Overskuddsliv i naturen - Arne Næss om friluftsliv i et økologisk perspektiv

Friluftslivet har fått en stadig viktigere rolle etter hvert som skyggesidene ved industristatens urbane livsform har trådt klarere fram. Som Fridtfjof Nansen bemerker, er friluftsliv en delvis gjenopptagelse av en tidligere livsform. Menneskene har gjenom hele sin eksistens inntil helt nylig vært jeger og samlere, altså levd og arbeidet i natur. I langt mindre enn en promille av deres historie har de forsøkt seg på en livsform preget av teknikk og i trange omgivelser. Så sent som i begynnelsen av dette århundre mente mange av de toneangivende ”futurister” , f.eks. H.G. Wells, at det ville lykkes og at menneskene ville bli lykkelige i sin helt nye måte å leve på.
Men på samme tid grep friluftslivet om seg. Mer eller mindre lekende former for korte opphold i natur. Betegnelsen ”overskudd” passer for så vidt som oppholdene ikke tjente til å skaffe næring elller på annen måte kunne karakteriseres som arbeid. Karakteristisk nok har friluftslivet antatt former som minner om den fysiske aktivitet i jeger- og samlerkulturene: Ved vann og vassdrag: svømming, dykking, roing, padling, seiling, fiske. I skog og mark: Fottur, leirliv, ski, ridning, jakt. På fjell og vidde. Fottur, leirliv, brevandring, klatring, skitur, skibestigning av fjell, fiske, jakt.
Et viktig moment er nødvendigheten av innsats. Uten innsats ingen kvalitet, uten kvalitet redusert glede. Glede over kvalitet i egen livsførsel er autotelisk verdiopplevelse, eller indre motivering. Konkurransemotivering er ytre motivering og derfor også svakere motiveringsform.
Der hvor arbeidslivet foregår i natur, er behovet for overskuddsliv i natur rimeligvis beskjedent. Behovet er imidlertid stigende. Dette kan b.l.a. tilbakeføres til at landbruket drives mer og mer industrimessig og stressfremkallende.
Forskjellen mellom jeger- og samlerkulturens jakt og moderne lystjakt er påfallende. Den første er preget av kulturen, den er del av og er nødvendig del av livsoppholdet. Tekniske hjelpemidler er enkle, dyktigheten stor og gjenstand for opplæring fra far til sønn. Identifiseringen med viltet er intens. Emnet bringer oss over til behandling av friluftsliv fra økosofisk synspunkt.

(artikkelen fortsetter)

De nåværende former for friluftsliv preges av mangler ved den nåværende urbane livsform. Hvis det lykkes å eliminere dem, vil preget forsvinne. Videre vil behovet for friluftsliv i de former som nå dominerer avta, hvis bosettingsmønsteret endres slik målene for grønn politikk angir. De fleste vil da leve i lokalsamfunn med rik tilgang på variert natur og i sitt arbeid vil de gjøre bruk av myk og nær teknologi.
Med tanke på de nærmeste år, er det viktig å stake opp retningslinjer for etisk og økologisk ansvarsbevisst friluftsliv. Disse kan formuleres slik:
Respekt for alt liv. Respekt for landskapet. Av dette følger at lystjakt elimineres. Bortsett fra ”kamerajakt” innskrenkes jakt til det som inngår i viltpleien. Sporløs ferd: Man etterlater intet spor i landskapet. Vardebygging innskrenkes, hyttebyggene legges beskjedent. Urbaniserte boliger får ikke status av hytter.
Friluftspedagogikk i identifiseringens tegn. Barns – og eldres – trang og evne til identifisering med liv og landskap opphjelpes. Konvensjonell målrettethet: Å komme fram, å bli dyktig, å bli flinkere enn andre, å få ting unnagjort, å beskrive i ord, å ha og bruke fint og nytt utstyr – dempes. Evnen til dyp, rik og variert opplevelse i og med natur blir gjort bruk av.
Minimal belastning av naturens kretsløp kombinert med maksimal selvberging. Dette ideal er i dag en stor utfordring .Ved økende viten om bruk av stedsegne planter og annet lokalt tilgjengelig, kan man svært ofte opprettholde eget liv i naturen ved lokale ressurser. Men det fordres samtidig kjennskap til naturens bæreevne. Dette innskrenker antallet mennesker som kan (tilnærmet) selvberge seg innen et begrenset landskap.
Naturlig livsstil. Allsidig samværsform med mest mulig dveling ved målene, minst mulig ved det som kun er middel. Så vidt mulig eliminering av teknikk og apparatur hentet utenfra, spesielt fra bykulturen.
Tid til omstilling: De som kommer fra bylivet har vanligvis en viss sans for ro, stillhet og annet som står i skarp kontrast med stressende urban livsform. Men vanligvis inntrer etter noen dager eller en uke en viss understimulering. Savn av radio, televisjon, kino osv. Det tar tid før de nye omgivelser virker i dybden. Det er helt normalt at det tar flere uker før følsomheten for natur blir såpass utviklet at den fyller sinnet. Hvis en hel del teknikk og apparatur stilles imellom en selv og naturen, gjør en det håpløst for naturen å komme på talefot med en.

