På vandring med et esel i Cevennene

Eselet, soveposen og kløvsalen

På et lite sted som heter Le Monastier, i en vakker høylandsdal, tyve kilometer fra Le Puy, tilbragte jeg omtrent en måned med fine dager. Le Monastier er kjent for sin produksjon av kniplinger, for drukkenskap, for uhemmet talefrihet og for politisk splid uten sidestykke. I denne lille fjellandsbyen finnes forkjempere for alle de fire partier som splitter Frankrike – legitimister, orleanister, imperialister og republikanere – og alle hater, forakter, fordømmer og baktaler de hverandre. Bortsett fra i handelsøyemed eller når de beskylder hverandre for løgn under en og annen trette på skjenkestuen, er det med stor aversjon at de i det hele tatt taler til hverandre. Her hersker en polsk uorden! Midt i dette Babylon ble jeg et samlende punkt; alle ivret etter å være snille og hjelpsomme mot den fremmede. Det skyldtes hverken fjellfolkets iboende gjestfrihet eller det faktum at jeg var en mann som av fri vilje bodde i Le Monastier når han like gjerne kunne ha bodd et hvilket som helst annet sted i hele den vide verden. Nei, det oppstod for en stor del som resultat av min planlagte ekskursjon mot sør, gjennom ­Cevennene. En reisende av mitt kaliber var noe man inntil da aldri hadde sett i dette området. Jeg ble betraktet med nedlatende medynk, som om jeg planla en tur til månen, men også med ærbødig interesse, som om jeg var på vei til den ugjestmilde Nordpolen. Alle ville bistå meg med forberedelsene. En gruppe sympatisører støttet meg i et avgjørende øyeblikk i en handel; knapt et skritt ble foretatt uten at glass ble hevet og det ble feiret med en middag eller en frokost.

Vi befant oss allerede nesten i oktober før jeg var klar til å legge ut på reisen, og i høyfjellsområdene jeg skulle krysse, fantes intet håp om noen husmannssommer. Jeg var fast besluttet på om ikke å slå leir under åpen himmel, så i hvert fall ha i min besittelse de nødvendige midler til å gjøre det. Ingen­ting er mer ødeleggende for et bekymringsløst sinn enn tanken på å skulle finne husly innen mørkets frembrudd, og gjestfriheten i et landsbyvertshus kan ikke alltid tas for gitt av den som trasker til fots. Et telt er, særlig for den ensomme vandringsmann, besværlig å sette opp og besværlig å ta ned igjen, og også under vandringen utgjør det et iøynefallende element i ens bagasje. En sovepose, derimot, er alltid klar – man trenger bare å krype inn i den. Den tjener et dobbelt formål – seng om natten, vadsekk om dagen – og den unn­later å røpe for hver nysgjerrige forbipasserende at man har til hensikt å slå leir under åpen himmel. Dette er uhyre viktig. Er ikke leiren godt skjult, blir den et åsted for engstelse, man blir en offentlig person, gemyttlige bondetamper setter seg på sengekanten etter et sent måltid, og man må sove med det ene øyet åpent og stå opp før solen renner. Jeg bestemte meg derfor for en sovepose, og etter gjentatte turer til Le Puy, med utsvevende livsførsel for både meg og mine rådgivere, ble en sovepose tegnet, produsert og bragt hjem i triumf.

Dette barn av min oppfinnsomhet var på nærmere seks kvadratfot, eksklusive to trekantede folder som om natten tjente som hodepute og om dagen som posens topp og bunn. Jeg kaller den «posen», skjønt den ikke var en pose annet enn i navnet. Den var snarere en lang rull eller pølse med grønn vannavstøtende vognpresenning på utsiden og blått saueskinn på innsiden. Som vadsekk var den romslig, som seng varm og tørr. Den hadde rikelig bevegelsesrom for én, og i nødsfall kunne den huse to. Jeg kunne begrave meg selv i posen helt til halsen; på hodet brukte jeg en pelslue med klaffer til å folde ned over ørene og et bånd til å legge under nesen som en pustemaske. I tilfelle kraftig regnskyll planla jeg å lage meg et lite telt, eller snarere en liten presenning, av min vannavstøtende frakk, tre steiner og en bøyd kvist.

