Norgesferie

På en øy i sola

En ung og bitter mann forlater passkøkaos og flyplasstreik og finner et paradis noen minutter fra byen.

Passkø, passkø!
«Hvor skal du reise i år?».
«Skal blir godt å komme ut av landet etter to år med pandemi».
Streik og flyplasskaos!

Mengder med regn ga liv, og planter i femti toner av grønt farget byen de elsket. Solen tittet frem, og is vokste på magisk vis frem i hendene på lekende barn, voksne og hunder slikket opp restene. Lekende blikk mellom mennesker som ikke hadde sett annet enn skjerm på to år. Spenningen i luften var nærmest (klisjé!) til å ta og føle på.

Over Oslo hadde sangene strømmet ut fra majestetiske Grefsenkollen, og byen var trukket i et regnbuefarget teppe. På den fjerne siden av tristhet fant man sin vei gjennom gater fylt av liv, på en blå bysykkel. Hvordan kunne noen ønske å reise herfra? I avisene hadde de gått lei av å skrive om krigen i Ukraina, rubelen sto på sitt høyeste, og det samme gjorde strømprisene i Europa med en mørk vinter i vente. Det var likevel ikke dette som tronet høyest på agendaen, men at mennesker ikke kom seg ut av landet på ferie. Der han ruslet og så på dyrelivet rundt seg, kunne han ikke annet enn å være forundret. Hadde ikke to år med pandemi vist oss noe om at det er mulig å oppleve ting i vårt eget land? Hadde ikke to år med pandemi vist oss at det enkle, naturen, kan ha mer å gi enn en rave-club i Ibiza? Hadde ikke to år med pandemi lært oss noe om verdien av det å være tilstede, uten mobilen?

(Artikkelen fortsetter)

Kanskje var det bare en kortsiktig tur til utlandet før folk returnerte til det som ble den nye normalen under covid, drøftet han. Sannsynligvis ikke. Drømmen om å gjennomføre sine ‘bucket lists’ presset opp gjennom den skremmende tynne finéren av ro som var konstruert på toppen. Legge ut bilder fra de riktige stedene. Være den første et nytt sted. Gjøre noe halvgalt.

Men ingenting gjaldt om det ikke ble lagt ut! tenkte han surt.
Han merket at disse tankene spilte på de samme strengene som en kunne hørt fra en bitter gammelmanns sang, og han likte det.
Noen ting er verdt å kjempe for, noen ting er verdt å stikke ut hodet for, noen ting er verdt ikke å bli likt for!
Slik tenkte han.
Som det å knuse myten om at FOMO (fear of missing out) er en virkelig ting.
En motvekt til frykten for å gå glipp av noe, er å gjøre det beste ut av situasjonen man er i, i øyeblikket nå. Klarer man å være tilstede i øyeblikket, vil kanskje ikke turen til San Francisco være like attraktiv. Roen ved å forbli i Norge må dog oppleves, erfares, og det kan ikke forventes at de som ikke kom seg ut under pandemien, skal lære seg det i tiden etter den. Suget etter å oppleve noe nytt blir så stort at man ikke setter pris på det som er rett foran nesen.

Han pakket sakene og satte ut mot T-banen. Det er tross alt lettere å ta banen enn å sette seg på en bysykkel med hundreogfemogtjue liter Recon på ryggen. På kaia lå det allerede noen ferjer, og køen av mennesker som skulle ut mot øyene, var lang. Han satte seg ned og så på menneskene. Denne hovedstaden der en skinnende sol gir lange pauser mellom munner som peker nedover. Der du kan ta båten ut i fjorden som en del av kollektivtrafikken. Fuglen kom etter en liten stund og var i strålende humør. De sto og ventet en halvtime, men i godt selskap går tiden fort. En båt kom. Båten hastet av gårde mot Hovedøya, og en mindre båt la til. Diesel. De steg ombord og kjente vinden i håret der Oslofjorden bredte seg ut som et glitrende teppe av muligheter. Båten la til ved Hovedøya, og noen gikk av. Båten la til ved Gressholmen, og noen flere gikk av. Til slutt var de fremme ved Langøyene, en surrealistisk plass. Det har vært et deponi for lagring av farlig avfall her, som nå er dekket over, og øya er åpnet for befolkningen. Ikke bare er den åpnet, det er tilrettelagt for folk. Aldri før hadde han sett en slik tetthet av toaletter! For et arbeid Oslo Kommune har gjort. Bravo!

På øya var det en sone for telting, og de gikk opp veien til øyas nordside der denne befant seg. Opp en liten grusvei – en av de letteste tilkomstene til en teltplass noensinne. Videre inn og forbi 2-3 (!) toalettstasjoner til følte begge en trang til å gå til høyre inn på en mindre synlig vei. Etter omtrent femti meter kom de til et sted som var skapt for en helaften. Som en sørvestvendt balkong med den beste utsikten i byen, det minnet om «byhytten» til Stein Erik Hagen, bare bedre. Med fugler som naboer i stedet for strebere. Her kunne man leve! Det var bare å få satt opp teltet og fyrt opp grillen. En halvtime senere satt de med hver sin halvliter i sola og ventet på at grillen skulle bli klar. Alle gleder seg. Syden, passkø og flyplasser, dette havnet nå i tankenes bakevje.
De gikk en liten tur rundt øya, kom ned til strandanlegget nær det gamle deponiet. Andre mennesker koste seg i den søte sommersola. En DNT-hytte holdt grillselskap, et lystig lag. På andre siden av øya ligger naturiststranden, den var tom denne kvelden.
Naturen på sørsiden av øya ble utforsket, og blant de smale stiene gikk de seg nesten bort. Så mange impulser og inntrykk – bare en tillater seg å oppleve her og nå.

Tilbake ved teltet så de Christian Radich seile forbi i ensom majestet mens solen hang lavere på himmelen. Herfra kunne man se Holmenkollen og Munch-museet. Da de satt der og kikket på solnedgangen, slo det ham hvor sjeldent de gjorde akkurat dette, i dagens samfunn, og hvordan nye Netflix-show ville blitt utkonkurrert av det de her fikk. Takknemligheten vokste, tenk å få lov til å oppleve dette så nærme en hovedstad. Sannsynligvis den eneste hovedstaden i verden med et slikt tilbud. Neste morgen ble de vekket av fuglenes sang, etter ni timer i drømmeland.
Etter å ha pakket sakene vendte de tilbake til bryggen, kastet klærne, og hoppet uti for en morgendukkert. Vinden og solen kysset ansiktet ombord på båten hjem igjen. Det minnet om å komme hjem fra en velfortjent ferie. En ferie uten passkø og frykten for flyplass-streik.
En ferie femten minutter unna byens lyder, på en øy i sola.

Les alle hverdagsekspedisjonene til Øyvind Bjørnstad her.