Oversatt essay

Hjemmet har mistet sin betydning

Utryddingen av hjemmets ildsted representerer bare det seneste angrepet mot hjemmet som universets sentrum, skriver forfatteren Paul Kingsnorth.

Jeg snakket med vedmannen mens vi losset tørket bøk fra tilhengeren hans i oppkjørselen min. Jeg pleier å bestille ask, men ask er blitt vanskeligere å få tak i nå som askeskuddsyke, importert til Irland fra Europa, har begynt å ta livet av trærne. Tilveksten i vår egen lille plantasje, opprettet for fem, seks år siden, er ennå ikke stor nok til å holde oss gående gjennom hele vinteren. Så da ble det bøk i år.

«Men det er ikke lett å få tak i det nå,» sa han til meg mens vi kastet kubbene på den stadig voksende haugen. «Og det er stor etterspørsel i år. Alle uroer seg for vinteren.» Gitt den sannsynlige mangelen på russisk gass i hele Europa, begynte folk å lagre brensel lenge før høsten. Vi har bunkret på den måten i årevis. Men vedmannen vet at dagene han bruker på små leveranser med kløyvet ved til husholdninger som vår antagelig er talte.

«Jeg bare fortsetter til de ber meg slutte,» sa han. «Det skjer vel snart nok.»

Regjeringen i Irland har nemlig en kampanje gående mot husholdninger som brenner torv eller ved, det første med utgangspunkt i CO2-utslipp, og den andre med utgangspunkt i luftkvalitet. Som alltid, styres denne kampanjen fra Dublin, og er for det meste tuftet på Dublins verdensanskuelse. Husholdninger på den irske landsbygda har brent torv og ved i uminnelige tider, med liten påvirkning av «luftkvaliteten» til følge – i hvert fall ikke sammenlignet med moderniseringen til Irlands “keltiske tiger”. Likevel er media stappet med vitenskapsmenn væpnet med studier som viser hvordan grua i din stue om vinteren fører til kreft og sykdom i lunger og luftveier i stor skala.

Den nye brodden mot hjemlige ildsteder er ikke bare et irsk fenomen: plutselig dukker den opp over alt. Vedovner er, pussig nok, blitt luftforurensingens sjefsskurk. Glem utstrakt bilbruk, økning i flytrafikken eller forurensing fra industrien. Glem den massive økningen av antall datasentre, som i løpet av bare noen få år kan komme til å forbruke forbløffende 70 prosent av landets strøm. Vil du flagge din sosiale ansvarsfølelse nå til dags, skal du delta entusiastisk i avskaffelsen av det tradisjonelle ildstedet og erstatte det med «grønne» alternativ. (Artikkelen fortsetter)

Som tidligere miljøverner er jeg ikke blottet for sympati for i hvert fall deler av dette argumentet. Brenningen av torv i stor skala i irske kraftstasjoner, for eksempel, har lenge vært en økologisk katastrofe som nå, heldigvis, nærmer seg slutten. Det har vært drevet rovdrift på mange irske torvmyrer i århundrer, noen av dem er i ferd med å bli tilbakeført til villmark, og til bruk som «karbonfangere». Dette er vitterlig ikke en dårlig utvikling. Mennesker som tenner på alt de ser rundt seg er ikke en fortelling man trenger å forsvare, uansett hvor hardt noen for tiden prøver.

Men det er noe annet på gang her. Kampanjen mot å varme opp ditt eget hus med din egen ild er ikke helt det den later som. Noen ganger ser det mer ut som en avledningsmanøver, som om en regjering som ikke egentlig var interessert i å stagge sin forbrukeriver ser seg om etter et lett bytte. Og det ligger også en symbolisme her, mytisk kjøttvev, mye mer enn man får inntrykk av i diskusjoner om «karbonutslipp».

Ildstedet, enten våre innsnødde myndigheter vet det eller ei, har en ur-mening. Selv i en verden som vår, som er så adskilt fra våre røtter og fra jorden.

I sitt korte essay «Fireside Wisdom» har John Michell antydet at «fjerningen av grue eller ildsted» fra hjemmet var en av mange årsaker til galskapen i den moderne verden som han brukte sitt liv på å undersøke så lekent. Ildstedet som hjemmets kjerne, skrev han, var både en eldgammel innretning med praktisk formål, og en gjenstand av «kosmologisk betydning» på kryss av tid og kultur: «Samtalen rettes mot ilden mens drømmer og bilder trekkes ut av den.»