(saken fortsetter)

Det sier seg selv at jeg ikke kunne bære en så enorm bør på mine egne, blott og bart menneskelige skuldre. Jeg måtte velge et pakkdyr. Om hesten kan det sies at den blant dyrene er en fornem dame, lettsindig, fryktsom, med utsøkt appetitt og skjør helse. Hun er altfor dyrebar og altfor rastløs til å overlates til seg selv, og man blir dermed lenket til sitt dyr som til en galeislave. Er veien farlig, mister hun hodet. Kort sagt: Hesten er en upålitelig og fordringsfull følgesvenn, og den legger tredvefold til vandrerens byrde. Dyret jeg trengte, måtte være billig, lite og hardført, med et upåvirkelig og fredelig lynne. Alt dette pekte mot et esel.
Det bodde en gammel mann i Le Monastier, med temmelig tvilsom forstand ifølge enkelte. Han hadde en skare av gategutter etter seg og var kjent under navnet fader Adam. Fader Adam hadde en vogn, og til å trekke denne vognen et bitte lite hunn-asen, knapt større enn en hund, med farge som en mus, et vennlig blikk og en karakterfast underkjeve. Det var noe velpleid og renraset ved dette dyret, en puritansk eleganse, som umiddelbart tiltalte meg. Vårt første møte fant sted på markedsplassen i Le Monastier. Som en demonstrasjon av eselets gode gemytt ble det ene barnet etter det andre plassert på ryggen hennes, og det ene barnet etter det andre ble slynget hodestups opp i luften, inntil frykten grep de unges hjerter og eksperimentet måtte av­brytes i mangel av villige forsøkspersoner. På forhånd hadde jeg samlet støtte hos en deputasjon av mine venner, men det var ikke nok med det. Nei, alle byens kjøpere og selgere trådte frem og bistod meg under forhandlingene. Asenet og jeg og fader Adam var tumultenes midtpunkt i nærmere en halv time. Omsider havnet hun i min tjeneste, i bytte mot femogseksti franc og et glass brandy. Posen hadde allerede kostet meg åtti franc og to glass øl, så Modestine, som jeg umiddelbart døpte henne, var i enhver henseende den billigste av de to. Og det var bare rett og rimelig, for hun var strengt tatt ikke mer enn tilbehør til min madrass, en vandrende sengeramme på fire stutte ben.
Min siste samtale med fader Adam fant sted i et biljard­rom i den forheksede timen før daggry, og det var der brandyen ble distribuert. Han var svært beveget over avskjeden, og erklærte at han mang en gang hadde gitt eselet hvitt brød mens han selv hadde måttet ta til takke med mørkt, noe som ifølge de sikreste kilder må ha vært fri fantasi. I landsbyen hadde han ord på seg for brutalt å mishandle sitt asen, men det er likevel en kjensgjerning at han felte en tåre, og tåren etterlot et tydelig spor nedover det ene kinnet.

Etter råd fra en lokal bedrager av en salmaker fikk jeg laget en salpute av lær, med ringer til å feste min oppakning, før jeg ettertenksomt samlet mitt utstyr og ordnet mitt toalett. Hva gjelder arsenal og redskaper, hadde jeg med meg en revolver, et lite spritkokeapparat og en stekepanne, en lykt og noen billige vokslys, en foldekniv og en stor lærflaske. Det meste av lasten bestod av to fullstendige sett med varme klær, i tillegg til tøyet jeg gikk i – bukser av tykk fløyel, losjakke og strikket spencerjakke –, noen bøker og teppe­posen, som gav meg dobbel beskyttelse mot nattekulden. Mitt matforråd bestod av sjokoladeplater og hermetikkbokser med Bologna-pølse. Alt dette, med unntak av det jeg bar på meg, kunne med letthet stues ned i den store saueskinns­posen. Ved et lykketreff la jeg også ved min tomme vadsekk, skjønt jeg tvilte på at jeg ville få bruk for den underveis. Til å dekke mine mer umiddelbare behov tok jeg med et kaldt fåre­lår, en flaske Beaujolais, en tom flaske til melk, en eggvisp – og, som fader Adam, en betydelig mengde mørkt og hvitt brød til meg selv og eselet, med den ene forskjell at i min verdensorden var endestasjonen den motsatte.

