Kjøtt-debatt

Spis noen som har spist gras

"Ikke spis kjøtt" er et for enkelt klima-budskap. Ku, geit, sau og gris kan utnytte knappe norske ressurser smartere enn mye av grønnsaksdyrkingen gjør.

(Denne saken ble først publisert i 2019)

Jeg har i noen år hatt anledning til å følge med på hva som kastes av matvarer som er godt ut på dato i tre vanlige matbutikker. Et forsiktig anslag er at rundt 90 prosent av det fremdeles er spiselig, også for mennesker. Hva tror du befinner seg i konteinerne?

Det finnes nesten ikke kjøtt eller fisk der. Derimot mengder av avokado, bananer og langreist frukt, og ganske mye bearbeidet og halvferdig mat. Importerte poteter, salat og kålvekster. Og gårsdagens brød i lange baner. Det er de langreiste matvarene som dominerer – grønnsaker, matkorn og frukt. Dette er jo i all hovedsak lettfordervelig mat og muligens en uunngåelig del av at vi i det hele tatt kan spise bananer og avokado hele året, men på hvilken klimakonto er dette ført, mon tro? (Artikkelen fortsetter)

Ny Harvest-leser? Få våre viktigste saker på mail én gang i uka. Klikk her

Vi har klart oss godt uten smarttelefon, livsforsikring og hamburgerkjeder i titusenvis av år. Hva vi derimot ikke kan overleve uten, er sosial kontakt og mat. Hele det moderne samfunnet er bygget opp rundt – og på grunn av – mat og matproduksjon. Diskusjonene om mat er noe av det som opptar oss aller mest. Men: prater vi stort sett forbi hverandre?

Kokker, bønder, akademikere, journalister, bloggere, politikere og organisasjoner vet å misjonere for sin høyverdige forståelse av de etiske sidene ved matproduksjonen. Det vi putter i munnen oppstår fra ubegripelig mange mekanismer i naturen og i samfunnet vårt. Derfor forenkler vi etter beste evne, og som regel med en agenda.

Det er bare å innrømme det, like godt først som sist: De aller fleste – meg selv inkludert –forstår heller lite av hvordan vår komplekse verden egentlig henger sammen, i stort eller smått. Og i stedet for utveksling av kunnskap får vi uimotsagt moralisme i ekkokamre på sosiale medier, som ofte er uttrykk for flyktige trender, fikse ideer og markører for sosial posisjon.

I spørsmålet «spise kjøtt eller ei», blir det ekstra følelsesladd. Her møtes synene på dyrevelferd, ressursbruk, miljøperspektiver og samfunnshelse til dyst. Legger vi tap av matjord og biologisk mangfold til en dose rovdyrproblematikk, skal du være særdeles god til å sortere skitt fra kanel.

Synes du at regnestykket blir for komplekst og uoversiktlig, er det bare å luke ut de faktorene du har minst sans for! Da kan du også få den summen du ønsker deg, og sette to streker under den. Denne fremgangsmåten finner vi også blant forskere og økonomer.

I NRK-serien Folkeopplysningen presenterte førsteamanuensis ved BI, Ivar Gaasland, tv-seerne for en graf som skulle illustrere at klima-avtrykket til grønnsaker og frukt var ekstremt mye lavere enn for produksjon av kjøtt. Faktisk sprengte grafen seg over plakaten han tegnet, og han måtte bruke stige for å peke på oksekjøttets posisjon høyt oppe på veggen.
Ifølge Gaasland var det også svært mye bedre å spise kylling og svin, enn oksekjøtt.

Kan vi stole på disse påstandene, fremsatt av en forsker? Eller har også han en agenda?

En viktig kilde til misforståelser finnes i hvordan klimaeffekten av matproduksjonen hektes på de forskjellige samfunnssektorene. For eksempel sorterer produksjon av kunstgjødsel under industrisektoren, distribusjon av landbrukets innsatsmidler og hylleklare matvarer under transportsektoren, og endel av drivstofforbruket under energisektoren. Energi og andre ressurser til å bearbeide matråstoffer til emballert ferdigmat snur regnestykket raskt på hodet igjen.

Om du frakter kraftfôr, grønnsaker og frukt halve kloden rundt, så kan det godt være at den reelle klimaeffekten av dette ikke er tatt med i regnestykkene du får presentert. Hvordan vil du regne inn de langsiktige klimaeffektene av de skadene som monokulturelt landbruk har i USA? I slik produksjon – enten vi snakker om matplanter eller dyrehold – vil det stadig mer krevende været som klimaendringene gir oss, gi så store utslag at regnestykkene best kan sies å være skrevet i gelé. En direkte konsekvens av monokulturelt landbruk er økende CO2-utslipp til atmosfæren, rett fra det gedigne karbonlageret som matjord representerer. Effekten kan være like skadelig enten det er kjøtt eller grønnsaker og frukt som produseres. Andre typer praksis – som for eksempel å la husdyrene beite i utmark – kan ha helt andre effekter, til og med klimavennlige. Det er bare å venne seg til det nye begrepet: Det regenerative landbruket – det som gir tilbake minst like mye som det tar bort.

