- Vi skal bo i skogen, pappa, kan du huske å si det til mamma?

En fredag ettermiddag triller et underlig følge over Voldsløkka idrettsanlegg i Oslo. To voksne og to sjuåringer på sykkel, en fireåring i sykkelvogn og en sykkeltilhenger full av mat og klær og utstyr. De skal sykle gjennom Nordmarka. Underveis skal de telte, fiske og brenne bål. De ser ut som noe John Steinbeck kunne skrevet roman om. Tåka ligger lavt. Det regner lett. De fortsetter gjennom Nydalen, over Akerselva, forbi det høyt elskede Storosenteret, over Ring 3, der fredagstrafikken stamper i kø.
Du e elektrisk! synger fireåringen i sykkelvogna. Han er avslappet, han vet at han skal bli trukket hele veien hjem. Du gir meg støt når...hva betyr støt, pappa?
Det er noe oppjaget over resten av følget, de øker stadig farten i regnet. De har et tog å nå, og ankommer Grefsen jernbanestasjon idet toget på Gjøvikbanen kommer. Utsyr løftes ombord, toget tøffer ut av Oslo. Ah. Barna sitter på hver sin side av kupeen og ser ut. Hvor er vi nå? Kjelsås stasjon. Er dette havet? Maridalsvannet. Er dette utlandet? Nei, Åneby. Er vi der snart? Ja, etter Varingskollen.
Så er vi på Hakadal. Følget står der alene på en stille stasjon. Under ligger dalen, over dem Nordmarka. Herfra skal de klare seg selv. Det eneste de trenger å gjøre, er å komme seg tilbake på egen hånd.