene, almene, det tetter seg til, vi må gjennom brukne bregner, over nedblåste greiner, falne trær.
Klarer ungene å finne veien opp, om de lytter etter bekken?

Vannet renner under de store, mosegrodde steinene, klukker og synger seg nedover. Vi klyver over dem, klatrer, det er bratt lende og vi må ta tak i røtter og greiner og dra oss oppover. Storebror har funnet sin egen rute, vi hører ham rope at han har funnet en elv der oppe.

I juvet renner bekken bred og brusende mellom bergveggene, her må vi vasse, eller hoppe fra stein til stein.

– Fremad! Åtteåringen fosser framover, smetter inn bak et buskas og forsvinner med glade rop.

Her vokser sisselrot, de små bregnebladene brer seg utover mosen på en kampestein. De skyter ut av stengelen ett og ett, og om man lirker den lange rota opp av jorda, er det smaksprøve til alle.

Minsten er skeptisk, men jorda blir skylt av i bekken og hvis det var godteri i gamle dager, så smaker det kanskje ikke så verst? Han spytter det fort ut. Lakrissmaken er for godt gjemt. Han liker syrebladene bedre.

Familien finner vei videre oppover, finner hver sine ting å se på. Så skjer det noe.

– Bæsj!

Det magiske ordet. Ungene har funnet tråkket! Vi er på sporet av dyrene som lever her. Her går rådyr, hjort og elg. Vi hjelper hverandre med å se etter spor. Noen ganger oppdager vi avtrykkene av store klover, bark som er gnagd av en stamme. Vi følger på, finner mer bæsj, og vet at vi er på rett vei.

Far finner et utkikkspunkt, vi er ganske langt oppe nå. Der nede ligger veien over vannet, vi ser badebrygga der vi kasta stein. Minsten roper ut. Mor hysjer, men han må rope ut en gang til. Brøle. Vi blir med. Kauker så ekkoet ljomer gjennom dalen. Mor gauler, alle gauler, far roper som en elg. Vi ler.

– Hvis noen håpet å treffe på skogens konge, så kan vi se langt etter det nå, kommenterer far.

Men vi har med oss to jaktlabradorer, de stryker opp og ned det skrånende terrenget. De er dyr nok for oss på denne vandringen. De får med seg ungene videre, små mennesker liker også å sikksakke seg framover i terrenget. Ungene går nok en del lenger enn oss voksne som er best på å gå framover. Men her det ingen som lurer på om vi snart er framme. Vi klyver oppover, og så åpner furuplatået seg, med svaiende, svimlende høye stammer.

På en mosegrodd bergknatt har åtteåringen satt seg. Den lille skikkelsen, med lue, sitter og ser utover det tåkete landskapet. Noe stille senker seg over lia. Vinden suser i de høye trærne, greinene gynger. Vi kan høre hvordan det drypper rundt oss.

Minsten løper ned til storebror og setter seg ved siden av. Der sitter de, småtrollene, og finner ro i skogen.

Mor setter seg på en stein inn mot en furu. Lukker øynene.

Far finner fram kakao og blingser på en avsats. Det gjør godt med en pause. En stund er det helt tysst, er det tåken vi hører som hvisker forbi?

Varm sjokolade i kroppen, nå bytter vi på å gå først. Det er noe spesielt med å være den som finner veien. Være stifinner. Nå går det nedover, i bratt lende, det er fullt av sleip lav og glatte, våte røtter. Granskjørtene er gode å holde i. Og det går an å skli med regnbukser!

Så er vi nede på skogsveien igjen, vi er snart tilbake etter klyverunden vår. Men ikke før vi har hilst på de seks vennene nede ved vannet. Vi hopper inn på en liten sti, og finner seks stammer som vokser ut av samme rot, den grå ospen som strekker seg oppover, tretoppene lager en sirkel over oss. De runde bladene som skjelver og rasler i sommervinden er blåst av forlengst, men de seks stammene står der, stødige, og har et mellomrom som gir plass til en syvende. Vi bytter på å stå der. En og en alene en liten stund, med armene rundt de nærmeste stammene. Å være en trekompis kjennes fint.

Så hopper vi over noen bekker til, klyver over et gedigent tre som har falt, det har knukket ved rota fordi det er der treet var tyngst, forklarer far. På stammen ligger en avgnagd kongle som et ekorn har kost seg med, ryddig i en liten haug. Lørdagsgodt! Vi følger stien langs vannet, tilbake til der vi begynte. Våte!

Den som snur seg, ser åsen og disen som driver oppi skaret der vi nettopp var. Der elgen bor, der orrfuglen flakser og ulven noen ganger traver forbi.

Roen har senket seg. Vi har kjent oss som en del av faunaen i noen timer.

– Vi fant bæsj fra mange dyr, sier minsten.

– Det beste var å vasse, sier eldstemann.