Døden

Siste turen med mamma

Til minne om Anne Britt Egeland, 1952-2015

Søndag 31. oktober 2015: Da mamma låste døra til det hvite murhuset hadde skylaget sprukket litt opp, og her og der åpenbarte det seg noen fliker av den blå høsthimmelen. I vest lå den store innsjøen som et mørkt øye mellom de lave, grå åsene. Snart gikk vi opp bakken forbi gården som har gitt navn til den lille plassen her i Västra Värmland, ikke langt fra fødestedet til morfar, som døde av lungekreft for et par år siden. Og så gikk vi videre over jordet og inn mellom de høye, svarte granene, på den smale, steinete skogsbilveien som strekker seg over en mil innover mot Glaskogen naturreservat. Elgjakta var over, og det begynte å bli sent på høsten, men fremdeles satt det litt gult løv igjen på bjørkene. Nå og da kom det et vindkast som fikk løvet til å skjelve, med en raslende lyd som minnet om den lyden støvlene våre lagde, når de raspet over småsteinen nede i de tørre hjulsporene.

Mamma var litt dårlig til beins, og beklaget seg stadig over det ujevne underlaget, men insisterte likevel på å gå videre: Hun var sta, og skulle på død og liv gå denne turen sammen med meg. Det var den første turen hun hadde gått i området siden hun kjøpte huset på sensommeren, for at vi to skulle bruke det som utgangspunkt for slike turer, og være nærmere morfar, som hadde vært en skogens mann.

Skogen ble mørkere, jo lengre inn vi kom. En sølvgrå bil dukket opp, og rullet langsomt forbi oss på veien, mens det spraket under hjulene, og småstein spratt ut i grøfta. Akkurat idet bilen passerte, tok mannen i førersetet den venstre hånda bort fra rattet, og hevet den til hilsen, med håndflaten vendt mot oss, og fingrene pekende opp mot bremmen på den grønne og oransje jaktluen. Vi hilste tilbake, men uten å stanse. Flere steder var skogbunnen på begge sider av veien dekket med råtten sopp og krøllete, brunrøde ormebregner, og i grantoppene høyt over oss satt det flokker med korsnebb og hakket i konglene, mens hjortelusfluer slapp seg ned i nakken og klamret seg fast. Fra tid til annen måtte jeg stoppe opp for å hjelpe mamma med å få viklet de plagsomme insektene ut av linhåret, som hun hadde farget blondt, men som i min barndom og ungdom hadde vært flammende rødt, noe som hadde passet mye bedre til alle fregnene i det runde, litt rødmussete ansiktet. Og hver gang jeg gjorde dette, hver gang jeg kjente de tynne, myke hårstråene mot fingrene mine, følte jeg meg så trygg, og så nær henne. Selv om det bare gjaldt å få bort de små, skorpionliknende plageåndene så fort som mulig.

Foto: Thomas Mørch

Plutselig åpnet skogen seg i en liten lysning på høyre side av veien. Jeg hadde vært her inne flere ganger før, og visste at lysningen var en gammel rydning. På den andre siden av rydningen lå det en avlang, grå bygning, med tre dører, som alle var revet ut, og rett foran oss, nesten helt ut mot veien, lå det toetasjes våningshuset.
Dette var Stenbäcken, et torp som i sin tid hadde fått sitt navn fra den lille, rislende bekken som går i rør under veien et par meter lengre framme.

Vi gikk sakte ut på rydningen, og fram på forsiden av våningshuset, i det visne, okergule gresset som rakk oss til langt opp på leggene. Her og der satt den falunrøde malingen igjen på plankene, men de fleste steder var det grå treverket i ytterveggene dekket med et tynt lag grønnlig mose i stedet. Inngangsdøra var borte, noen mørke, råtne planker lå og sperret døråpningen, og på den andre siden av huset hadde taket rast helt inn, slik at pipa lå på gulvet, i et virvar av sleipe, våte plankestubber, sprukken, rød murstein og visne, knekte bregner.

