Psykologspesialist: Døden er livsviktig!

Saken ble først publisert i juni 2020, men synes enda mer aktuell nå:

Hver gang jeg går til butikken blir jeg forundret og på en merkelig måte imponert over effektiviteten av tiltak som er satt i gang som en reaksjon på koronaviruset. Pleksiglassene i kassa og klistermerkene med 1-meter regelen på gulvet har blitt selve symbolet på sosial distansering. Antibac-flasker dyttes på meg som parfymeprøver i en tax-free butikk. Diskusjon om testing og sporing går flittig i alle medier, i stadig nye varianter.

Dette er verdens respons på Covid-19 og krisen dette viruset har brakt med seg. Vi forsøker å bekjempe viruset med tiltak som har fått enorme konsekvenser for våre liv, men som er enkle i sin karakter. Når alle har forstått hva vi må gjøre og følger reglene, så skal det gå greit. Da er vi flinke. Hvis vi ikke er flinke, må vi stramme inn på tiltakene med mer sosial distansering og desinfeksjon. Løsningen lengre frem i løypa er medisinsk. Vaksinen og vår bekjempelse av viruset er målet. Hvor godt vi lykkes, avgjøres av antall dødsfall på vår ferd.

Det er noe dypt problematisk med dette tankesettet. Verdens respons på Covid-19 burde være noe annet enn å bekjempe selve viruset. I et intervju med den amerikanske psykologen Scott Miller beskriver Stephen Jenkinson, forfatteren av boken Die Wise, hvordan livet på jorden våkner til live i direkte sammenheng med vår tilbaketrekning. Problemet er at dette ikke kommer til å vare, fordi vår tilbaketrekning har ingenting å gjøre med å ta vare på livet på jorden. Vår tilbaketrekning handler om å berge oss selv. Det er bare midlertidig til vi får klarsignal til å gå tilbake til vårt gamle liv. Da vil vi med all sannsynlighet gjøre nettopp det. Men det ligger ingen trygghet der, fordi vi løser ikke det egentlige problemet knyttet til Covid-19, nemlig vår egen eksistens i videre forstand.
(Artikkelen fortsetter)

Vi må tenke annerledes. Vår moderne forståelse av tid er lineær og drevet av at vi vil oppover og fremover. Vi tilnærmer oss årsakssammenhenger med samme forståelse, ofte med kortsiktige og enkle forklaringer som kan observeres her og nå. Når noe er nært i tid og rom, blir det enklere for oss å reagere. Slik er det med Covid-19. Årsaksforklaringen er enkel. Viruset er (for noen) dødelig, muligens mer enn andre virus. Løsningen blir dermed å bekjempe viruset, for å forhindre at noen dør. Det er vårt mål. Viruset sees på som noe uønsket, unaturlig, noe som ikke passer inn i vår verden.

Problemet med en slik forståelse er at den ikke tar i betraktning sammenhengene som er avskåret i tid og rom, og ikke direkte observerbare. Disse sammenhengene er det så vanskelig å forstå, formidle og det tar for lang tid å snakke om. Vi har det for travelt med å redde liv her og nå. Med en lineær forståelse av tid blir nettopp døden en uønsket endestasjon. Vi vet alle at vi skal dø, men vi aksepterer ikke at noe tar slutt.

Så vi prøver å bekjempe døden som forstås som et nederlag for menneskeheten. I boken Å være dødelig skriver kirurgen Atul Gawande at for det meste av menneskets historie har døden vært en vanlig del av livet. Den kom tidlig eller sent, og dette var ikke nødvendigvis noe man hadde kontroll på. Men nå, som medisinen har funnet stadig nye løsninger på å utsette døden, har vi blitt mer og mer frakoblet det faktum at vi er dødelige. I forordet til den norske oversettelsen av boken skriver Per Fugelli:
Legens identitet og stolthet knyttes til å helbrede og redde liv. Døden blir omskapt til en medisinsk kampsport. Døden blir medisinens nederlag, kompetansens fallitt. Derfor blir døden så vanskelig å godta, både for den døende og for legen.

