Sykkelrytteren

Sykkel-VM i Toscana 2013, Elite herrer.
Etter over 260 km er løperne på vei opp motbakken Via Salviati for siste gang. Alle vet at det er her verdensmesterskapet skal avgjøres. Bakken er kort men stupbratt og stiger raskt opp mot 16 prosent. Det som er igjen av hovedfeltet ligger godt samlet, ventende på at en skal spille ut det avgjørende kortet.
Helt foran på strak linje: Hjelperytterne til Italia og Spania.
Rett bak: Stjernene Rodríguez, Nibali, Scarponi og Valverde.
Opp på siden, til venstre i feltet, viser en rytter med det norske flagget på brystet seg frem. Han kikker på de andre rytterne. Måler dem. Nesten ertende. Så eksploderer feltet.

17 år tidligere møter den da 12 år gamle Lars Petter Nordhaug fra Nøtterøy kompisene sine utenfor foreldrenes hus. De skal tilbake til terrengløypa de kjørte i forrige helgs sykkelløp i Horten. Denne gang uten andre konkurrenter, støttende foreldre og biltransport til og fra.
Det er tre mil til Horten og tre mil tilbake. De blir ute hele dagen.
På vei hjem slutter plutselig en av kompisene å trå og sklir ut i grøfta. De andre tror han tuller, lar ham ligge og presser på videre. De er for unge til å forstå at han er utmattet. Ingen husker at man var sliten som barn. Man leker og spiser. Så sover man.

På tur i Sørkedalen.
Vi møter Lars Petter Nordhaug en oktober formiddag på en bensinstasjon ved Bogstad Gård. Han er ikke vanskelig å kjenne igjen, helantrukket som han er i sponsrede klær fra profflaget Belkin. Cyclocross-sykkelen han sitter på har helsvart ramme og er personlig signert i gull. Vi løfter litt på sykkelen og kjenner hvor uvirkelig lett den er mens vi snakker litt om Cyclocrossens fortreffelighet.
- Du kan ikke bruke racersykkel på grusveiene i marka.
- Nei, til det er veiene for upålitelige.
- Men de er fine nok til at en terrengsykkel blir «overkill».
Vi setter oss på sykkelen og ruller innover mot Nordmarka.

Unge Nordhaug vant alt han stilte opp i og han vant klart. Å vinne for ham er like naturlig som det er for oss andre å stå opp om morgenen. Han vant junior-NM i terrengsykling i 2000 og 2001 før han vant junior-EM i Belgia året etter. Senere fortsatte han bare å vinne. Men det er først når praten dreier inn på det gamle skimiljøet på Nøtterøy at engasjementet virkelig kommer frem. Han forteller om en guttegjeng som elsket å utfordre hverandre, som elsket å konkurrere og som sammen dro hverandre videre. Det er ingen tvil om at Lars Petter Nordhaug har en enorm vinnerskalle, men fremfor alt var aktivitetene vennegjengen holdt på med lystbetont. De søkte hele tiden større fart, større utfordringer og nye mål. Aldri fordi de måtte, kun fordi de hele tiden hadde det gøy.

Jeg spør han om Ardenner-klassikeren La Flèche Wallone i 2012. Åtte kilometer fra mål stakk Lars Petter Nordhaug fra hovedfeltet i sterk motvind. Han fikk med seg Ryder Hesjedal, mannen som en måned senere skulle vinne Giro d ‘Italia. Ikke at det betydde noe hvem det var, det kunne vært Eddy Merckx, for de hadde uansett ikke sjanse til å vinne. Men de holdt på ledelsen og inn i den siste bakken, opp berømte Mur de Hoy, hadde de fortsatt 12 sekunder på resten av feltet. De norske kommentatorene bygget opp forventningene og ante en mulig sensasjon. Nordhaug rykket fra Hesjedal med 600 meter igjen. Så sprakk han som en ballong.

