Vekstens vesen

Hva er det du vil vi skal gjøre, Hessen? spør Stian Bergland frustrert i sin respons til min artikkel «Drømmen om frikobling». Slik Bergland tolker denne er det «... en svartmaling av situasjonen ispedd litt håp så lenge vi enkeltpersoner skjerper oss». En type ytringer Bergland har sett nok av, som ikke bidrar med annet enn å flytte ansvaret fra oljeindustri og politikere til våre egen skamfølelse og symbolhandlinger som kildesortering eller «å kjøpe en genser mindre i uka».

Dersom det er dette som leses ut av min artikkel forstår jeg frustrasjonen, selv om det framstår som en underlig tolkning. Jeg mener riktignok at vi som individer også har et ansvar både som velgere og forbrukere, men min kritikk av premisset om evig (økonomisk) vekst er først og fremst en kritikk av «systemet», av en politisk visjon om at vi skal vokse oss ut av dagens problemer og en naiv tro på at «det grønne skiftet» alene skal ordne opp med det korte tidsvinduet vi nå har til rådighet. Det er også en kritikk av oljepolitikk som går ut på for eksempel å elektrifisere sokkelen i bytte mot utvinning av norsk olje til siste dråpe. Frikoblingen mellom vekst og miljøslitasje er ikke enkeltindividets prosjekt, det er først og fremst en bekvem, politisk visjon, men det er klart den kan hente politisk støtte fra velgeres ønske om billig bensin, fravær av bompenger og økt kjøpekraft.

To ting som er viktig å presisere; jeg er ikke motstander av ny og «grønn» teknologi. Jeg tror det er en del av løsningen, og nettopp derfor er det viktig at vi post-corona ikke faller tilbake til det gamle fossilsamfunnet, men omdirigerer investeringer og innsats til offshore vind (som selvsagt heller ikke er helt problemfri, men noe energi må vi ha). Her har jeg i andre sammenhenger argumentert nettopp som Bergland gjør «Er det noe utbruddet av covid-19 har vist oss, så er det at Regjeringen kan handle hvis døden stirrer den direkte i ansiktet, i stedet for å komme snikende i form av to graders varmere klima». Og heller ikke jeg tror det er mulig å leve helt karbonnøytralt. Det går imidlertid an, i alle fall for den gjennomsnittlige nordmann, å redusere sitt økologiske fotavtrykk betraktelig uten at det går ut over livskvaliteten – kanskje tvert i mot. Poenget er her å ikke la det beste bli det godes fiende.

Mitt innlegg i Harvest var utdrag fra boka «Verden på vippepunktet», som ikke er en dystopisk undergangsvisjon eller et budskap rettet først og fremst mot enkeltindividet. Jeg diskuterer mange av disse dilemmaene med hva som må gjøres av hvem der, men et utgangspunkt var det som i klartekst er påpekt i flere av FNs klimarapporter, FNs naturpanel og i mange andre tunge utredninger, at dagens vekstbaserte utvikling ikke kan fortsette. Som jeg diskuterer inngående i boka så dreier dette seg om et samspill mellom politikk (som må sette premissene), markedet (som er alle oss) og produsentene. Så er det viktig at finanssektoren er sitt ansvar bevisst slik at bedrifter ikke straffes for å være grønne, selv om markedets jernlov tilsier vekt på kortsiktig avkastning. Selv Equinor ble straffet av markedet med et umiddelbart fall på nær 7 prosent, tilsvarende 40 milliarder, etter at Eldar Sætre la fram planer for økt satsing på fornybar. Også regjeringen møtte kortsiktige, men sterke motkrefter på sine klimamål i form av «Folkeopprøret mot klimahysteriet». Det er kanskje ikke så mange verktøy å velge mellom, men som flere tunge økonomiske miljøer har påpekt, så er balansen mellom beskatning og incentiver i favør av grønne løsninger et politiske virkemidler som har rask og udiskutabel effekt. Både økonomi og jus er altså viktige allierte, og det finnes samfunnsmessige og normative vippepunkter som bør søkes for å motvirke de klimatiske vippepunktene.

Min løsning er altså ikke «klimabrøl», som er og blir en symbolhandling. Symbolhandlinger skal imidlertid ikke undervurderes, slik sterke stemmer som Greta Thunberg heller ikke skal det. Som jeg diskuterer i boka finnes ingen «magic bullet» i et samfunn som økonomisk og mentalt er rigget for stadig vekst, og jeg har heller ingen naiv tiltro til at fromme anmodninger og kildesortering er løsningen. Jeg mener imidlertid at også individet er viktig, det er nå en gang vi som utgjør markedet og vi som stemmer fram våre politikere. Akkurat hvem man skal stemme på for å redde kloden tenker jeg enhver får vurdere selv. Essensen er kanskje det jeg så på en veggplakat i Bergen: «Den største trusselen mot jorda er troen på at noen andre skal redde den».