Da mamma bøyde overkroppen inn gjennom vindusåpningen, mens pusten gikk tungt, den svarte kåpa slang rundt henne, og hun sperret opp de store, blå øynene, ble jeg et øyeblikk redd hun skulle skjære seg på noe i vinduskarmen. Men det var ikke annet enn en skitten, hvit fille av en gardin å se i vindusåpningen, og alle glassplintene hadde falt ned på det morkne gulvet innenfor, der de lå sammen med biter av tapetet, døde fluer, vissent løv og gamle, gulnede avissider. Noen av avissidene satt fremdeles fast på veggene, med nyheter fra etterkrigstida, fra bestefars tid, og med reklame for produkter som for lengst er gått ut av produksjon. For sigarer, såpe, bartevoks og beksømstøvler. Midt på gulvet stod det rustne skjelettet av en jernseng.

Plutselig trakk mamma hodet tilbake fra vinduet, rettet ryggen og snudde seg mot meg. Så ble hun stående og stirre meg i øynene, med et underlig, liksom forklaret lys i de store, hvite øyeeplene, og med fliker av høsthimmelen i de blå pupillene, før hun skilte de langsmale, tynne leppene, og sa med den sørgeligste stemmen jeg noen gang kan huske å ha hørt fra hennes munn: - Det er så trist å tenke på hvordan alt blir så ugjenkallelig borte.

Seks-syv uker senere døde mamma brått og uventet, etter et raskt sykdomsforløp. Fra gynekologen hennes sendte henne til lungeavdelingen på Ahus for en enkel tapping av væske i bukhulen, til hun døde på sykehuset seks dager før jul, tok det mindre enn to uker. Døden kom som lyn fra klar himmel, og dødsårsaken er fremdeles ukjent. Kanskje noe gikk galt under operasjonen. Jeg var på sykehuset nesten hele tiden, og jeg var i sjokk, kunne nesten ikke tro hva som skjedde. Den ene dagen gav legene oss et håp, for så å rive det i stykker den neste. Men jeg så jo at mamma raskt ble dårligere, og skjønte etter hvert hvor det bar. Hun måtte ha stadig mer morfin for å kunne holde smertene på avstand, og lyset i øynene hennes ble svakere og svakere, etter hvert som morfinen fikk sin virkning. Men mamma hadde ingen angst for å dø, noe jeg også hørte henne si til sykepleierne. Hun kalte meg sjelevenn, ja, hun så på meg, med øyne som glinset av morfinen, og liksom stirret på meg fra graven, før hun strøk de varme, giktbrudne fingrene sine over kinnet mitt og sa at vi var sjelevenner. Og akkurat idet hun døde, mens jeg satt på stolen ved siden av senga hennes og holdt henne i hånda, slo hun plutselig opp øynene, og det skinte i dem, slik det aldri før hadde gjort, mens det rant en tåre nedover kinnet fra venstre øyekrok. Den tåren skal jeg aldri glemme, for det var som den var spunnet av det lyset øynene hennes hadde sett.

Og nå går jeg den samme turen igjen, lar faren og lillebroren min være igjen i huset, og går den turen jeg gikk med mamma den gangen, for syv-åtte uker siden. Det er 1. juledag, og jeg har feiret jul i mammas hvite murhus sammen med faren og lillebroren min. Vært i skogen mens ravnen skrek, og felt den julegrana mamma hadde sett seg ut sammen med meg på slutten av det som senere skulle vise seg å bli vår siste tur sammen. Hengt opp julepynten hennes i huset, stekt prinskorv og fersk indrefilet av kalkun, lagd multekrem og satt ut lys i alle rom, mens mørket trykket mot den hvite muren, regnet trommet hardt mot taket, de sterke vindkastene fikk vinduene til å klirre, og det dype savnet fylte øynene med tårer som rant nedover kinnene og smakte salt.