I Le Monastier var mennesker av alle politiske avskygninger kommet overens om å advare meg mot alskens groteske ulykker, og jeg ble spådd den sikre død i ymse uhørte former. Kulde, ulver, røvere, og fremfor alt den nattlige spøkefuglen ble daglig og megetsigende påtvunget min oppmerksomhet. Men ingen av profetiene nevnte den ene virkelige og vedvarende faren. Som Kristen opplevde nemlig også jeg at det var pakksekken som forvoldte de største vanskelig­hetene. Før jeg røper mine uhell, la meg med et par ord fortelle hva denne erfaringen lærte meg: Hvis pakksekken er godt fasttjoret i begge ender og henger i full lengde – ikke brettet i to, for Guds skyld – over kløvsalen, har vandreren intet å frykte. Salen vil riktignok ikke passe, for så fullkomment er ikke vårt flyktige liv. Nei, den vil uvegerlig bikke over på den ene siden og velte, men i enhver veikant finnes småstein, og man lærer seg raskt kunsten å korrigere tendenser til ubalanse med litt velplassert ballast.
På dagen for min avreise stod jeg opp litt over klokken fem. Klokken seks begynte vi å laste på eselet, og ti minutter senere lå alt mitt håp i grus. Salputen ville ikke ligge på Modestines rygg i mer enn et øyeblikk. Jeg returnerte den til salmakeren, og ordskiftet oss imellom var så infamt at gaten utenfor umiddelbart fyltes med nysgjerrig lyttende sladrebøtter. Puten skiftet hender med stor iver; kanskje det ville vært mer beskrivende å si at vi kastet den i hodet på hverandre. Det var under enhver omstendighet en svært opphetet og uvennlig stemning, og ingen av oss kan hevdes å ha vært særlig kresen i sitt ordvalg.

Omsider ble en ordinær kløvsal for esler – en slik man her kalte en barde – festet til Modestines rygg, og nok en gang lastet jeg på henne alle mine eiendeler. Den sammenfoldede posen, losjakken (det var varmt, og jeg aktet å gå i trøye), et stort stykke mørkt brød, og en åpen kurv med det hvite brødet samt fårekjøttet og flaskene, ble surret sammen i et utsøkt system av knuter. Med enfoldig tilfredsstillelse betraktet jeg resultatet. I denne monstrøst topptunge lasten – vaklende på eselets skuldre uten motvekt av noen art, på en flunkende ny og ikke inngått kløvsal, festet med ­flunkende nytt seletøy som underveis ville strekkes og slakne – burde selv den mest bekymringsløse vandrer ha sett katastrofen som ventet. Det utsøkte knutesystemet var dessuten et resultat av en innsats fra altfor mange velmenende sjeler på en gang til å være særlig kløktig utført. Riktignok strammet karene stroppene energisk – så mange som tre om gangen satte foten i siden på Modestine og spente fra med sammenbitte tenner – men jeg forstod senere at én erfaren mann, uten maktutøvelse, kan gjøre en grundigere jobb enn et halvt dusin oppjagede og entusiastiske stallgutter. Foreløpig var jeg imidlertid bare en novise, og selv etter opplevelsen med den ulykksalige salputen var det ingenting som kunne rokke ved min skråsikkerhet. Jeg satte ut gjennom stallporten som en okse på vei til slakterbenken.

Den grønne eseldriver
Kirkeklokken i Le Monastier hadde så vidt slått ni slag idet jeg kunne legge de innledende vanskelighetene bak meg og rusle nedover åssiden gjennom allmenningen. Så lenge jeg fremdeles befant meg innenfor synsvidde fra byens vinduer, var det en indre skam og frykt for et lattervekkende tilbakeslag som hindret meg i å tukle med Modestine. Hun trippet på sin side av gårde på fire små hover med en sober ynde i ganglaget. Fra tid til annen viftet hun med halen eller ørene, og hun virket så liten under oppakningen at hun gav meg bange anelser. Vi kom oss over vadestedet uten problemer – om at hun var føyeligheten selv, hersket ingen tvil. Så snart vi var på den andre bredden, der veien begynte å stige oppover gjennom furuskogen, grep jeg den ugudelige kjeppen med høyre hånd, og skjelvende til sinns anvendte jeg den på eselet. Modestine økte tempoet i omtrent tre skritt, før hun falt tilbake i sin forhenværende menuett. Det andre slaget hadde samme effekt, så også det tredje. Som den noble engelskmann jeg er, strider det mot min samvittighet å legge hånd på en kvinne. Jeg holdt opp og gransket henne inngående fra topp til tå. Det stakkars dyret skalv i knærne, og hun pustet urolig. Det var opplagt at hun ikke klarte å gå raskere opp en bakke. Måtte Gud forby, tenkte jeg, at jeg skal øve vold mot dette uskyldige vesenet. La henne gå i sitt eget tempo, og la meg tålmodig følge henne.

