Livet på landet

Våronn, moderne versjon

Heggen blomstret og freseren funka og potetene kom i jorda, men da jeg gikk til kirsebærtreet var det allerede avblomstret.

En vår-klassiker fra serien Livet på landet.

Jeg vet hvor heggen blomstrer først, det er i en skråning jeg kjenner til, innunder et fjell. Dette kunne være en kvalitet ved det å bo: Ikke kvadratmeter eller parkett eller avstand til offentlig kommunikasjon, men et Sted som betyr noe, en skråning å ha følelser for.

I de vakre vårkveldene går jeg oppe i lia og blir tussete. Som en olding rusler jeg langs jordene og opp i heia, for å se på alt som vokser og liksom er vårt. Midt i arbeidet der ute må jeg stadig stanse opp og se på nyanser av lysegrønt og prøve å legge merke til forandringene fra i går. Bjørka gikk fra museører til full prakt på fire dager. Jeg ser på kirsebærtreet og tenker; så du blomstrer allerede, etter den varme søndagen. Men neste gang jeg er hos treet, er nedturen allerede i gang, de første kronbladene ligger strødd over bakken, de grønne bladene tar over, selvfølgelig slik det skal være, og siden kommer bærene, men hvert år er jeg overrasket: Går det virkelig så fort?
Heggen er kongen i småskogen en uke eller to, men snart henger de hvite klasene mot bakken, borte er all duft, og heggen bare en grønn mellomting mellom busk og tre som ingen snakker om før ett år igjen er gått.

Våren er et blaff, derfor går vi amok. Den fyller oss med glød, men svikter straks vi har vent oss til den.

Den fineste tiden av året er også den travleste. En uendelig mengde praktiske gjøremål dukker opp om våren. Disse gjøremålene er dels nødvendige og dels et resultat av en slags kreativ virketrang som kommer med varmen.
Bed og åker må lukes og freses. Gjødsle med kumøkk fra den siste melkebonden. Så sukkererter og salat, neper og reddiker og bondebønner, den eneste bønnesorten som tåler kulde. I potetåkeren lager jeg noen fårer med jordfreseren og setter fem-seks rader med de tidlige sortene Berber, Juno og Bio Gold. Poteten har jo falt i kurs, men ikke hos den som får grave sommerens første fram fra jorda. Setter også to rader av den sene poteten Troll, en sort som skal være spesielt god mot den fryktede tørråten, sykdommen som lett rammer usprøytede poteter dersom sommeren blir våt.

De fleste frø kan settes nå, bortsett fra enkelte varmekjære planter, som rødbeten. Jeg sår gulrøtter i en rad mellom rød og gul løk, selv om jorda er litt for leirete for gulrøtter. Litt spinat og pastinakk her og der, prøver også å frøså grønnkål, ikke forkultivere innendørs. Det må derimot selleriroten, i likhet med squash og fennikel, det er et salig rot med et slags system, der pac choi og brokolli plantes først ut, under beskyttende fiberduk.

Et nytt kirsebærtre skal plantes. En vegg på et uthus skal skiftes (men det utsettes). Sauegjerde settes opp. Veden må stables opp og dekkes til. Båten må skrapes og oljes og et nytt hylserør til propellen må visst skaffes. Og alt må skje før regnet kommer.
Må og må. Det er jo spørsmålet. Må en så fennikel, må en ha trebåt, må en ha et høyt innslag av økologiske bondebønner i ens kosthold? Nei, men det er vel dette som er livet på landet. Være ute, holde på. Skape noe selv, noe som føles stort, av noe lite. En tallerken mat en sommerdag der alt er selvdyrket. Høste gleden over å se hvordan noe har vokst de siste dagene.

Men av og til kan følelsen av noe smått ta kraften fra meg. Når lastebiler dundrer forbi med gruslass til nye veier og materialer til nye hytter, og jeg står der og fomler med frøposen, henter et trillebårlass med kumøkk. Da virker det å så et frø som et umulig prosjekt, kan det virkelig bli noe av dette?

Å ha en kjøkkenhage er motkultur. Mot effektiv bruk av tid, mot spesialisering og arbeidsdeling, mot alt som gjør Norge enklere og billigere. Men det er en hobby å tro på, i en tid da mye mat er manipulert og full av mangler. Og bare synet av barn som slåss om den første brocollien, en femåring som roper opp om en sukkerert. Grønnsakene smaker mer, la det være klart, men kanskje handler det mest av alt om følelser. Følelsen det gir å spise sin egen mat, dyrke potetene selv, ikke først og fremst spise kålroten, men å ha den der, se den vokse. Dette er å dyrke mat av andre grunner enn før, og den eldre garde, som dyrket for å få noe på bordet, er ikke helt med på vår tids kjøkkenhage-trend. De ser at noe foregår, liker at jorda blir brukt, men forstår seg samtidig ikke på det. Mat er jo så lett tilgjengelig på butikken, det kan vel ikke være særlig mye penger å spare på å dyrke den selv lenger?

Setteløk. Ikke for dypt ned i jorda.

Slikt sitter jeg oppe i lia og tenker på om kveldene, på en liten kolle med utsyn over gården der jeg bor og alt omkring.

Det er flere slike koller, med forskjellige stier opp, som gir en litt annen utsikt, og kanskje litt andre tanker. Slik er livet på landet. En litt annen vei opp i heia enn i går kveld! Tjue minutter før. Se der, sola står litt annerledes. Kjenner at det er blitt varmere. Kan sitte bare i tynn genser, på tørr mose, for det har ikke kommet nedbør på flere uker. Ser en hvit rådyrrumpe som spretter oppover. Oppdager en svær eik nede i en skorte, der ingen noen gang får se den, så kan den vel like gjerne hogges, om jeg en dag skulle trenge å få laget noen eikeplank. Så sitter jeg der og fantaserer om hva den kan brukes til. Og i tankene lager jeg både kjøkkengulv, låvebru eller kanskje et skikkelig utebord. Et svært utebord i eikeplank fra egen skog! Satt inn med en eller annen olje, kanskje bare linolje eller Anti-Parasitt. Hva vil skje med terrenget om jeg hogger litt der? En ny sti oppover der? Kan villsauene som snart skal komme til gården gå innover hit, med lyng og einer som vinterbeite, hvor lenge vil det vare, før jeg må kjøre på med kraftfor og høyballer?

Sånt sitter jeg og pønsker på. Det er vel sært, men jeg liker det. Og jeg hører alle lydene så godt her oppe. Skogsduas hule hoho. Hakkespettens raske og rytmiske angrep. Småfuglenes tirader innimellom. Synger alle fugler? Og synger hver art kun med hverandre eller på tvers av artene? Så lite jeg vet om fugler. Jeg vet mer om bydeler i Berlin enn fuglene jeg hører hver dag.

Fra hovedhuset på gården stiger menneskenes lyder opp og blander seg inn i skogens. Jeg hører en blokkfløyte. Lisa gikk til skolen med skjelvende toner. Så hyling. Jeg gjetter at den eldste har fått fløyte på skolen, og at den lille hyler fordi hun ikke får prøve. Over himmelen sklir et fly. Med skyggen kommer straks kulda. Det meste er ennå foran oss, og derfor er nå den aller beste tiden.