Del 1:
Feltarbeid

Rå sjømat på japansk vis i form av sushi og sashimi har sjarmert Norge og resten av verden i senk. De siste tjue årene har sushisjapper dukket opp overalt, ikke bare i storbyene, men også i Hønefoss, Namsos og Hammerfest. Daglig selges tusenvis av brett med kald sushi på Rema 1000 og Meny. Hjemme på kjøkkenet bytter flere og flere ut frityrtorsken og seibiffen med rå SALMA-laks.

Om sushi ikke lenger er nytt eller trendy, og selv om rå fisk kanskje har mistet mye av glansen som kulturell markør, har nigiri, maki og sashimi for stadig flere blitt det sunne, riktige alternativet – det du velger hvis du bryr deg om underhudsfett, dyrevelferd og planetens framtid. Bare i Oslo er det over to hundre sushisjapper – mot fjorten McDonald’s-restauranter. Selv barna omfavner det. De er skeptiske til kokt torsk og steinbit, men lakserosa sushi? De elsker det, og foreldrene griper begjærlig muligheten til å få livsviktig omega 3 og sunn sjømat inn i avkommet.

Som fisker og uhelbredelig sjømatfantast har jeg har gaflet i meg mer enn min andel sushi opp gjennom årene, både på restaurant, langs elva og hjemme på kjøkkenet. Så enkelt, så delikat, så godt og sunt. Jeg har prakket sushi på egne barn, andres barn, egne svigerforeldre, nye og gamle fiskekamerater og skeptiske nordlendinger. En veritabel sushiambassadør har jeg vært, nesten som Arne Hjeltnes.

Skal jeg være ærlig, var det aldri viktig hva slags fisk jeg spiste. Oppdrettslaks, regnbueørret, ishavsrøye, tunfisk, smørfisk eller horngjel – det spilte ingen rolle. Det var kombinasjonen av fisk, ris, soya, wasabi og spisepinner som trakk. Jeg var ute etter røsk i nesa, estetikk, tekstur og fornemmelsen av en eksotisk kultur. Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til råvarene jeg dyttet i meg.

Dette endret seg over natta da jeg i 2013, i forbindelse med research til romanen Brødrene Vega, dykket ned i den norske lakseoppdrettsnæringen. Jeg leste alt jeg kunne komme over av forskningsartikler, bøker, kronikker og riksrevisjonens rapporter. Jeg besøkte oppdrettsanlegg og pratet med forskere, fjordfiskere, villakselskere, veterinærer, dykkere og oppdrettere. Det jeg fant der nede, under overflaten – fiskebæsj, parasitter, amøbegjellepest, kjemikalier, åpne sår, død og fordervelse – gjorde noe med meg.

Oppdrettslaks er grunnmuren i den norske sushiindustrien. En skyhøy prosentdel av all nigiri, maki og sashimi som forsvinner ned norske svelg hvert år, har laks som hovedingrediens. Alle sushirestauranter, folkelige og jålete, alt fra Happy Sushi på Tøyen til Omakase by Vladmir Pak i Vika-terrassen, er tuftet på tilgangen til billig, norsk oppdrettslaks. Da jeg fant ut hvordan oppdretterne holder på i fjordene våre, sluttet jeg konsekvent å spise oppdrettslaks.

Men jeg fortsatte å gafle i meg sushi.
Noe hadde likevel endret seg. Jeg var blitt mer skeptisk, mer på vakt, tok ikke lenger alt for god fisk.
Etter hvert trengte flere spørsmål seg på:

Hvorfor serverer alle restaurantene de samme bitene? Hvor er de norske klassikerne - torsk, breiflabb, kolje, brosme, lange, uer, steinbit, lyr, sild og makrell? Er de uegnet som sushi?
Hvorfor velger restauranter i den stolte fiskenasjonen Norge å servere smakløse ferskvannsreker fra gjørmepytter i Vietnam i stedet for norske reker og villfisk? Er det bare et prisspørsmål?
Hva er egentlig «smørfisk»?
Hva er «tilapia»?
Hva er «yellowtail»?
Hvor kommer kamskjellene fra?
Hvordan kuppet norsk oppdrettslaks sushimarkedet, ikke bare i Norge, men i hele verden?
Hva fanden er ASC-sertifisering?
Og forresten: Er ikke den stakkars ålen fredet?

Disse spørsmålene sendte meg ut på en reise i sushiens verden som skulle endre mitt syn på industrien. Hver gang jeg besøkte en sushirestaurant, stilte jeg irriterende spørsmål, om råvarene, hvor de kom fra, hva det var jeg spiste. Svarene jeg fikk, avslørte alt fra kunnskapsløshet, via jåleri og hvite løgner, til ren og skjær svindel.

(artikkelen fortsetter)