- Teknologisk utvikling produserer ensomhet

I boka Soul at Work skriver den italienske filosofen og samfunnsdebattanten Franco Berardi om overgangen fra det industrielle til det kognitive arbeidet. Om hva som skjer når det ikke bare er våre armer og muskelkraft som skaper verdi, men våre indre evner som kreativitet og kommunikasjon. Arbeidet er blitt selve kjernen i det moderne menneskets identitet, skriver Berardi.
- Jeg kommer fra en tradisjon som på 60- og 70-tallet baserte seg på en avvisning av arbeidet, sier Franco Berardi.
- Datidens opposisjon var rettet mot det industrielle arbeidet. Mot et arbeid der en 8-10 timer daglig gikk til en aktivitet som ikke hadde noe med vår sensibilitet å gjøre. Arbeid er ikke det samme som aktivitet. Slik vi så arbeidet var det snarere aktivitetens død, for den som er tvunget til å repetere tusen ganger den samme bevegelsen er i virkeligheten passiv. Han er tvunget til å leve et liv som ikke er hans. På 60- og 70-tallet var vi i den posisjon at vi ville jobbe mindre fordi det betydde å være mer menneskelig, å ha mer tid til å tenke, studere, elske, sove, til å skape ting, og til å ta vare på hverandre. Fritid er først og fremst en tid for omsorg.
- Hva har endret seg?
- Arbeidet er ikke lenger industrielt, eller, selvsagt er det fortsatt mye industrielt arbeid, men i stadig større grad er det den menneskelige sensibilitet og vår hjerne som underlegges produksjon. Hjernen tvinges til å handle, uavhengig de betingelsene vår intelligens selv har valgt. Det intellektuelle arbeidet er like fullt fremmedgjort og underlagt, men nå er det vanskeligere å se, fordi vi fra innsiden er så bundet at vi ikke en gang vet hva vi skal gjøre når vi slutter å arbeide. Den industrielle arbeider var åtte timer foran en maskin, men hans hjerne var fri. De intellektuelle arbeiderne i dag, som jeg kaller kognitariatet, proletariatet av kunnskap, er fanget fra innsiden på en slik måte at de aldri får fri. Derfor er de også redde for at arbeidet kan ta slutt. Uten arbeid oppstår en tomhet fordi vårt intellektuelle og følelsesmessige liv i dag er fattiggjort, redusert til bytte av penger, til konkurranse; til arbeidet.
- Er det ikke positivt at vi har fått et mer involvert forhold til arbeidet vårt?
- Jo..., arbeiderbevegelsen har endret verden i en positiv retning. Selv om fabrikkarbeidet lar hjernen være litt mer fri, er det et distansert arbeid som ikke gir deg noe. Det kognitive arbeidet skaper i det minste betingelser for utvikling, for sosialitet og for vår intelligens. Problemet er at betingelsene dette skjer i ikke er selvvalgt. For femti år siden var det intellektuelle arbeidet et privilegert arbeid, som i motsetning til industriarbeidet innebar en garanti og en høyere livskvalitet. I dag er det et stadig mer overutnyttet arbeid preget av en usikkerhet som gjør folk enormt konkurranseinnstilte. Kanskje er det ikke slik i Norge som i resten av Europa, her er det kanskje jobb for alle…
- Men der det er jobb for alle, er det gjerne noe annet som mangler; tid.
- Med det kognitive arbeidet blir dette et enda større problem! Før kom man hjem fra jobb og var hjemme med barna. I dag kommer man hjem fra jobb, og man er fortsatt på jobb. Den kognitive arbeiderens sinn er ennå påkoblet, og mobiltelefonen ringer i veska. Dette arbeidet er en permanent psykologisk påkobling, som ikke er fysisk, og derfor vanskeligere å slå av. Dette kan føre til en eksistensiell ensomhet, som jeg mener er det virkelige store problemet i dag, og i morgen. Det er noe vi ikke snakker så mye om, men ifølge verdens helseorganisasjon har selvmordsstatistikkene økt med 60 prosent de siste tretti årene. Hva betyr dette? At teknologisk utvikling etc. blant annet har den effekt å produsere ensomhet. Ensomhet ikke bare forstått som å være alene i et rom foran en skjerm, men også i den forstand at man mister evnen til å snakke med andre. En unik sosial egenskap man lærer i kontakt med sin mors kropp de første årene av sitt liv, og som man ikke kan lære av en maskin eller et dataprogram.

- Her snakker vi vel ikke lenger om arbeid. Denne utviklingen gjelder jo generelt?
