Jeg liker ikke begrepet "skolevegring"

Skolevegring er et kjent fenomen i norske skoler, og i neste uke arrangeres den årlige skolevegringskonferansen. En to dagers konferanse om problematisk skolefravær, tidlig innsats og om å fremme tilstedeværelse i skolen.

Skolevegring i seg selv betraktes ikke som noen diagnose, men snarere som et symptom. Og et symptom på noe er det jo saktens. Jeg har aldri vært komfortabel med begrepet. For meg høres det ut som et problem som har sitt utspring i eleven. Og jeg har inntrykk av at skolevegring slik det brukes i dagligtalen for mange assosieres med begrep som hjemmesittere og unnasluntrere. Således opplever jeg at ansvaret for problematikken i praksis bæres av feil part. Når barn ikke opplever å ha det godt på skolen, kan fravær være en helt nødvendig overlevelsesstrategi.

«Jeg blir helt utslitt av å være stille». Marius, 6 år (*)

«På skolen er man liksom fanget. Akkurat som dyrene i dyreparken». Sabine, 6 år

Mitt inntrykk er at vi i stor grad anerkjenner at 6-årsreformen var en blemme, barna som begynner i 1.klasse hører ikke til ved pultene, de skulle ha boltret seg i fri lek en god stund lenger. Men vi reverserer ikke reformen. Tvert imot. Sakte, men sikkert omgjøres barnehagene til førskoler. Skoleforberedende aktiviteter skviser ut mer og mer av den frie leken. Den frie leken blir i beste fall prioritert som et middel for å fremme sosial kompetanse, vi tar oss ikke råd til å la ikke-definert tilstedeværelse i seg selv være et mål.

Ane Hjorth Guttu står bak filmen Frihet forutsetter at noen er fri (2011). Hovedpersonen Jens på omkring åtte år har en kroppslig rytme som ikke passer inn i skolens institusjonaliserte og velordnede struktur. Han har mye fysisk energi og et intellekt som motsetter seg kjedsomhet. Jens vil ikke følge flokken, han vil ikke følge reglene, han vil ikke følge klokka og han vil ikke følge ordre. Hele han protesterer, men det finnes ikke noe rom for denne protesten. På skolen er det ikke en gang lov til å bli sint. Jens forklarer selv i filmen at han har veldig store problemer med skolen. Men hvem er det egentlig som eier disse problemene? Er det Jens eller hele samfunnet? Jens synes regler er noe dritt, særlig de dumme reglene. Når han stiller spørsmålstegn ved en regel, får han til svar at «sånn er det bare.» Da blir han sur, og bryter samtidig «regelen» om at det ikke er lov å bli sur.

I kronikken «Trå varsomt i skolen» på NRK Ytring delte Gunhild Nohre-Wallden sine erfaringer og bekymringer som lærer og mor. Over 20 år har gått siden seksåringer ble lovet en skole med læring gjennom lek. I dag er virkeligheten en annen på mange skoler. I dag har seksåringer timeplaner med læringsøkter opp til 120 minutter uten friminutt. De kartlegges med stoppeklokke og mange går i klasser med over 28 elever. I dag sitter fem- og seksåringer og vurderer seg selv med surefjes/fargekoder og ukeplanene er sprengfulle av læringsmål. Som Nohre-Wallden påpeker: «Barn kan ikke sykemelde seg hvis presset blir for stort. De har ingen fagforening som roper høyt i pressen».

Professor dr. med Trond H Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, ropte varsko med kronikken «Kan skolen gjøre barn syke?», i Dagbladet. Bakgrunnen var deres arbeid med sykehusinnlagte barn med sammensatte fysiske og psykiske plager, som er en økende pasientgruppe. Skolen er, ifølge legene, «den viktigste faktoren for barns helse i dag». De er bekymret for hvordan en stadig økende testkultur og et tiltakende prestasjonspress i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse på kort og lang sikt.

Barn som strever med tilpasningen viser oss dette på ulike vis. Og det mest konstruktive vi kan gjøre er å aldri gi opp å være nysgjerrige på hva fremveksten av barns «problematiske» adferd egentlig handler om. Vi må ta innover oss og erkjenne at skolen har utfordringer med å romme alle de ulike barna i det tradisjonelle klasserommet med opp mot 30 elever sammen med en lærer. Først da kan vi ta helhetlig ansvar for det. Ved flere anledninger har jeg hørt barn forklare at de er sånne som har store problemer med skolen. Det er graverende at de små menneskene legger dette ansvaret på seg selv.