Og vinden blir stadig sterkere der jeg går. Det suser i trærne rundt meg og høyt over hodet på meg, det er som naturen gjennom skogsuset gir uttrykk for sorgen i hjertet mitt, det er som de store, värmländske skogene gråter og klager over hun som gikk her for sju-åtte uker siden, sammen med meg, og som nå er borte. Så ugjenkallelig borte. Det er mildvær og sju plussgrader, men det føles som minusgrader. Og det er så grått uten mamma. Så tomt og fargeløst. Den bleke, vasstrukne skogbunnen er som en matte av støv på begge sider av den smale, steinete skogsbilveien. Støvlene mine subber over grusen, de sterke vindkastene får meg til å fryse på ryggen, og jeg trekker den tynne, svarte bomullsluen stadig lengre ned over ørene, mens jeg krummer fingrene nede i de dype lommene på den gamle, loslitte elgjakka fra Abeko.

Plutselig, da skogen er som aller mørkest, kommer jeg til Stenbäcken, dette gamle torpet uten vann og strøm. Dette torpet fra bestefars dager.
Her bodde det folk i lange tider.
Folk som lyttet til skogsuset.
Levde, slet og døde.

Jeg går ut i det flattrykte, bleke gresset, og fram til forsiden av det toetasjes våningshuset, mens de høye granene står som en svart mur av pjuskete gravstøtter rundt vollen, og svaier fram og tilbake, fram og tilbake, med kranser av kongler i toppene, kongler som fra tid til annen faller ned på mosen og i gresset på vollen med små, døyvde dunk. Så klemmer jeg fingrene hardt rundt pakka med Camel Light, trekker den opp fra lomma på den skoggrønne elgjakka, åpner den og tar ut en sigarett. Har begynt å røyke igjen, begynte den dagen mamma døde. Jeg tenner sigaretten med REMA 1000-lighteren, og bøyer meg inn gjennom vindusåpningen, mens jeg støtter albuene mot vinduskarmen, og tar et dypt trekk av sigaretten. Så puster jeg røyken inn i det forfalte soverommet, mens de milevide skogene rundt meg suser, og den skitne, hvite gardinfilla blafrer sørgmodig i vinden, rett ved mitt høyre øre.

Jeg lar øynene gli rundt i rommet, slik mamma gjorde for et par uker siden, da hun fremdeles levde:
Murpuss på gulvet.
Muselort.
Flenger av det blomstrete tapetet.
Så ugjenkallelig.
Så hardt og brutalt.
Akkurat som mamma sa.
Tro om hun ante, tro om hun følte at hun snart skulle dø den gangen?

Plutselig er det noe som fanger blikket mitt på gulvet. Under alle glasskårene som har samlet seg ved foten av den rustne jernsenga. Et kors på en avisside. Jeg bøyer meg enda lengre fram i vindusåpningen, og strekker den ene hånda ned mot gulvet, mens jeg holder i den rykende sigaretten med den andre, til jeg har fått tak i hjørnet på avissiden, og kan trekke det gamle, gulnede papiret fram under alle glasskårene, uten at det blir skadet. Så løfter jeg avissiden forsiktig opp, og ser at det er en slags annonser. Jeg børster bort støvet og den tørre, grå jorda som dekker annonsene, og leser

Min älskade Make, min käre Pappa SIGFRID NYSTRÖM f. 7/7 1907 har hastigt ryckts bort från oss, lämnande oss i djupaste sorg och saknad

Og lengre ned på siden:

Vår kära Syster och Kusin EMELIA OLSSON f. 13/10 1876 har i dag lämnat oss i tron på sin Frälsare

Det er dødsannonser.

Plutselig hører jeg en lyd bak meg. Jeg snur meg raskt rundt, og får se at det tette, grå skylaget har sprukket opp. Inn mellom de piskende greinene på den nærmeste, svaiende grana strømmer det lave sollyset som en foss av gull.

Og da jeg går videre i mammas og mine fotspor, oppover i den gylne granskogen mot Lystjärnen, er det som mamma er i det lyset som flommer inn over meg og får den skoggrønne elgjakka til å gløde.

***

Min kjære mor, høyt elskede og dypt savnede Anne Britt Egeland, f. Olsen, bisettes i Grorud kirke onsdag 6. januar kl. 12.00.