Å sitte med familie og naboer og se inn i røyk og ild var fødestuen til folkeeventyrene og folkevisene som knyttet kulturen sammen. Nå ser vi på digitale ildsteder, som er avgrenset i bokser og produsert av fjerntliggende firmaer som også gir oss våre fortellinger. Ingen sang vi kan forestille oss rundt et bål kan konkurrere med hva disse innkapslede bålene kan selge til oss. «Slik,» skriver Mitchell, «er den tradisjonelle kosmologien ikke lenger representert gjennom sine hjemlige symboler, en ny, sekulær, hvileløs, usentrert verdensankuelse har tatt dens plass.»

Fokus, forklarte Michell, er «det latinske ordet for det sentrale ildstedet. Ikke bare gir ilden varme, men, som et symbol, opplyser den tilsvarende bilder av en kjerne til hver og en av oss, og til en verdenskjerne som er guddommelig, evig og uforanderlig.» Mister du din ild mister du bokstavelig talt din fokus som kultur. I denne sammenhengen blir det mer enn bare et anerkjennende nikk mot «effektivitet» når en talsmann for regjeringen forteller befolkningen, som nylig her i Irland, at de burde «komme seg over» sin «nostalgiske» tilknytning til vedovn og peis og heller installere varmepumpe. Det er et angrep på den kulturelle – enda til den guddommelige - kjernen.

Ikke at du kommer særlig langt i å forklare det til din lokale representant i lovforsamlingen.

«Alle har ikke råd til de fancy varmepumpene,» sa vedmannen mens vi avsluttet tømmingen av hengeren hans. Han hadde rett, selvfølgelig, og mange av mine naboer som på denne tiden av året frakter hengerlass med tørket torv fra myra ville vært like avvisende til de nye anbefalingene og forordningene. Men dette er ikke det sentrale i utryddingen av hjemmets ildsted. Det sentrale er at det representerer bare det seneste angrepet mot hjemmet som universets sentrum, det hjemlige som det kosmologiske, stuen som åstedet for historien.

«En krotet røykstue», Vikøy - Adolph Tidemand (1873). (Foto: Nasjonalmuseet)

Når du ikke lenger kan dyrke din egen mat eller hogge ned dine egne trær for å varme din egen stue, blir du gjort litt mer avhengig av veven av myndigheter, teknologi og handel som har prøvd å forvandle selvstendighet til trelldom siden Ludditenes tid. Forsvaret for disse angrepene på selvstendigheten til familier og lokalsamfunn forandrer seg med tidene – i det 17. århundrets England ble avviklingen av allmenningene forsvart med utgangspunkt i landbruksmessig effektivitet; i dag rettferdiggjøres det med utgangspunkt i energieffektivitet – men angrepet er alltid grunnleggende sett det samme. Hvert slag mot lokal selvberging, stolhet og stedskjærlighet vever enda en tråd i mønsteret som har utviklet seg gjennom århundrer, og som nå nesten er helt ferdigstilt i de mest velstående landene.

Wendell Berrys essay Family Work fra 1980 er en kort meditasjon over hjemmets betydning, dens oppløsning under trykk fra moderniteten og hvordan den kan, i hvert fall til en viss grad, bli tilbakeført. Som i så mye av Berrys verk, identifiseres hjemmet som kjernen til det menneskelige samfunnet, og forklarer svikten til samtidens vestlige – og spesifikt det amerikanske – samfunnet som en fornektelse av den sannheten. Hjemmet, slik Wendell Berry ser det, er stedet der de virkelige tingene skjer, eller burde skje: foreningen av mann og kvinne i partnerskap, overleveringen av ferdigheter og fortellinger fra de eldre; oppdragelsen og utdannelsen av barn; dyrkingen, tilbredningen, lagringen og fortæringen av mat; tilegnelsen av praktisk kunnskap, fra husbygging til vedlikehold, verktøymaking til søm, fremmaningen av fortellinger rundt ilden.

I løpet av min livstid, i min del av verden, har forståelsen og betydningen av «hjem» smuldret sammen av ytre press, til det er blitt lite annet enn et ord.

I løpet av min livstid, i min del av verden, har forståelsen og betydningen av “hjem” jevnt og trutt smuldret sammen av ytre press, til det er blitt lite annet enn et ord. Det ideelle (post)moderne hjem er en sovesal, antagelig eid av en utleier eller en bank, der to eller flere mennesker av ulik alder og ulike grader av biologisk slekstskap sover når de ikke er i tjeneste for et firma, eller utdannet av staten i forberedelse på å bli ansatt av et firma. Hjemmets behov tilfredsstilles ved å trykke på knapper, sveipe over skjermer og få hjemlevering av alt fra mat til møbler; for hvem har tid til noe annet, hvem har lært seg ferdighetene til å velge noe annet?