Trodde han på seier? Var det for å hjelpe andre? Eller var det bare på gøy?
Det er jo ikke så farlig, sier Lars Petter. Han vil være en sånn type rytter. En som stikker, skaper liv og bryter regler. Og som ganske ofte sprekker som en ballong.
Én gang går det, sier han. Og da går det som bare det.

I boken Sykkelrytteren av Tim Krabbé står det:
«Jo større smerten er, jo større er gleden. Det er slik de rytterne som hedrer naturen ved å lide belønnes … Folk går rundt med paraplyer i stedet for å uttrykke glede over regnet. Naturen er en gammel dame med få venner i disse dager, og de som ønsker å benytte seg av hennes sjarme blir lidenskapelig belønnet.»

Tour de France regnes som verdens tøffeste idrettsarrangement, sykkelløpet Paris- Roubaix kalles «Hell in North». Kultrytteren Jens Voigt har trykket sitt eget sitat «Shut up legs» på styret slik at han alltid kan minnes smerten. Har man ikke krefter igjen på sykkelsetet sier det stopp. Viser man publikum lidelse, hylles man som en vinner. Omfavner man ikke smerte kan man pakke sammen å dra.

For Lars Petter Nordhaug handler det om å forstå hva kroppen kan tåle. Han snakker om forbildet sitt Philippe Gilbert, som brukte en halv karriere på å stikke av og bli tatt igjen før han en sesong plutselig vant alt. Nordhaug og Gilbert er en type ryttere som forsøker å lure systemet. Og for å lykkes må de påføre seg selv en smerte vi normale aldri vil være i nærheten av.
Vi triller videre i rolig tempo. Møter en gjeng som roper «Nordhaug!» i det de passerer. Han nikker tilbake og smiler. Konkurranseinstinktet er slått av nå. Vi passerer en rytter, slår av på farten og må flytte oss idet samme mann tar oss igjen.

Tilbake i Toscana.
Scarponi stikker!
Dansken Fuglsang klarer ikke tette gapet.
Rodríguez følger på. Det samme gjør Nibali, Valverde og Rui Costa.
Det er kaos, feltet sprekker opp og kommentatorene gjør alt de kan for å holde oversikten:
- Hvor er Gilbert og Sagan?
- Er det Boasson Hagen som slipper?
Igjen kryper en rytter med det norske flagget på brystet frem. Lars Petter Nordhaug jobber seg vekk fra de mørbankede, fortapte og opp til utbryterne. Det er ikke noe rykk. Det er ikke musklene som jobber, de er ferdige, det er hodet. Alle er på randen av utmattelse. Han tar med seg en rytter opp til teten og så er de ti.

Egentlig liker han trening bedre enn proffløp. Allikevel lever han for å måle seg selv mot andre og naturen. Det henger kanskje ikke helt sammen men det virker rett og slett ikke som om Nordhaugs seire prioriteres i samme rekkefølge som hos andre toppidrettsutøvere.
Derfor snakker han ikke så mye om Tour de France, han snakker heller om ei terrengløype i Rjukan.
Løypa lå rett ved hytta deres og en av kompisene hadde satt en solid bestenotering der. Det tok ikke lang tid før Lars Petter begynte å kjenne på at han måtte prøve å slå den. Dagen etter stod han opp før alle andre, snørte på seg skoa og dro ut til løypa. I mål hadde han knust rekorden. Men det var ikke fordi han var nummer én at han var fornøyd. Det var fordi han hadde mestret løypa og kjent at han fløy.
Han forteller om en lokal sti som går rett opp fjellsiden ved Gaustatoppen med en utrolig rekord. En gang skal han se hvordan han ligger an i forhold til den rekorden også. Og så skal han sjekke hvordan han klarer seg mot selve bakken.
Det er noe gutteaktig over instinktet hans. Tankene som kommer når en kikker opp mot et fjell, når en kjenner hele kroppen be om at det fjellet må bestiges. Å løpe sammen med kameratgjengen. Det er en vennligere form for konkurranse enn proffsirkuset, mer preget av lek enn alvor.

