Tanker fra en løpetur

Skoene lager nesten ingen lyd på det myke underlaget på løpebanen. Stadion ligger innhyllet i oktobertåka og jeg er helt alene i anlegget. Lufta er fuktig, kjølig og frisk. Bittesmå dråper av dugg legger seg på øyevippene mine og lukker meg enda mer inn i min egen verden. Over taket på det slitne klubbhuset forsøker sola å trenge gjennom, men den makter ikke. Bare et svakt, hvitt lys vitner om at det er morgen. Klokka viser at pulsen er mye høyere enn det føles som. Kroppen kjennes sterk, så jeg fortsetter å mate på. Tester litt forskjellige steg, slappe av i magen, hoftene fram, og armer som jobber fram og tilbake, fram og tilbake.

Pust inn på tre, ut på tre.
Inn på tre, ut på tre.

En monotoni som avler tanker.

Jeg får øye på tavla som skal vise stillingen i kampen, som av og til foregår på gressmatta jeg nå løper rundt.
Hjemme 0.
Borte 0.
Det slår meg at dette kunne like gjerne vært en beskrivelse av min tilstand. At jeg hverken er hjemme eller borte her hvor jeg har vokst opp, flytta fra, og nå er på besøk hos igjen. Jeg funderer litt på det mens jeg løper med fortsatt lette steg. Banen er våt og full av meitemark, etter dager med regn, og jeg krysser meg mellom for å ikke tråkke på dem. Nei, jeg føler meg ikke helt hjemme her, selv om det er her jeg har vokst og lært gjennom de 20 første årene av livet. Og nettopp på grunn av det, så er det meste også så kjent at jeg heller ikke anser meg som en spiller på bortelaget.

Det kjennes befriende fritt å bare få la beina gå og tankene breie seg utover, og samtidig innover. Jeg lander i at jeg i det minste er hjemme i meg selv der jeg springer. Jeg er hjemme i tankene og teksten som blir til, og fødes av disse funderingene. Det er akkurat her jeg skal og vil være. Den tanken gjør meg sterk og jeg tar plass der på løpebanen. Selvsikre og sterke skritt. Selvfølgeligheten av å få være og gjøre det som er meg og mitt.

Usikkerheten jeg bar på under oppveksten og ungdomstida har satt sine spor. Hvem var jeg da? Hva ville jeg? Jeg får ikke helt grep på det. Jeg prøvde vel litt av hvert, som så mange andre. Og sånn fortsatte det opp gjennom. Et stadig pågående søk etter hva som var essensen av meg. Og det er ikke slik at jeg ikke husker. For det som brant inne i meg, var ønsket om å uttrykke seg gjennom tekst. Og jeg testa det i forskjellige former, men hvorfor ga jeg meg?
Var jeg for feig?
Holdt jeg ikke ut lenge nok?

Tre kilometer. Jeg bryr meg ikke om rundetiden, det er stunden jeg er i som teller. Ikke om å gjøre å bli fort ferdig, det er ingen andre steder jeg vil være akkurat nå. Jeg trener kropp og hode samtidig. Som en terapitime med meg selv. Tankene sirkler tilbake til der jeg er, og ikke minst hvor jeg vil være. I en verden hvor vi egentlig burde tenke over måten vi lever på, for å ta hensyn til natur og klima. Hvordan kan jeg leve et liv som er godt for meg, uten å sette for store avtrykk? Hva er det jeg behøver mest av alt? Jeg kommer på tre ting først.
Natur, stillhet og god kaffe.
Og så en fjerde dimensjon; tid.
Jeg behøver tid til å ta inn, observere, analysere og føle. Hverdagen har for mye alvor, plikt og samvittighet. Med god tid kan kunst bli til. Og kunsten har den evnen å koble på følelsene oppe i alt som er hverdag og plikter. Naturen fungerer som en katalysator for dette, og kunsten oppstår i møtet mellom den frikoblede hjernen og den verden som vi kommer fra. Ikke betong og glass og asfalt og støy. Men ren luft, rent vann, trær, planter og dyr.

Jo eldre jeg blir, jo klarere blir det hva som er viktig for meg. Og hvor viktig det er for meg å få bestemme over min egen tid. Vi har alle forskjellige ønsker å behov. Allikevel lar jeg meg påvirke av at ikke alle skjønner hva som også er bra for planeten, og gjør valgene sine deretter. For mange virker det som at klima- og naturkrisen er noe som er mindre akutt og ikke angår oss. Jeg synes vi har snakket om dette i så mange år nå, og at prognosene hele tiden blir dårligere. Vi konsumerer, bygger og reiser som aldri før, og ord som bærekraftig og miljøvennlig har nesten ikke noe innhold lenger. De siste rapportene viser at vi er godt på vei mot 2,8 grader global oppvarming, selv om vi klarer å redusere utslippene som planlagt. Og verdens dyrebestander har stupt med gjennomsnittlig 69 prosent siden 1970. Vårt overforbruk er årsaken, og det burde egentlig skremme livet av oss. Jeg er bekymret og forsøker å finne måter å bidra på. Det en tung materie å jobbe med, og jeg plages ofte av å kjenne på denne vekten, samtidig som det også er meningsfullt.

Fem kilometer og hodet kjennes lettere nå enn da jeg startet.
Tid, mosjon og frisk luft kan kurere mye.
Tid til fundering bærer frukter i form av innsikt, og jeg lurer på om dette kan være noe av problemet. At vi aldri har tid til å gjøre ikke noe. At vi konsumeres av saker og ting som må, burde og skal gjøres, slik at tiden vår spises opp og tankene sjelden eller aldri får leve sitt eget liv. Fra morgen til kveld er oppmerksomheten vår okkupert av skjermer og informasjon, hvis ikke vi aktivt velger å ta et steg bort.
Sånn som nå, her, på løpebanen.