- Men problemet i dag er at vårt privatliv stadig mer blir arbeid. Den industrielle arbeideren jobbet åtte timer, så hadde han fri. Vi aner ikke hvor mange timer den kognitive arbeideren jobber, for han jobber hele tiden! Det er en bok jeg vil nevne skrevet av engelske Jonatan Crary, den heter 24/7, og handler om søvn. Der står det at på begynnelsen av det tjuende århundret sov en gjennomsnittlig amerikaner ti timer, på 60-tallet sov han 8 ½ timer og på begynnelsen av 2000-tallet 6 ½. Det sier noe om tid og vår mentale oppmerksomhets fangenskap. Jo mindre folk sover, jo mer holder de øynene på skjermen.
- Hva mener du med fangenskap?
- Vi er hele tiden fanget til å følge rytmen. Rytmen er viktig. Rytmen i oppmerksomheten vår er ikke lenger en rytme i forhold til andre, eller til naturen. Det er rytmen til maskinen som bestemmer vår aktivitet. Hvis det kognitive arbeidet er fritt, kan det selvsagt være en berikelse. Når det i stedet er avhengig av et utvendig maskineri, som økonomien, blir det et patologisk fenomen. Din tankegang begynner å bevege seg i en rytme som ikke er din egen, men som er satt inn fra utsiden. De nye teknologiene er fra dette synspunktet virkelig maskiner fra helvete, ikke at jeg misliker teknologi… jeg er så definitivt teknofil! Men problemet ligger i hvordan den sosiale bruk av teknologien i dag tvinger oss til å tenke, føle, reflektere, snakke, forholde oss til andre - ikke ut i fra våre egne behov, men ut fra en ytre rytme. For femti år siden snakket vi om fagforeninger, om politisk organisering etc. I dag er det ikke lenger et spørsmål om fagforeninger, men om sinnet. Sinnet forstått som oppmerksomhet og følsomhet. Når rytmen i vår oppmerksomhet akselererer og vendes utover, reduseres vår følelsesmessige kapasitet. Vi har ikke lenger tid til å rette oppmerksomheten mot vår egen og andres kropper. Det er dette som er det fundamentale spørsmålet i vår tid.
- Så spørsmål om arbeid er ikke lenger et politisk spørsmål?
- Det største problemet i dag dreier seg ikke om politisk handling, men om en evne til å sosialisere, en evne til å snakke med den andre, til å leve tiden uten å gjøre noe, samtidig som en gjør masse! Det handler om å fylle tiden. Om å kunne kjenne på tomhet som en betingelse for fylde. Essensielt handler det om noe jeg kaller reaktivering av det erotiske. Spørsmålet om arbeid kan ikke lenger oversettes i politiske termer. Det handler om psykisk reaktivering av vårt forhold til tid. Det vi en gang ville kalt terapeutisk, men som jeg heller vil kalle omsorg. En evne til å kjenne på ting som de er, uten ytre mål eller annen mening. Til å nyte tiden, og det umiddelbare, en evne jeg vil si kapitalismen har kansellert. Det handler om å kunne kjenne på verdens kropp, og andres kropper, som noe vi nyter for det som det er, og ikke for det det kan gi oss på sikt.
- Men er en slik reaktivering av vårt forhold til tid umulig innen lønnsarbeidet?
- Når det er lønnet arbeid, er det et avhengig arbeid. Avhengigheten innebærer en rytme du ikke bestemmer selv, og det ødelegger den erotiske forståelsen av tid. Lønnsarbeidet er ikke autonomt, men ensomt, og konkurrerende. Det er en forståelse av tid som er bestemt utenifra. Det vi trenger er å vekke evnen til å føle og sanse tiden. Det vi har mistet, det vi ikke er i stand til å nyte i dag, er tiden vår. Tid er et enormt viktig spørsmål.
- Du skriver i Soul at Work at vi trenger en ny definisjon av rikdom som nettopp integrerer en følelse av tid..
- Ja, rikdom er ikke bare et romlig spørsmål, som i eiendom og eiendeler, men det er også temporært. Det er et paradoks hvordan vi i dag kan si at vi ikke har tid. «Å ikke ha tid» - det må være den tristeste setningen i verden! Det betyr jo at ens liv ikke lenger finnes! At det kun er transformert i en beholder hvis eneste oppgave er å akkumulere. En posisjon hvorfra man heller ikke lenger kan bry seg om andre, fordi en er inni denne beholderen. Om ens vilje ikke lenger er herre over ens tid, det må være den mest fullstendige elendighet. Du kan ha en milliard dollar, men likevel være fattig. Det finnes ikke større rikdom enn å kunne si at jeg gjør ingenting. For i å gjøre ingenting, ligger muligheten for å kunne gjøre alt! Fylde ut av tomhet. Hvis du i din garasje sitter på en million av ting du aldri har tid til å røre, hvilken rikdom er det?