Uke 2: Viruset slo tilbake

Vår reporters familie har fått påvist covid19-viruset. Her er rapport fra da sykdommen slo tilbake, og isolat-livet med fire barn og hund i 14 dager.

Les også vår reporters første rapport fra covid19-isolatet.

Denne artikkelen er skrevet så fort at det er meningsløst å kalle den ”journalistikk.” Den er bare tekst, setninger eller bare et øs, skrevet mellom slagene i en leilighet med fire unger, en covid-19-syk kone liggende og en hund på 35 kilo som sitter ved døren og piper og vil ut, og som den vil ut, og som jeg forstår den, her inne er det lite å trakte etter, for dyr og mennesker. Teksten, ja, vi kaller den det, er skrevet av en som selv er covid19-syk, som tar paracet, ibux, voltaren for vondtene i hodet og ryggen - og kortison for stikkingen i lungene, et heksebrygg for å holde det gående. Puster covid, inhalerer covid, alt er covid19 nå, kun avbrutt av Mr Bean og Monty Python på TV, hehe, Mr Bean er mye ondere enn jeg husket.

Dette skal være så realistisk som mulig. Derfor må noe sies om uke to av covid-19-forløpet. Ikke for å skremme, da trenger man bare se bilder fra Iran eller New York, men for å ta det på alvor, om man blir lei av karantene.
De fleste som blir syke av det her, har hørt om uke 2. Det er nå innleggelsene skjer, slik jeg forstår det, det er i uke 2 at de syke og gamles lunger begynner å tæres, og kroppen må få hjelp fra vårt forlengede immunforsvar, sykehusene. Som gjør at folk med kreft og andre sykdommer må vente. Alt dette glemte jeg vel da jeg skrev forrige sak på Harvest. Jeg var jo så pigg, melder mange om. Hos meg slo viruset tilbake på dag 7, sent fredag, og på natta verket det.
Jeg var jo pigg nå nettopp!
Nå ligger jeg som et krek.
Men siden jeg nå, torsdag morgen, kan skrive dette, må det verste være over, og immuniteten skal straks komme som et gulleple fra treet i eventyrene.

Jeg skal ikke kjekke meg, ei heller sutre, men litt må jeg få uttrykke. Fire unger. Og en diger hund. Og både kona og jeg syke. På en flate 1 dag, 2 dager, 3, 4 ,5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, nå 14 dager, det er litt nytt for meg. Det er ikke nytt for menneskeheten, den har sett større solformørkelser dekke jorden igjen og igjen, men det var nytt for meg.
Når dette skrives ferdig, torsdag formiddag, har vi vært inne i 14 dager.
Når jeg våkner, drømmer jeg om at det er blitt kveld, så vi kan legge oss.
Vi har vært så trøtte, barna også. Tunge øyne, sier unge 3, jeg har så tunge øyne.
Jeg vil legge meg, har unge 1 inntil nylig sagt klokka 19, hun som ellers helst vil være våken med uglene. Trøtt. Når den første våkner i dette huset, våkner alle. Slik er lydisoleringen vår. Våkner én 07 lørdag morgen, våkner seks + hunden. Kanskje derfor det tar tid å bli frisk, man rekker jo ikke sove.

Tenke seg til, nesten aldri flyr jeg, for sjelden er jeg på fest, altfor sjelden møter jeg folk, både fysisk og psykisk – og så presterte vi å bli blant Norges første syke med covid-19, det er til å le av, om det ikke hadde vært for hodepinen det gir.
Altså, på universitetsbiblioteket der jeg ellers pleier å sitte og jobbe, vasker bare halvparten av mennene hendene etter å ha vært på do, jeg har i over to år sett det med vantro hver dag, de haster ut av dassen med tørre hender, kule typer og nerdete typer, men med bæsj i skjegget, og urin på henda, og ut i verden går de, og de drikker sikkert IPA-øl og går på kino og ser stand up og debattkvelder om postmodernismen og fascismen og spiller dart og har seg (med kondom, siden dustene er så redde for å få barn) med damer på kveldene – damer eller hen som er intetanende om disse guttas håndvaskhygiene, og her er jeg, syk.
Nei, verden er ikke rettferdig. Hør barn, verden er ikke rettferdig, på så mange måter.

Da jeg skrev en rapport fra isolatet vi var beordret i, forrige uke, var jeg ved godt mot, blid som en landsbyidiot.
”Går bra her”, skrev jeg på SMS.
”Kjipt på dag 1, kun lette symptomer etterpå.”
”Verst for syke folk med diabetes og høyt blodtrykk etc, og for gamle”.
Sånne ting. Og det var jo rett.
Men da jeg trodde jeg var blitt frisk, etter åtte dager, ble det brått verre. (Rapporten fortsetter)

Abonner på Harvest Magazine

For 99 kr i måneden eller 950 i året kan du lese alt vårt innhold.

Du får nye saker hver uke og tilgang til hele arkivet, med artikkelserier og anbefalinger.

Vi skriver om livskvalitet og samfunn, natur og kultur.
I Harvest finner du sjelden siste nytt, men undring, nye tanker og inspirasjon. Kritisk journalistikk, smarte anbefalinger og gode historier.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her