Den moderne medisin, som iherdig flagges under fanen vitenskap, er på mange måter blitt vår tids religion. Frontfigurene er legene og universitetsprofessorene, jo finere titler, desto sannere blir budskapet. Det som formidles skal fremstå som rasjonelt og objektivt for å bli tatt seriøst, og feltet har mange regler for hva som rangeres som den mest høyverdige kunnskap. Denne troen har mange tilhengere. Vi som ikke vet, skal opplyses av dem som vet. Såkalt evidensbasert medisin har helst enkle årsaksforklaringer og snakker til gjennomsnittsmennesket. Noe skal virke på noe annet. Forskningen foregår nært i tid og rom og man forsøker å sortere ut alle forstyrrende faktorer. Synergiprosesser som omfatter naturlige løsninger, har man ikke plass til, da det faller utenfor denne trosretningen.

Her er det ingen plass til døden. Hva lærer vi den neste generasjon når livets slutt blir noe vi kjemper mot, i stedet for å la den være en del av naturens gang? Å sørge blir en uønsket følelse, i stedet for en erkjennelse av kjærlighet. I dag er det mer legitimt å dø av bivirkninger av medikamenter enn av sykdommen selv. Da kan alle si at man har prøvd alt og ga ikke opp. Det er i tråd med den moderne medisinens tankesett. Vår redning kommer i form av medikamenter eller vaksiner. Men det løser ingenting så lenge årsaken til våre problemer blir ignorert. Covid-19 er ikke problemet, VI er problemet. Vår frykt for å dø gjør oss paradoksalt nok mindre i stand til å leve.

Vårt problematiske forhold til døden har formet tiltakene og responsen på Covid-19 i en egoistisk kamp for egen overlevelse. Det vi gjør handler ikke om solidaritet og dugnad, selv om det pakkes inn i disse positivt ladede ordene. Viruset har blitt et møte med vår dødelighet, men det burde være et møte med vår unaturlige måte å leve på jorden. Viruset gjør det det er designet til å gjøre, det følger naturens regler, absolutt og trofast. Vi kunne lære noe av det. Mens vi vasker og spriter og tester og sporer, beveger vi oss lengre og lengre unna en bærekraftig måte å leve på jorden. Av alle livsformer på denne planeten er det vi menneskene som har størst problemer med å følge og føye oss etter naturens lover og definere hvordan vi skal leve ut fra dem.

Hva gjør vi nå? Det settes ned komiteer som skal se på hvordan vi har håndtert krisen. Men dette kommer til å handle om vår enkle måte å respondere på. Hadde vi nok smittevernutstyr på lager? Var vi godt nok forberedt? Bør vi produsere mer medisinsk utstyr hjemme? Burde vi ha stengt ned tidligere, senere, større, mindre, annerledes osv. Den samme tankegangen går på repetisjon.

I stedet bør det settes ned komiteer som ser på hva møte med Covid-19 kan lære oss om oss selv. Ikke for at vi skal bekjempe det, men fordi vi skal leve på jorden, der det i all tid vil finnes virus.
Det bør settes ned komiteer som snakker om hvilke jobber vi skal ha i fremtiden, som ikke forsyner seg med største selvfølgelighet av villmarken. Det bør settes ned komiteer som snakker om dødelighet, ikke som en medisinsk kampsport, men som en livsviktig del av livet. Det bør settes ned komiteer som snakker om hvilke tiltak vi bør gjøre, ikke for å redde vårt eget liv her og nå, men for å ta vare på alt annet liv på jorden i fremtiden.

Jeg snakker om døden med min far på 81 år. «Hva tenker du om denne jakten på evig liv?» spør jeg. «Hvorfor er folk så redde for å dø? Redde for at deres nærmeste skal dø?». «Evig liv», han drar på det. Min far bor ved siden av en lekeplass som er et populært turmål for byens barnehager. «Når jeg ser ut vinduet på barnehageungene, med refleksvestene og de små sekkene med hver sin matpakke klar for eventyr, så er dette det evige liv for meg. De er mitt evige liv. Jeg er ikke så viktig. Det kommer noen etter som tar livet videre».

Jeg håper ingenting blir som før vi møtte Covid-19. Men ikke på grunn av vår egoistiske kamp om å bekjempe et virus, men heller et ønske om en ny måte å leve på. Vi kan bestemme oss for ikke å gå tilbake. Men da må det være at de riktige grunnene.

Birgit Valla, psykologspesialist

LES FLERE AV VÅRE ARTIKLER OM VIRUSET SOM FORANDRER VERDEN