Selv langt tilbake i 1980 innså Berry at hjemmet hadde blitt et «ideal» snarere enn en praktisk realitet – nettopp fordi virkeligheten var utenfor rekkevidde til så mange. Hva tok livet av hjemmet? Tre ting, sa Berry: biler, massemedia og offentlig skole. Det første medførte at både arbeid og fritid, for første gang i historien, kunne foregå langt fra hjemmet. Den andre – «TV og andre medier» – har siden midten av 1900-tallet spilt en rolle i å bergta oss alle inn i en fantasiverden av frihet uten ansvar, en grenseløs, morsom forbruker-livsstil. «Hvis du har et fjernsyn,» skriver Berry, «vil dine barn nesten fra vuggen av være mottagere av en overveldende antydning om at alt som er verdt å oppleve er et annet sted, og at alt som er verdt å ha kan kjøpes.» Og til slutt er skolen bygget opp for å «holde barn borte fra hjemmet så mye som mulig. Foreldre vil ha ungene ute av syne.» Skoler eksisterer for å trene barn til å passe inn i individualistiske forbrukersamfunn; for å internalisere og normalisere disse samfunnenes etikk og deres mål, og forberede barna på et liv i disse samfunnenes tjeneste.

Er det noe vi kan legge til til denne listen nå? Supermarkeder, kanskje, og hele rigget med langdistanse-shopping og globale forsyningskjeder de fører med seg. I 1980 kan det ikke ha vært normalt å kjøpe avokadoer om vinteren på den nordlige halvkule, og slett ikke en endeløs strøm av skjermbaserte duppeditter skrudd sammen av slavearbeidere i Kina.

Vi kunne også lagt til «karrierer»: og dette er kanskje sjefsskurken. Det ludditene kalte «fabrikksystemet» (vi burde kanskje kalt det «kontorsystemet» nå som alle fabrikkene er i Kina) var hovedårsaken til at hjemmet først ble knust. Det før-moderne hjemmet var, slik svært få hjem er i dag, et arbeidssted. Ludditene, for å holde seg til mitt eksempel, var håndvevere som bokstavelig talt jobbet hjemmefra, og deres opprør mot den industrielle kapitalismens fremvekst var et opprør i forsvar for hjemmet, både som arbeidsplass og bolig. Det arbeidet ble delt av menn og kvinner, som begge hadde sine hjemlige maktsfærer uavhengig av nøyaktig hvilket arbeid som ble utført i det enkelte hjem.

Sett slik kan det argumenteres at den før-moderne kvinnen, som jobbet i sitt hjem sammen med sin ektemann og familie, i en viss forstand hadde mer makt og handlingsrom enn hennes samtidige motpart, med et liv som styres fra utenfor hjemmet av fjerne, kommersielle interesser. Feministbevegelsen, i hvert fall i noen av dens former, har vitterlig blitt gjennomgående tatt til gissel av kapitalismen. «Frigjøringen» av kvinner har ofte blitt til løsrivelsen av kvinner fra deres potensial for selvforsyning, slik menn ble løsrevet før dem, og ved å kile dem inn i handelskulturens arbeidshær, enten de vil eller ei.

Poenget mitt er ikke at kvinner skal tilbake til kjøkkenet: det er at vi alle burde dra tilbake dit.

Poenget mitt er ikke at kvinner skal tilbake til kjøkkenet: det er at vi alle burde dra tilbake dit. Moderniteten jekket menn vekk fra hjemmet først, etter hvert som den industrielle revolusjonen utslettet deres hjemmeproduksjon og feide dem avgårde til fabrikker og gruver, der deres rå muskelstyrke var til nytte. Senere ble kvinner, som for det meste hadde vært overlatt til å stelle hjemmet på egen hånd, utsatt for det samme. Behovene til produksjonen ble solgt til begge kjønn som et «frigjøringsprosjekt» fra hjem, familie og sted.

Hvorfor dette skjedde er tydelig nok. Å skape et hjem krever at både menn og kvinner ofrer sine egne behov for familien som sådan – men denne type offer mater ikke monsteret. Bare ved å løsrive mennesket fra sine røtter i lokalsamfunn og sted kan det frigjorte individet og forbrukeren bli født. Bare ved å selge oppfyllelsen av individuelt begjær som selve meningen ved det menneskelige liv kan uegennytten som vi en gang feiret som et menneskelig ideal bli omskapt til egoismen som kapitalismen trenger for å blomstre. Frigjøring og kapitalisme viser seg, som alltid, å passe sømløst sammen.