Hva hennes tempo angår, finnes det ikke ord som er foraktelige nok til å beskrive det. Det var like mye langsommere enn det å gå som det å gå er langsommere enn det å løpe. For hvert skritt jeg tok, ble foten hengende i luften ufattelig lenge. Etter bare fem minutter var jeg fullstendig tappet for mot, med smerter i alle benets muskler. Og likevel måtte jeg holde meg tett inntil henne og tilpasse mitt tempo nøyaktig etter hennes, for hvis jeg havnet bare et par meter bak, eller fikk bare et par meters forsprang, stanset Modestine umiddelbart og begynte å gresse. Tanken på at dette skulle pågå herfra til Alais, var nær ved å få hjertet til å briste. Av alle tenkelige reiser tegnet denne til å bli den mest langtekkelige. Jeg forsøkte å si til meg selv at det var en vakker dag, jeg forsøkte å stagge mine bange anelser med tobakk, men for mitt indre øye kunne jeg hele tiden se de lange, lange veiene, opp ad topper og ned ad daler, og et par ørsmå skikkelser som beveget seg uendelig langsomt, skritt for skritt, en knapp meter i minuttet – ikke ulikt det man opplever i et mareritt – uten å nærme seg målet.

I samme øyeblikk kom det en høy bondetamp bakfra, kanskje førti år gammel, med et sarkastisk og grettent oppsyn og ikledt landsbygdens skittengrønne sjakett. Han kom opp på siden av oss og stanset for å betrakte vår ynkelige fremrykning.

«Eselet Deres», sa han, «er det veldig gammelt?»
Jeg trodde ikke det, svarte jeg.
Da måtte vi vel ha gått langt, antok han.
Jeg fortalte at vi nettopp hadde forlatt Le Monastier.
«Et vous marchez comme ça!» ropte han, kastet hodet bakover og lo både lenge og hjertelig. Jeg ble stående og se på ham, tilbøyelig til å bli fornærmet, inntil han hadde fått utløp for sin munterhet. Og så: «De må aldri vise disse dyr­ene nåde», sa han. Han brøt av en kvist fra en busk og med et rop gav han seg til å piske Modestine over akterenden. Dyret spisset ører og økte til en frisk takt, og hun opprettholdt denne takten uten å sakke, og uten å vise det minste tegn til besvær så lenge denne mannen gikk ved siden av oss. Hennes tidligere stønn og skjelven hadde, måtte jeg slukøret innrømme, vært et spill for galleriet.

Før min deus ex machina forlot meg, kom han med et par gode, om enn ubarmhjertige råd. Han gav meg kvisten, som han hevdet hun ville oppleve mildere enn kjeppen jeg hadde brukt. Til slutt avslørte han eseldriverens sanne rop eller trylleformel: «PROOT!» Hele tiden betraktet han meg med en lattermild, hånlig mine, noe jeg fant ydmyk­ende. Han smilte av måten jeg drev eselet på slik jeg kanskje ville ha smilt av hans ortografi, eller hans skittengrønne ­sjakett. Det var imidlertid ikke min tur til å le riktig ennå.

Jeg var stolt av min nyvunne lærdom, og jeg mente at jeg nå behersket kunsten til fulle. Modestine utførte sannelig underverker resten av formiddagen, og jeg fikk pusterom og kunne se meg omkring. Det var hviledag, og åkrene og engene i høylandet lå folketomme i solskinnet. Idet vi kom ned gjennom St. Martin-de-Frugères, fant vi kirken fylt helt til ytterdøren, og folk knelte på trappen utenfor. Lyden av prestens salmesang strømmet ut fra det dunkle rommet der inne. Der og da ble jeg grepet av en fornemmelse av å være hjemme, for jeg er så å si landsmann med sabbaten, og alle søndagsriter fyller meg med blandede følelser, takknemlighet og det motsatte. Det er bare den reisende, han som haster forbi lik en besøkende fra en annen planet, som med rette kan nyte freden og skjønnheten ved denne store asketiske høytid. Synet av en hvilende landsbygd gjør godt for sjel og sinn. Det er noe ved den åpne, uvanlige stillheten, noe enda finere enn musikk, og det gjør ham tilbøyelig til å tenke vennlige tanker, slik lyden av en liten bekk eller varmen fra sollyset gjør.

