Etter 10 år gikk jeg tur utenfor stien

Jeg er oppdratt med vanlige søndagsturer, sopp og bærplukking, hytte på fjellet og ved sjøen. Jeg var mørkredd og engstelig for å gå alene i naturen, og det var uaktuelt å bevege seg utenfor stier alene. Jeg ble ikke engang særlig oppkvikket av vanlig friluftslivsopplevelser. Ofte ble jeg bare trøtt av å vase rundt uten mål og mening. Jeg var en som fikk energi av å komme raskest fra A til B med løpeturer, fort opp på topper for å slite meg ut fysisk og ladde ut alt tankesurret i hjernen og slappe av.

Mens jeg studerte faget naturforvaltning ved Universitetet hadde jeg to spesielle opplevelser i skogen.
Sammen med en venn skulle vi teste hva jeg sanset hvis jeg gikk i blinde. Jeg hadde allerede staket ut kursen da jeg tok på meg bindet: Jeg satte kursen rett mot venstre vekk fra stien. Etter et par minutter langsom gange stanset jeg. Til min store overraskelse hadde jeg med en gang snudd og gått nøyaktig på stien! Vi fortsatte utenfor sti et annet sted. Etter ca 15 minutter til i blinde begynte jeg plutselig å gråte, uten at jeg forsto hvorfor. Jeg stanset og var redd for å gå videre. Det var ingenting jeg var bevisst som kunne forklare reaksjonen min. Jeg hadde ikke tenkt på noe trist eller noe jeg var redd for, og bakken var her helt lik der jeg akkurat hadde gått. Jeg tok av bindet for øynene, og det viste seg at jeg var på vei til å krysse ruinene av en 1500 år gammel bygdeborg som knapt var synlig gjennom mosen.

Jeg har alltid vært en som ønsker å forstå de større sammenhengene, hatt konkurranseinstinkt og sterk vilje. Var opptatt av helse, livsstil, filosofi, miljø og dermed balansen mellom mennesket og naturen. I begynnelsen av 20-årene var jeg en av mange som begynte å studere naturforvaltning for ”å redde verden”. Jeg skjønte at jeg måtte inn i naturen på en annen måte enn før for å forstå helheten. Det var en bro mellom naturen og mennesket som hadde med en annen sansevârhet å gjøre, og den bestemte jeg meg for å utforske. Opplevelsen med bind for øynene skapte både en undring og en uro i meg. Det var i konflikt med det jeg lærte på universitetet (trodde jeg da). Senere forsto jeg at det var inngangsbilletten til noe jeg hadde glemt, og som var en del av min biologiske historie. Kulturen min hadde bare ikke tilstrekkelig språk eller forståelse lenger for hva naturrelasjon rommer.

For å få dette til forsto jeg at jeg måtte bli trygg i naturen og få tilgang på de enkle, livgivende opplevelsene. Som student startet jeg derfor et eget ”mestringsprogram”. Jeg ville oppleve mer av hva naturen hadde å by på – og jeg ville ha førstehånds informasjon! Jeg tvang meg ut i mørket i skogen med sovepose og ved, lærte meg å fyre bål alene, hva slags klær man måtte bruke for å holde seg tørr og varm på både lengre turer og korte turer, tok DNTs turlederkurs.
Jeg husker jeg hadde en vag følelse av at det var ”noe” ved naturen som gjorde at jeg ville ha den rundt meg hele tiden. Jeg flyttet derfor til en husmannsplass uten innlagt vann, så jeg kunne føle naturen når jeg skulle ut på do eller hente vann. Det var noe ved å måtte bli møtt av naturen hver dag, stjernene eller månen eller snøen eller regnet som kjentes så riktig. Først etter 10 år gikk jeg den første todagersturen utenfor sti alene, ”Østmarka på langs”, og sov under åpen himmel og med hjemmelaget turmat. Og var stolt som en hane av noe andre gjør med letthet. Jeg fikk opplevelsen av det tidløse og en annen frihet, gikk dit jeg hadde lyst til å gå, stoppet når jeg ville og gikk videre når jeg ville. Det var de enkle opplevelsene av bare å være ute i naturen og føle det trygt, godt og ikke minst fritt.

Jeg tror jeg hadde en litt trang fødsel på å forstå opplevelsesverdien av naturen. Etter hvert som jeg gjorde mine egne sære oppdagelser (som jeg trodde ikke så mange andre hadde) så skjønte jeg at jeg var ikke alene om det i det hele tatt! Denne evnen må ligge latent i mennesket. Flere av opplevelsene mine gjenkjente jeg i allmenn litteratur om friluftsliv og helse, herunder Miljøverndepartementets rapport om Naturopplevelse, friluftsliv og psykiske helse*. Selv om jeg forsto at jeg brukte andre ord for å forklare hva jeg opplevde, følte jeg at stedet der ordene våre kom fra var det samme.