I gammeldags bondelingo skiller man mellom tærende og nærende matvekster, og den kan vi godt løfte opp til å handle om balansen vi må se i matproduksjonen som helhet.

Det betyr at dersom Gaasland eller andre som ytrer sterke meninger i offentligheten lukker øynene for helheten, eller ser enøyd på klimagassutslippene som er kontert under landbrukssektoren, så kan summeringen umulig bli riktig. Det som er mest problematisk er at verken Gaasland eller andre er tydelige på hvilke deler av regnestykket de har tatt med eller utelatt. Vi vanlige matspisere får bare se spektakulære grafer i underholdningsprogram på tv og høre forenklede løsninger i debatter i Dagsnytt18. Og alle har en agenda.

Hvordan skal vi klare å danne oss noenlunde holdbare meninger, da?
Hva med å begynne med en åpen holdning? Eller spørre:

Spiser du mat som har reist langt,eller som hører til en helt annen sesong? Kan du velge deg kjøtt som er produsert på ressurser som ikke kunne vært brukt til annen matproduksjon? Har avokado og bananer en usynlig kostnad som andre betaler for?
Henger din foretrukne idé om god dyrevelferd sammen med hva slags dyrefôr og type husdyrrøkt som brukes, og er du villig til å betale mer eller gjøre kjøttporsjonen mindre for å gjøre en forskjell?
Ser du noen sammenheng mellom matkvalitet og måten den er produsert og distribuert på?

Vi «vanlige» må nemlig også forsøke å se helheten. Det er ubehagelig å tenke på, men du skal ikke reise langt med fly, før du har veid godt opp for eventuelle misforhold mellom klimaavtrykkene til biff og brekkbønner. Det er ikke sagt at det som er klimaskadelig i California, Brasil, Sør-Afrika eller i Australia, også er det her i Norge. Vannforbruket for å lage et kilo kjøttdeig eller et kilo matkorn har ikke samme effekten i Norge som i Ukraina eller Argentina. Energikildene vi bruker har også stor betydning, og ikke minst hvordan landbrukspolitikk, tollsatser og matsubsidier vil arte seg i årene som kommer.

Det som virkelig tærer på vår samvittighet inn i dette nye året, er at vi er så inderlig glad i å spise kjøttmat.

Vi vet at kjøttproduksjon på industrielt nivå er problematisk, i det minste for klimautviklingen, samfunnshelsen og for produksjonsdyrene selv. Men det går ikke an å løsrive utfordringene ved kjøttmaten fra nesten identiske utfordringer ved annen matproduksjon. I redelighetens navn må i hvert fall alle vesentlige utregningsfaktorer med, om du ønsker å basere verdivalgene dine på faktisk kunnskap.

Vi som bor såpass langt nord på kloden, selv om vi er velsignet av den lunende Golfstrømmen, må sette opp regnestykket på en helt annen måte enn de gjør andre steder. Bare tre prosent av det norske landarealet er dyrkbart jordbruksland, og vi gjør vårt beste for å redusere det ytterligere. Vi har korte vekstsesonger og er de fleste steder sårbare for omskiftelige forhold. Det meste av kornet vårt holder ikke standarden for menneskemat (for det har vi råd til nå!), og blir til dyrefôr.

Jeg vil påstå at verdiaksen ikke burde gå fra kjøttspiser til veganer, men heller mellom de som har et bærekraftig matregime basert på lokale råvarer i en lokaltilpasset produksjonsform og de som gir blaffen. Om kosten inneholder kjøtt eller grønnsaker kan være langt mindre viktig. For de fleste steder, vil antakelig et kosthold som består av både kjøtt, sjømat og grønt være fornuftig og mest hensynsfull med tanke på naturmangfold, klima og egen helse. Vi kommer uansett til å måtte revurdere hva vi tenker om globalisme – vår tids store forfører. Det kan tenkes at det blir hardt.

Det finnes trøst.

Michael Pollan, den anerkjente matskribenten, råder oss i In Defence of Food: An Eaters Manifesto:
«Spis mat, ikke for mye, mest planter.»

Denne saken har du fått av en venn

God journalistikk koster. I mange år har vi basert oss på frivillige donasjoner. Nå ønsker vi å tilby de som støtter oss, eksklusivt innhold. En som abonnerer på Harvest har valgt å dele denne saken. Derfor kan du lese den gratis.

Få tilgang til hele Harvest for
kun kr. 99 per måned.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her