Munter til sinns ruslet jeg ned åssiden til Goudet, som ligger i enden av en grønn dal. Overfor byen ligger Château Beaufort på en steil klippe, og mellom dem danner den krystallklare elven en dyp kulp. Ovenfor og nedenfor kulpen kan man høre dens krusninger over steinene, en inntagende liten spirrevipp av en elv, som det synes absurd å kalle Loire. På alle kanter er Goudet innestengt av fjell. Steinete gangstier, knapt farbare for et esel, knytter byen til omverdenens Frankrike. Menn og kvinner drikker og banner på denne grønne lille flekken, eller de myser mot de snødekte toppene fra terskelen foran sine hjem, i fullstendig isolasjon, vil man tro, som Homers kykloper. Men det er ikke slik; postmannen når Goudet med sin sekk, og Goudets ærgjerrige ungdom befinner seg bare en dagsmarsj fra jernbanen i Le Puy. På vertshuset kan man se et inngravert portrett av vertens nevø, Régis Senac, «Læremester i fekting, seierherre i hele Amerika», en æresbevisning han vant, i tillegg til hundre dollar, i Tammany Hall i New York, den 10. april 1876.
Jeg hastet gjennom formiddagsmaten og var snart på vei videre. Men akk! Idet vi klatret opp den uendelige åssiden på den motsatte siden, syntes «Proot!» å ha mistet sin virkning. Jeg prootet som en løve, jeg prootet smektende, som en kurrende due, men Modestine lot seg hverken skremme eller sjarmere. Hun tviholdt hardnakket på sitt eget tempo. Det eneste som kunne rokke ved dette var et slag, og selv det bare for et øyeblikk. Jeg måtte holde meg hakk i hæl og angripe henne uten stans. Et øyeblikks pause fra dette skammelige strevet og hun henfalt til sitt foretrukne ganglag. Jeg tror ikke jeg har hørt om noen som har befunnet seg i en så ussel situasjon. Innen solnedgang var jeg nødt til å nå frem til Lac du Bouchet, der jeg ville slå leir. For å ha det ringeste håp om dette måtte jeg uavlatelig mishandle dette føyelige dyret. Lyden av mine egne piskeslag gjorde meg kvalm. En gang, da jeg kikket på henne, minnet hun svakt om en dame i min bekjentskapskrets som tidligere overøste meg med sin vennlighet, og det bidro bare til å øke vemmelsen over mine ugjerninger.

Som om ikke dette var ille nok, støtte vi på et annet esel, som vandret fritt langs veien, og dette andre eselet viste seg å være en herremann. Han og Modestine skrøt begge av fryd, og jeg måtte skille dem fra hverandre og besvare deres ungdommelige romanse med fornyet og febrilsk bastonade. Hvis eselhingsten hadde hatt et snev av mannsmot i brystet, ville den ha angrepet meg med hover og tenner, og i dette fant jeg en slags trøst: Han var simpelthen ikke verdig ­Modestines hengivenhet. Men hendelsen gjorde meg trist, lik alt annet som fikk meg til å tenke på mitt esels kjønn.