Svært mange av naturopplevelsene beveget meg følelsesmessig dypt. De ga meg fysiske fornemmelser i kroppen, fantasifulle forestillinger og jeg kunne plutselig finne løsninger på problemstillinger og se nye sammenhenger om livet gjennom disse naturopplevelsene. Det var både uforklarlig og naturlig på samme tid. Det tok meg tid å forstå at de opprinnelige opplevelsene mine ikke var i strid med lærebøkene i naturforvaltning. Etter hvert forsto jeg at forskning bare byr på ulike perspektiver. Det er som forskjellen i å beskrive en elv med hørselssansen kontra synssansen. Elva var den samme uansett, men beskrivelsene kan ikke sammenliknes uten videre. Eller å bruke logikk kontra magefølelsen. Ja takk, begge deler. Hvert til sitt bruk.

Et stille språk.
En av de viktigste nøklene er utsagnet mange kommer med: Stillheten i naturen. De fleste som bruker Oslomarka sier at de ønsker å drive friluftsliv nettopp for å oppleve stillheten. Det er andre lyder i skogen – blader som rasler, det er farger – røde solnedganger som aldri er akkurat de samme, det er kontraster - lys og skygge, lukter av fuktig mose eller blomster og uforutsigbare bevegelser som vi ikke trenger et verbalt og logisk språk for å nyte og oppleve.
Omgivelsene beveger oss gjennom det sanseapparatet vi har utviklet fra den tiden vi bare levde med natur rundt oss for flere tusen år siden. Slik jeg har oppfattet det, handler ikke stillheten om noe som er stille – den handler om at naturen skaper et rom som vekker et annet, ikke verbalt og ikke-logisk språk som gir tilgang til noe mange føler de har nytte av i dag som naturopplevelser. Jeg kaller det derfor et stille språk. Det stille språket rommer de myke verdiene av naturen. Det er et språk som jeg tror rommer den eldste delen av oss som mennesker der vi kan føle at vi svinger på samme frekvens som resten av naturen. Der vi er natur, slik mennesket har levd mesteparten av sin historie. Jeg har ofte lurt på, og lurer fremdeles på: Hva skjer om vi lever ut fra berøring med dette stedet? Hvilke valg tar politikere da? Eller jeg som forbruker?

Naturen stimulerer det jeg kaller for selvhelbredelsessystemet vårt. Det er ikke så rart at vi kan finne næring til mye av det vi trenger i naturen, i ordets brede betydning. Vi er jo skapt i og av den. Veldig mange forteller at naturen hjelper en til å få tankene på plass, få nye ideer, komme over vanskelige hendelser, sortere tanker, bli i bedre humør slik at en får bedre livskvalitet, gjør jobben sin bedre og også ha mer overskudd til andre. Naturen er med på å skape et rom som sammen med vår oppmerksomhet aktiverer dette selvhelbredelsessystemet. Gjennom selvhelbredelse gjenoppretter vi følelsesmessige og åndelige ”feilstillinger” (som har brakt oss ut av kurs og gjort dagliglivet tyngre å leve), og vi får hjelp til å håndtere hverdagen godt, utvikle oss følelsesmessig, kreativt og åndelig.

Det høres komplisert ut, men det er i bunnen veldig enkelt og naturlig. Naturkulturer over hele verden kjenner til dette. Det handler om å leve og å være oppmerksom. Vi praktiserer det hver gang vi er ute i naturen. Hver gang man plutselig stanser opp fordi man legger merke til den veldige grønne fargen på mosen, eller lyden av en sildrende bekk - da er man i gang. Det er livet, følelsene og den åndelige delen av oss. Sanseinntrykkene er inngangsporten til naturopplevelsene og det de gjør med kroppen og sinnet vårt, bevisst som ubevisst. De kan være enkle og dype på samme tid. De som tar seg litt mer tid med disse opplevelsene, vil kunne utvikle de til et enda større verktøy for livskvalitet.

* Miljøverndepartementet i samarbeid med Nordisk ministerråd T-1474 Naturopplevelse, friluftsliv og vår psykiske helse. Rapport fra det nordiske miljøprosjektet ”Friluftsliv og psykisk helse”. 2009.

Denne artikkelen er et bearbeidet utdrag av Live Danielsens hovedoppgave, den kan leses i sin helhet på naturliv.no - Det stille språket