Tafjordfjella - a love story

Turoppskriften var enkel:
Tre dager på tur.
To barndomsvenner.
En polarhund.
Ett telt.
Bare fjellet og oss.
Ingen planer og forventninger.
Og øyeblikk ingen kan forutse. Som å tryne i kjærlighetsrus.

Vi møttes på Dombås, Ingri Aunet Tyldum og jeg. Noe trakk oss mot Bjorli. Mest sannsynlig var det værmeldingen. Så tok vi av inn mot Brøstdalen, forlot bilene på Tunga. Det var mørkt. Idet vi satte opp teltet i østenden av Ulvådalsvatnet, kunne vi bare ane konturene av noe stort mot himmelen. Tafjordfjella.

Morgenen etter: Vi kravlet ut av teltet, fikk morgensola midt i fleisen, strakk oss mot himmelen og vasket ansiktet i glassklart fjellvann. Det var en sånn dag, september og shortsvær. Mektige u-daler med bjørketrær, lyng og busker som flammende bål oppetter liene, før de måtte gi tapt i steinura. En kjærlighetshymne til høsten. Vi bare satt der og glodde, Ingri og jeg. Vi spiste frokost langt utpå dagen, før vi tuslet mot Vakkerstøylen.

Ja, vakker. Hvis landskapet i Tafjordfjella var et soundtrack hadde albumtittelen vært ”Best of øst og vest”. Eller kanskje ”Øst og vest – en kjærlighetshistorie”. Her er fjorder og breer, takkete tinder, frodige daler, endeløse blokkhav, dype gjel, fyrrige fossefall, slake vidder og stille fiskevann. Og sagnomsuste turistforeningshytter med fine navn. Som Reindalsseter. Fieldfarehytta. Pyttbua. Og Vakkerstøylen. Noen burde ta til vettet og skrive dikt til disse hyttene. Fjellene også. Bare hør: Karitinden, Pyttegga, Høgtunga, Tordsnose, Isholfjellet og Trollkyrkja. Jeg hadde vært i Tafjordfjella for aller første gang to måneder tidligere. Gått den klassiske trekanten Reindalseter-Veltdalshytta-Pyttbua-Reinsdalseter med et eldre ektepar. Jeg vet ikke helt hva, men den turen sa meg noe. Noe man ikke kan glemme.

Etter en lunsj inntil Vakkerstøylens lune tømmervegger, fortsatte jeg og Ingri innover Ulvådalen. Snirklet oss mellom slanke bjørkestammer, over Trollstølens blekgule voller, mens sola falt på himmelen. Ni lette kilometer var gått. Med ett kjente vi den skarpe høstlufta. På Børrebotthøgda satte vi opp vårt hjem for natta. Jeg skjønte det da jeg satt utenfor teltet om kvelden og så utover dalen. Fjellene i blått mot høy himmel. Hjertet banket. En lengsel gjorde meg trist. Og lykkelig. Og jeg tenkte: Det er jo dette jeg vil. Alltid.

Neste morgen: En høstscene vi måper av. Tåkehav i dalen, og vi svever over i sol og oransje lyng. Vi ser på kartet. Ser på fjellene foran oss. Peker. Dit vil vi! Vi ville følge stien et stykke, før vi tok av inn i ukjent terreng og fulgte hemmelige fjellrygger til Høgtunga, 1912 m.o.h. Du vet, finvær og utsiktstrang. Nesten 1000 høydemeter med 20-kilossekk i steinur går vel bra?