Det var glødende varmt oppover i dalen, vindstille, med en brennhet sol mot mine skuldre. Jeg måtte arbeide så uavlatelig med pisken at svetten rant ned i øynene på meg. Og for hvert femte minutt gled dessuten oppakningen, kurven og losjakken faretruende til den ene eller den andre siden, og akkurat idet jeg hadde fått Modestine opp i et akseptabelt tempo på omtrent fem kilometer i timen, måtte jeg stanse henne for å stramme, dytte, løfte og justere lasten. Og til slutt, i landsbyen Ussel, bikket hele stasen, bagasje, sal og alt sammen, fullstendig over på siden og subbet i bakken under magen på eselet. Henrykt satte hun opp tempoet. Det så ut som om hun smilte. En mann, to kvinner og to barn kom bort og stilte seg rundt meg i en halvsirkel, og oppmuntret henne med sitt eksempel.
Jeg hadde et helsikes besvær med å få uvesenet på plass, og i det øyeblikket jeg klarte det, deiset oppakningen uten å nøle ned på den andre siden. Gjett om jeg ble rasende! Og ikke én av dem tilbød en hjelpende hånd. Mannen forklarte meg faktisk at jeg nok burde pakke lasten på en annen måte. Jeg foreslo at dersom det var alt han hadde å si om mine vansker, kunne han heller holde munn, noe den godlynte karen smilende aksepterte.
Jeg befant meg i en forferdelig knipe. Jeg måtte ganske enkelt finne meg i å lette Modestine for noe av børen, og selv påta meg å transportere følgende ting: en stokk, en enliters feltflaske, en losjakke med breddfulle lommer, ett kilo mørkt brød og en åpen kurv med kjøttvarer og flasker. Jeg tør påstå at jeg ikke er blottet for storsinn, for jeg lot meg på ingen måte skremme av denne forferdelige byrden. Jeg anordnet den, Gud vet hvordan, slik at den var så transportabel som mulig, før jeg loste Modestine gjennom lands­byen. Hun forsøkte sin vane tro å gå inn i hvert eneste hus og inn på hver eneste gårdsplass vi passerte, og heftet som jeg var uten en ledig hånd, befant jeg meg nå i vanskeligheter ingen ord kan beskrive. En prest i følge med seks–syv andre stod og undersøkte en kirke som ble restaurert, og både han og hans akolytter lo høyt ved synet av min elendighet. Jeg husket hvordan jeg selv hadde ledd av gode menn som slet i motgang av et esels skikkelse, og dette minnet fylte meg nå med anger. Det hadde vært i mine yngre, lysere dager, før de samme vanskene rammet meg. Gud vet at jeg aldri skal le slik igjen, tenkte jeg. Så grusom farsen er for dem som lever i den!

Et stykke utenfor landsbyen bestemte Modestine seg, besatt som hun var av djevelen, for å følge en sidevei. Hun nektet plent å fravike sin kurs. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene før jeg, med skam å melde, slo den stakkars synderen to ganger over mulen. Det var et ynkelig syn da hun løftet hodet med lukkede øyne som om hun ventet på enda et slag. Jeg var nær ved å briste i gråt, men gjorde noe langt klokere. Jeg satte meg like godt ned i veikanten for å fundere over situasjonen under oppmuntrende innflytelse av tobakk og en liten slurk brennevin. Modestine på sin side gomlet mørkt brød med en skyldtynget og hyklersk mine. Det var hevet over enhver tvil at jeg måtte gjøre et offer til skipbruddets guder. Jeg kvittet meg med den tomme melkeflasken, jeg kvittet meg med mitt eget hvite brød, men i ringeakt for prinsippet om grosshavari beholdt jeg Modestines mørke. Endelig kvittet jeg meg med fårelåret og eggvispen, til tross for at jeg holdt den sistnevnte kjær. Slik fikk jeg plass til alt oppi kurven og kunne til og med legge losjakken på toppen. Ved hjelp av en snor lot jeg kurven henge under min ene arm, og til tross for at snoren skar seg inn i skulderen, og til tross for at jakken nesten slepte i bakken, var det med lettet hjerte jeg igjen satte av sted.
Jeg hadde nå en ledig arm, og med den tuktet jeg Modestine på grusomste vis. Hvis jeg skulle rekke frem til sjøen før mørkets frembrudd, måtte hun vekke sine møre små ben til dåd. Solen var allerede borte, det duskregnet og blåste, og til tross for at det fremdeles lå noen striper av gull langs de fjerne åsene i øst og over de mørke granskogene, var alt kaldt og grått dit vi var på vei. En uendelighet av små sideveier førte hit og dit over markene. Det var den mest meningsløse labyrint. Jeg kunne se bestemmelsesstedet i det fjerne, eller snarere fjelltoppen som raget opp over det, men uansett hvilken vei jeg valgte, førte den alltid bort fra målet og snek seg ned mot dalen igjen eller nordover langs foten av fjel­lene. Lyset som ble svakere, fargene som gled over i hverandre, det ­golde, utrivelige og steinete landskapet jeg vandret gjennom, drev frem et mismot i meg. Jeg kan love at pisken ikke var uvirksom; jeg tror snarere at hvert ordentlige skritt ­Modestine tok, må ha kostet meg minst to kraftige slag. Det var ikke annen lyd å høre enn den som kom fra min utrettelige bastonade.