Kanskje alt det her er feilplassert nostalgi; eller i det minste en stenging av låvedørene etter at hesten er blitt kvernet til hundefôr. Kanskje folk forlater sine hjem, eller avstår fra å skape dem, fordi de simpelthen ikke egentlig vil ha dem lenger. Kanskje vi alle elsker vår frigjøring. Da jeg var tenåring hadde jeg sannelig lyst til å unnslippe min familie og dens verdier – og jeg klarte det til slutt. Men jeg tror jeg alltid tok for gitt at det ville være noe jeg kunne komme tilbake til. At jeg i min tur kom til å vokse opp til å bli den gjenstanden som ble dyttet ut av veien slik at verden kunne åpne seg for de unge. Det er slik det burde være, tross alt.

Men jeg lurer på om vi kan ta slikt for gitt i dag. Jeg lurer spesielt på om unge mennesker kan gjøre det. Hvordan føles det å vokse opp i et samfunn der unge knapt har råd til å bo noe sted, for ikke å snakke drømme om å eie et hjem? Med sin generasjons frykt for en framtid som fører til at stadig flere ikke ønsker seg sine egne familier i det hele tatt? Der alt peker, alltid, mot bevegelse vekk fra, mot å ikke se seg tilbake, mot framskritt? Jeg vet ikke. Men jeg vet det ikke er lett.

Tapet av hjemmets trygghet er, på en måte, et tap av hjerte. Men – og her kommer de gode nyhetene – krigen mot hjemmet utspiller seg i menneskelig målestokk, som betyr at vi, i hvert fall til en viss grad, kan stå imot. I denne tid er hvert slag vi slår for overlevelsen, eller gjenskapelsen, av hjemmet og familien et bidrag i motstandskampen og gjenreisningen.

I 1980 avsluttet Wendell Berry sitt essay med å foreslå noen handlinger man kunne gjøre med dette mål for øye. Noen av forslagene var åpenbare – «kvitt deg med fjernsynet» var det viktigste – men han foreslo også at vi skulle «forsøke å gjøre våre hjem til sentrum av oppmerksomhet og interesse», å gjøre dem så produktive og nærende som vi kan. Har du først kvittet deg med propagandaen til media- og underholdningskomplekset («en støvsugerslange, som pumper liv og mening ut fra husholdningen»), vil du se nye muligheter åpne seg. Du kommer til å se, med Berrys ord, at «ikke noe liv eller noe sted er verdiløst, alle har evner til skaperkraft og nytelse, hvile og arbeid, alenetid og fellesskap, evner som kun tilhører dem selv,» enten man er på landet, i byen eller i en forstad. «Alt som trengs,» foreslår han, er «tiden og den indre roen til å søke etter disse evnene.»

«Alt» i den siste setningen gjør mye arbeid her – kanskje mer enn noen gang førti år senere. Tid og indre ro er vanskelig å finne i dag; men det har det kanskje alltid vært. Uansett er de verdt å søke etter. Arbeid i hjemmet er, kanskje, det viktigste av alt arbeid, og det vil sannelig lære deg ting. Siden vi flyttet dit vi bor nå for åtte år siden har jeg lært – noen ganger frivillig, andre ganger av nød – en hel portfolio av nye ferdigheter, fra husbygging til treplanting, hønsehold til brødbaking, hekkestell og slukrensing. Jeg har lært mine naboer å kjenne på ordentlig, hvordan holde seg på et sted og virkelig begynne å forstå det. Valget vi tok om å undervise barna hjemme har forandret deres liv, og våre. Er det noe som er sikkert er det at våre barn, tenåringer og nesten-tenåringer, er mer selvstendige enn jeg var da jeg var 25.

Det viser seg at å skape et hjem ikke er noe å flykte fra på jakt etter frihet, som jeg hadde lyst til å gjøre da jeg var yngre. Det er en ferdighet, eller en hel samling av dem; en samling jeg har begynt å verdsette mer enn noe annet jeg gjør. Jeg er fremdeles ikke særlig god til noe av det. Men på gode dager føler jeg at jeg kunne gått sammen med mine forfedre, og blitt anerkjent som en fullkvalifisert menneskelig skapning. Det vil kanskje, når alt kommer til alt, være min aller fremste prestasjon.

Harvest har oversatt et essay av Paul Kingsnorth tidligere: Maskinene kan ikke redde oss nå

Vil du lese flere tekster av Kingsnorth på engelsk, kan vi anbefale nyhetsbrevet hans, The Abbey of Misrule

Denne saken har du fått av en venn

God journalistikk koster. I mange år har vi basert oss på frivillige donasjoner. Nå ønsker vi å tilby de som støtter oss, eksklusivt innhold. En som abonnerer på Harvest har valgt å dele denne saken. Derfor kan du lese den gratis.

Få tilgang til hele Harvest for
kun kr. 119 per måned.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her