Vi gikk rolig innover Grøndalen, over elva som slynger seg i dalbotnet. Vi fulgte røde T-er. Opp, opp, opp den bratte ura mot Storløypet. Pulsen dunket. Det måtte ha vært 20 varmegrader. Jeg drakk mye og ofte.
- Skal jeg ta teltet? spurte Ingri.
- Ja, svarte jeg, nesten før hun fikk fullført spørsmålet.
Sånn sett var det greit å dra på tur med en tidligere landslagsløper på langrenn.
Det er da vi nærmer oss der vi skal ta av fra stien, at det skjer. At jeg faktisk tryner. Midt i steinrøysa gjorde jeg feilen. Jeg tenkte: ”Det er morsomt å gå i steinur”. Like etterpå snublet jeg og falt med hodet først. Meg og fjellet. Hode mot gråstein. En slags kjærlighetserklæring? Det er ikke godt å si. Hylet mitt skar igjennom all fjellidyll. For det kjentes ut som om jeg hadde knust nesa. Men Ingri, som er lege, avkreftet både brudd og hjernerystelse. Heldigvis.

Jeg skalv og grein lenge, sikkert ei time. Også spiste vi masse Smil. Aldri undervurder Smil. Jeg følte meg himmelfallen, med vondt kne, skrammer og smerter i venstre del av ansiktet. Så måtte vi gå videre. Sannheten er at vi ikke hadde så mye valg. Ruta over Høgtunga var faktisk den korteste veien ned til bilen. Vi måtte fortsette.

Sola stekte. Vi hørte steiner rase fra breen i det fjerne. Vi var bare halvveis på turen da vi gikk tom for vann. Så vi gjorde det vi, gud forby, aldri gjør ellers: Fylte vannflaskene rett fra breen. Men, vi gikk fort tom for det stinkende brevannet også. Jeg donerte de siste slurkene til den stakkars polarhunden. Han virket desperat.

Var det da vi gikk over høyde 1750 og 1785 at jeg begynte å miste motet? Jeg husker følelsen av å være dehydrert og sliten i en verden av steinur. På et tidspunkt begynte jeg i alle fall å sette spørsmålstegn ved hele turen; Hvor lurt er det egentlig å gå med 20-kilos sekk på en fjelltopp - etter et fall? Hvor lurt er det å dra på tur med en tidligere toppidrettsutøver? Da jeg hang etter Ingri opp mot toppen, skjønte jeg egentlig ikke poenget med fjelltopper i det hele tatt. De er jo tross alt bare steinhauger.

Aller best husker jeg da jeg endelig sto på toppen av Høgtunga. 1912 m.o.h. med den hælvetes sekken, forslått kne og det som skulle bli et fargerikt blåøye. Jeg husker jeg så Trollveggen mot nord. Jeg husker disige blåner. Når alt plutselig er verdt det. Blaff av noe stort. Øyeblikk ingen kan forutse.

Glimtene av flyt og mestring ved toppvarden dalte med sola på himmelen, da vi innså fire essensielle ting:

Vi måtte komme oss ned fra fjellet fort. Klokka var 19 og mørket kom om et par timer.
Vi måtte finne vann. Nå. For det var nesten så jeg forestilte meg Cola-automater bak hver stein.
Teltplassen vi hadde sett for oss var bare blokkmark, så bestemte vi oss for å gå de nesten 800 høydemeterne helt ned til Pyttbua.
Med andre ord: Vi hadde dårlig tid.

Rett før det ble mørkt fant vi vår oase i Sahara. ENDELIG. Vi drakk grådig. Stillestående fjellvann har faktisk aldri smakt så godt. Like etterpå skimtet vi de T-merkede vardene som førte til Nirvana. Altså, Pyttbua. Jeg hadde lenge bare gått på vilje og pur faen. Og levd på drømmen om hytte med myk seng og et raust proviantrom.

Etter to timer i kveldsmørket med møre bein og dårlig hodelykt, åpenbarte hytta seg. Heldigvis, for etter 12 timer på tur - nesten 1000 høydemeter opp og 800 ned - hadde til og med Ingri gått tom for krefter. Selv har jeg aldri vært så sliten verken før eller siden. På tross av dette fikk jeg ikke sove på turens siste natt. Jeg lå våken med en kropp i konstant caps lock. Et hode i forundring. Men det var helt greit. Fint, faktisk. For Tafjordfjella var som en forelskelse. En kjærlighetssang. Love Hurts.