Del 3:
Juks og fanteri i fiskedisken

Jeg er sulten. Må ha lunsj. Det blir ikke «dagens sushi» i Pløens gate i dag, den frekke fanten har begynt å kreve dobbel pris for å bytte ut oppdrettslaksen med tunfisk. Så jeg rusler inn på Rema 1000 i Torggata, vil fortsatt ha sjømat, noe lett og sunt, styrer mot kjøleskapet med fiskeprodukter og plukker opp en pakke med fiskeburgere: «80 % fisk, steinbit og gressløk».

Steinbiten er en skattet matfisk med et interessant utseende og et skinn så slitesterkt at folk lager klokkeremmer av det. Tilbake på kontoret tar jeg på meg forstørrelsesglassbrillene og leser innholdsfortegnelsen bakpå pakken. Den forteller meg at steinbitkakene består av 52 % «kvitlaks», 19 % hyse og 9 % steinbit.

9 % steinbit?
Og kvitlaks? Hva fanden er det?

Jeg googler og finner ut at «kvitlaks» egentlig er en fisk som heter vassild, og at det er den mest brukte råvaren i norske fiskekaker, fiskeburgere og fiskeboller. Vassild er en billig industrifisk som norske fiskeprodusenter importerer som farse fra Færøyene fordi de er de eneste i verden som har maskiner som kan fjerne beina fra fiskekjøttet. Norske fiskere drar også opp 13 000 tonn vassild i året, men den fisken går rett til Afrika.

Adrenalinet siver ut i kroppen, som det alltid gjør når jeg føler meg lurt. Kan de bare bytte navn fra vassild til kvitlaks? Og hvordan i all verden kan de kalle produktet «Steinbit og gressløk»? Er det i det hele tatt lovlig?

Jeg ringer til Mattilsynet. En vennlig innstilt kvinne tar telefonen.

(artikkelen fortsetter)