Plutselig, midt i mine anstrengelser, gikk lasten nok en gang i bakken, og som ved et trylleslag løsnet alle stroppene samtidig. Mine kjære eiendeler lå strødd utover veien. Jeg måtte pakke alt på nytt, og jeg måtte finne et bedre system. Jeg tviler ikke på at en halv time gikk tapt. Det begynte for alvor å bli mørkt da jeg befant meg i et villnis av busker og stein. Veien syntes å lede alle steder på en gang. Jeg nærmet meg noe som lignet fortvilelse da jeg oppdaget to skikkelser som lusket seg mot meg over steinene. Som to landstrykere gikk de, den ene bak den andre, men deres tempo var oppsiktsvekkende. Sønnen, en høy, vanskapt, dyster, skotsk­lignende mann, førte an. Moren fulgte etter, i sine beste søndagsklær, med et elegant bånd rundt kysen og en ny filthatt på toppen. Der hun skrittet av sted i sine foldeskjørt, avfyrte hun en serie obskøne og blasfemiske salver.
Jeg ropte på sønnen og bad ham vise meg veien. Han pekte vagt mot vest og nordvest og mumlet noe jeg ikke kunne høre, før han, uten å senke farten et øyeblikk, lusket seg videre, på tvers av stien jeg fulgte. Moren travet etter, uten så mye som å løfte blikket. Jeg ropte og ropte etter dem, men de fortsatte oppover åssiden og vendte det døve øre til mine høylytte protester. Til slutt overlot jeg Modestine til seg selv og løp hoiende etter dem. De stanset idet jeg nærmet meg. Moren bannet fremdeles, og jeg kunne se at hun var en staselig, moderlig og respektabelt utseende dame. Sønnen svarte nok en gang omtrentlig og uhørlig, og var klar til å sette av gårde igjen. Men denne gangen grep jeg ganske enkelt fatt i moren, som stod nærmest. Jeg beklaget min fremfusenhet og kunngjorde at jeg ikke kunne la dem gå videre før de hadde vist meg den rette kurs. Ingen av dem ble fornærmet – de syntes snarere å bli mildere stemt. De sa at jeg ganske enkelt kunne følge etter dem, før moren spurte hva jeg hadde ved sjøen å bestille på denne tiden av døgnet. På skotsk manér svarte jeg med et spørsmål: Hadde hun selv langt igjen? Hun svarte, med nok en ed, at hun hadde halvannen times vei foran seg. Og så, uten om og men, fortsatte de oppover åssiden mens mørket senket seg.

Jeg gikk tilbake til Modestine og dyttet henne bryskt fremover, og etter tyve minutters bratt stigning nådde vi kanten av et platå. Utsikten bak meg var, med tanke på dagsmarsjen jeg hadde tilbakelagt, både storslagen og trist på samme tid. Mont Mézenc og toppene over Saint-Julien trådte frem med dyster klarhet mot et iskaldt skimmer i øst. Det mellomliggende landskapet av åser og marker hadde smeltet sammen til en stor dønning av skygge, bare avbrutt her og der av silhuetten av en svart sukkertopp av skog, her og der av en ujevn flekk av hvitt som representerte dyrket mark, og her og der av en bekmørk flekk der Loire, Gazeille eller Lausonne hadde gravet en kløft i landskapet.
Snart befant vi oss på en landevei, og overraskelsen var stor da jeg oppdaget en landsby av en viss størrelse like foran oss; jeg var blitt fortalt at sjøen og området rundt var ubebodd bortsett fra av ørret. I skumringen myldret veien av barn som drev buskapen hjem fra markene. Et par kvinner til hest, sittende over skrevs, med hatt og kyse og det hele, passerte meg i dundrende trav fra kantonen der de hadde vært i kirken eller på markedet. Jeg spurte en av guttene hvor jeg befant meg. I Bouchet-Saint-Nicolas, svarte han. Dit, halvannen kilometer sør for mitt bestemmelsessted, på den andre siden av en respektabel fjelltopp, hadde altså disse forvirrende veiene og svikefulle småbøndene ledet meg. Jeg hadde stikkende smerter fra et sår på skulderen, og armen verket som tannpine etter den endeløse piskingen. Jeg oppgav planene om å slå leir ved sjøen, og spurte i stedet etter landsbyens auberge.

Starten på en av de fineste bøkene som er laget om friluftsliv og vandring.