Et utemenneske.
Lars Petter er ikke så glad i å stå stille, kjenner alltid behov for å bevege seg og komme seg videre.
Forrige lørdag var han med på et utdrikningslag med vennegjengen i Nordmarka med en gruppe fallskjermjegere. Han skjønte at det ikke kom til å bli en kosetur når han så kompisen i stillongs og supertrøye. Hele gjengen endte med å løpe godt over to mil med tung pakning og fjellsko. Da de stoppet klokken to på natta, satte noen opp en rask leir mens resten lagde bål. Regnet pissa ned og spruta inn, men etter mye om og men fikk de fyr på bålet og tatt seg en øl. Dagen etter var det tidlig opp for å løpe tilbake. Det hadde vært utrolig gøy.

Det må være denne driven etter å være i bevegelse og et konstant ønske om å oppdage og utfordre naturen som gir Lars Petter Nordhaug kraften til å være sykkelproff. Som gir ham motivasjon til å reise 200 dager i året. All treningen og alle turene på sykkel er ikke slit. Det er moro. Han har klart å ta med seg all entusiasmen fra barndommen til voksen alder. Kanskje prøver han så ofte å rykke fra verdens beste sykkelløpere av den enkle grunn at det er morsomt å prøve og ikke så farlig å feile?

Vi har passert Sørkedalen landhandel og startet på bakkene opp mot Kikut. Lars Petter sier at dette er den beste tiden av året. Alle konkurranser er over. Han kan gjøre som han vil og har lagt på seg fire kilo siden VM. Sier han blir så fort sjuk når han er på match-vekta. Han prater om kroppen som andre prater om Office-pakken. Den er bare et verktøy for å gjøre jobben. Vi sykler rolig videre. Han stopper for å tisse, vi andre for å puste.

Fotografen har gjort seg klar litt lenger opp i bakken. Vi skal passere ham og det skal se ut som om vi sykler fort uten av vi egentlig gjør det. Vi legger oss i bukken og sykler sakte forbi. På vei ned for tagning to prater vi om Strava, en mobilapp som gjør at du kan sammenlikne hvor raskt du sykler ulike strekninger i forhold til andre. Jeg spør ham om den dagen han satte en av Norges mest prestisjefulle Strava-rekorder opp til Tryvann etter først å ha syklet 200 kilometer rundt Tyrifjorden.
Han sier han aldri bevisst går etter de rekordene. Han bare sykler i sitt tempo. Prøver nye veier. Noen ganger går det fort, andre ganger sakte. Han forteller om folk som sykler forbi ham på veien. Det gjør ikke noe. Han legger ikke noe prestisje i å alltid være best. Vi finner ut at han har løpt en bakke litt fortere enn meg. Jeg forteller ham at jeg skal slå ham opp den bakken neste gang jeg løper opp.
Kjør på, sier han.

VM avgjøres.
I Toscana rykker Nibali. Kun Valverde, Rodríguez og Rui Costa holder følge. Rytterne kaster seg ned den siste bakken før mål. Så rykker spanjolen Rodríguez alene. Colombianeren Uran går i asfalten på jakt etter utbryterkvartetten.
Portugisiske Rui Costa klarer å støte seg bort fra Valverde og Nibali. Snart er han oppe ved Rodríguez. 100 meter før mål går han ut til siden, forbi Rodríguez og tar seieren.
På 12. plass kommer første nordmann i mål, Nøtterøy-gutten Lars Petter Nordhaug.

Turen avsluttes med en kaffe på Sørkedalen landhandel. Vi prater om hvorfor det ble sykling. Om at sykkelen er det raskeste fremkomstmiddelet vi har der alle sansene fortsatt er aktive. Vi snakker om hvordan Toscana lukter når vindruene høstes og om hvor flott alt er i Sveits. Om at det ved Dalen i Telemark finnes noen helt rå oppoverbakke og at sykling er populært fordi det er ganske jålete men på en veldig maskulin måte. Det er dette sykling handler om. Å bruke kroppen, oppdage og leke.