Utagering og problematisk adferd

Som forsker og psykolog Stuart Ablon har uttalt, så gjør alltid barn så godt de kan. Heine Steinkopf, Fagleder RVTS Sør, blir i et intervju bedt om å utdype dette utsagnet. Som han presiserer, så handler dette om menneskesyn. «Når en skal jobbe med mennesker, og da spesielt med barn og ungdom, så er det noe med å være bevisst på sitt verdimessige startpunkt. Hvordan vi ser på dette barnet, dette mennesket.»

Oslo kommunes mobbeombud Kjerstin Owren har skrevet om «Den kollektive antipatien». Her setter hun søkelys på hvordan debatten om elever som ikke opplever tilstrekkelig tilhørighet på skolen er gjennomgående dobbeltmoralsk. «Når vi hører om elever som viser innagerende atferd på grunn av forhold på skolen, står samfunnsdebattanter og politikere i kø for å peke på problemer med systemet som faktorer for å forstå, endre og hjelpe. Når elever utagerer, er denne omsorgen og viljen til forståelse påfallende fraværende. Da er det noe galt med eleven, og hardere skyts må til.»

Hva som ansees som hensiktsmessig i relasjonen barn–voksen har endret seg i Skandinavia de siste tiåra. Det har blitt en selvfølge å anerkjenne barn og voksne som likeverdige, slik blant andre familieterapeutene Jesper Juul og Hedvig Montgomery har understreket i sine bøker Lederulver: Det livsviktige lederskapet i familien (Juul, 2016) og Foreldremagi (Montgomery, 2018). Ikke likestilte, av den enkle årsak at maktforskjellen er for stor. Den voksne må for alles del ta det fulle ansvaret for lederrollen, i og med at barnets livserfaring er begrenset når det kommer til mellommenneskelige relasjoner, og når det gjelder å kunne ta helhetlig ansvar for seg selv. Fra et fokus på at barn bør vise foresatte respekt, ligger det i likeverdighetens vesen et premiss om at respekten må gå begge veier. Mange voksne har imidlertid selv vokst opp med en ganske annen oppdragerstil, og dette bærer vi også med oss i møte med barn. Som Heine Steinkopf sier, så har vi en tendens til å bykse tilbake til 50-tallets barneoppdragelse i vanskelige situasjoner. Plutselig tenker vi at barnet ikke skal utfordre oss, at vi skal ha autoritet. Og det er i disse situasjonene utsagnet til Stuart Ablon blir den viktigste påminnelsen vi i møte med barna kan gi til oss selv. Barn gjør faktisk alltid så godt de kan. Når barnet ikke lykkes med å «være grei», eller gjøre sånn som vi ønsker de skal gjøre, er det fordi de klarer ikke noe annet. Det eneste vi oppnår med straff og kjeft, er at barna skammer seg enda mer over å ikke klare å fylle forventningen vi har til dem.

Fellesskolens utilstrekkelighet

Marie-Lisbet Amundsen er professor i spesialpedagogikk og har basert på egen forskning skrevet artikkelen «Når skolen svikter» på Utdanningsforskning.no. Her viser hun hvordan foresatte med barn med skolevegring, opplever at skolen legger ansvaret på dem, og at det stilles spørsmål ved deres omsorgsevne. I noen tilfeller stemmer det at det er noe som ikke fungerer hjemme, når barnet ikke vil på skolen. Men i langt flere tilfeller bunner det faktisk i årsaker som har sitt utspring på skolen, når elever ikke trives på skolen.

Amundsen henviser i sin artikkel til Folkehelseinstituttet som konkluderer med at 15-20 % av alle norske ungdommer til enhver tid har nedsatt funksjon grunnet psykiske vansker. De foresatte som er informanter i Amundsens forskning, forteller at barnet deres ikke orker situasjoner på skolen som er preget av stress eller forventninger om hele tiden å skulle prestere individuelt.

Dette er et paradoks sier en far, for hele skolehverdagen preges jo av dette. De har leksearbeid som kontrolleres, de har mindre og større tester og gloseprøver, og i tillegg har de jevnlige nasjonale- og internasjonale kartleggingsprøver. Det sosiale presset kommer i tillegg til alt dette. Det forventes at barna skal være våkne, engasjerte og sosialt aktive hele tiden, og for alle de som ikke håndterer dette jaget, kan det bli for mye.

Artikkelen viser videre hvordan familiene til de såkalte skolevegrerne opplever å bli kasteballer i systemet. Professor Amundsen finner i sin forskning at en stor andel av de foresatte til barn som strever med skolevegring ikke er fornøyd med verken informasjonen de får eller hjelpetilbudet. En opplevelse mange foresatte ser ut til å dele i møte med skolen, er at hjelpeapparatet ser barnet som ikke vil, som ikke gidder å prøve, som ikke tar seg sammen. De ser et vanskelig barn, ikke en som har det vanskelig. (Kronikken fortsetter)

«Det er viktig at barn får gå på skolen, sånn at de skal skjønne at livet ikke bare er gøy». Maria, 7 år.

I fagartikler som omhandler skolevegringsproblematikken er separasjonsangst et tema. De fleste barn i Norge tilbringer flere våkne tider i institusjonsbasert omsorg fra ett års alder, enn de tilbringer med foreldrene sine. Mange barn ønsker seg, bevisst eller ubevisst, mer tid med foreldrene sine enn noe annet. Med lekser blir heller ikke hjemmet et fristed fra skolen. Og vi vet at i mange familier kommer leksene i veien for positivt samvær. Lekser frarøver barna den livsviktige tiden uten agenda. Likevel: I disse dager er forslag til ny opplæringslov ute på høring, og for første gang kan lekser komme inn i lovverket. Endringen vil i praksis begrense foreldres muligheter til å sette ned foten om de opplever at mengden lekser går ut over barnets ve og vel.

I møte med skolevegring, også omtalt som alvorlig skolefravær, har Nittedal kommune i Viken en veileder som har blitt mal for arbeidet med fravær, i en rekke kommuner. Veilederen har tittelen «Hver dag teller!», og i forordet understrekes viktigheten av å stå samlet bak holdningen om at eleven skal på skolen fortest mulig og være der mest mulig. Det presiseres at dette er til elevens beste, selv om eleven er plaget av angst og/ eller depresjon. «Du blir ikke mindre engstelig eller trist av å være hjemme. Det er mye god behandling i å ta hverdagen tilbake og å utsette seg for det du er redd for.» Videre i forordet står det også at dersom årsaken til fraværet er mistrivsel, må selvfølgelig årsakene til mistrivsel på skolen ryddes av veien. Dette vet vi nok alle at er enklere sagt enn gjort.

Et viktig underliggende premiss i veilederen er at konsekvensen av fravær er kumulativ. For hver dag som går, øker mengden risikofaktorer som gjør det vanskeligere å komme tilbake på skolen. Dette stemmer nok langt på vei. Samtidig tror jeg at en tilnærming med fokus på denne faktoren lett vil kunne gjøre vondt verre for en elev som vegrer seg for å gå på skolen.

Stress er nemlig også kumulativt. Om vi som voksne krisemaksimerer situasjonen forsterker vi opplevelsen av krise for eleven fraværet gjelder, for følelser smitter. Stress gjør dessuten at vi mister kontakten med ressursene våre. Det mest konstruktive vi kan gjøre er å møte hele sitasjonen med litt «slækk» samt lytte til barnet. Det er fullstendig innenfor normalen at livet kommer med hakk i plata. Vi er alle individer med forskjellige behov, og skolen som system er både feilbarlig og utilstrekkelig. Å være for raskt på pletten med å krisemaksimere betydningen av fravær, kan også få uheldige bivirkninger. Det å gi barna en hviledag ved behov vitner ikke først og fremst om slett moral, men om god omsorgsevne.

I møte med barn er det ikke hensiktsmessig å først og fremst søke å endre deres adferd, men å ønske å forstå budskapet som blir formidlet via adferden. Deretter vil vi som voksne kunne ta ansvar for å gjøre noe annerledes. Vi har alt å vinne på å strekke oss langt for å finne nøkkelen til å forstå behovet som ligger bak elevens adferd.

Skolefraværet er nemlig ikke problemet i seg selv, men løsningen på et annet problem. Og når det gjelder den emosjonelle stormen som fravær lett utløser hos oss voksne, er det essensielt å huske på at vi ikke trenger flinkere barn - vi trenger gladere barn.

* Sitatene fra barn er hentet fra boka «Det er fred på do» av Unni Lindell.

KILDER:

«Trå varsomt i skolen» (NRK ytring)

Kan skolen gjøre barn syke ? (Dagbladet kronikk)

«Vanskelige barn – eller barn som har det vanskelig?»

«Den kollektive antipatien». (Dagsavisen debatt)

«Når skolen svikter» (Utdanningsforskning.no)