De foregående fem punkter angir retningslinjer. Hvis de oppfattes som normer, må man huske på at mange andre normer kommer inn i bildet ved konkrete avgjørelser. Ellers kan oppholdet i natur bli krampaktig eller fanatisk i oppfyllelse av delnormer, og ikke til glede for noen.
De fem punkter er fra vekstøkonomiens side å betrakte som fem farlige giftstoffer. Man må regne med at offentlige virkemidler ikke i de nærmeste år vil settes inn til fordel for etisk og økologisk ansvarsfullt friluftsliv. For vekstøkonomien gjelder det at målene, egenverdiene, glemmes til fordel for midlene.
Slik forholdene har utviklet seg, er det meget sterke krefter som søker å erstatte friluftsliv med mekanisert miljøødeleggende og konkurranseformet opphold i natur. Å endre retning kan bare skje ved en langvarig allsidig kamp.
Det er vanlig nå å forveksle sport og friluftsaktivitet. Skøytesportsinteressen tilfredsstilles hovedsakelig i sittende stilling. Utflukter på skøyter i naturmiljøet er på retur. Det trengs en prinsipiell debatt og omfordeling (relokering) av økonomiske midler som var frigitt på en tid da ordet ”idrett” ennå var nøye forbundet med friluftsliv. For å ta et eksempel: ”Foreningen til skiidrettens fremme” var i hovedsaken beskjeftiget med friluftsliv. Å ferdes på ski uten tanke på konkurranser er det sentrale anliggende.
Da overhåndtagende urbanisering forkrøplet menneskenes liv i rike industristater, oppsto krav om nasjonalparker og andre store arealer for friere utfoldelse. Imidlertid ble behovet for alburom og aktivitet i det fri antatt å være et slags luksusbehov hos eliten. Arbeiderbevegelsens ledere synes ikke å ha vært forberedt på at de økonomisk lavere klasser skulle få noe slikt behov. I våre dager melder imidlertid behovet seg også der. Det viser seg da at de økonomisk noenlunde lett tilgjengelige friarealer blir sprengt og antar et urbant preg – kødannelser, forsøpling, ødeleggelse av vegetasjon, fatal innskrenkning av bevegelsesfrihet, luksusboliger og luksusliv i stedet for hytter og hytteliv.

(artikkelen fortsetter)

Allerede nå i 1970-årene er mange naturparker i USA blitt så overbelastet av mennesker at et ytterst strengt regelverk er innført. Typisk trinnvis utvikling: forbud mot å slå leir i visse områder – forbud mot å slå leir unntatt i små innhegninger – generelt forbud mot å slå leir, å samle ved og mot leirbål – forbud mot å lage mat uten i sementerte kasser – forbud mot å lage mat utendørs. Forbud mot å bevege seg i bratt lende (erosjon) – forbud mot å gå utenfor oppmerkede stier – forbud mot å gå utenfor asfalterte stier – forbud mot lengre opphold – stempleplikt hver dag – forbud mot overnatting.
Fra å komme til et sted med økt frihet, kommer man inn i en ghetto eller et slags museum.
Hvis søkningen tiltar fortere enn tilgangen på nye områder , vil naturparkene miste sin vesentlige verdi. Det vil kanskje alltid bli noe tilbake, men kun tilgjengelig for folk som kan ofre mye tid og fremfor alt mange penger på besøkene. De kresne oppgir offentlige friluftsområder og søker å kjøpe opp vakre arealer til privat bruk. Dette ødelegger muligheten for fremtidige friarealer.
Samarbeid mellom industriens og konkurransesportens representanter har ført til et enormt utstyrspress: Stadig nye såkalte forbedringer blir markedsført og normer om utskiftning blir innprentet og akseptert av store deler av befolkningen. Raffinement som kan være av betydning i toppkonkurranser, men som er helt latterlig å anskaffe til friluftsliv, blir allikevel solgt til de velstående og sløvere deler av allmenheten ved smart salgsteknikk. Da utstyr til friluftsgeneralister er langt billigere enn spesialutstyr, gjelder det å få folk til å spesialisere seg.

Videre lønner det seg å selge saker som fordrer stor kapitalinvestering, herav press bl.a. i retning av salg av snøscootere fremfor ski, og anbefaling om å erstatte de kjøpte snøscootere med stadig nye modeller. De ligner nå kostbare sportsbiler.
I Canada er utviklingen kommet lenger enn i Skandinavia. På skitur nær byene i Canada, altså i områder hvor folk uten særlig god økonomi har anledning til å lufte seg, gjelder det å holde tungen rett i munnen, være trafikkbevisst og ikke tenke på andre ting, ellers kan man bli kjørt ned når gjenger av scooterentusiaster raser forbi. Fotgjenger-bilist-forholdet fremkommer i ny skikkelse, og møtet med naturen uteblir. Salget av små fly stiger, siden man må besøke fjernere og fjernere områder for å få del i de ganske enkle og elementære arter av friluftsliv. Etter en gigantisk innsats av ressurser og teknikk lykkes dette – lykkelig strekker direktøren seg på en enkel brisk i tømmerkoien, lytter til fuglesangen, åpner en knirkende tredør og ser ørreten sprette. Folk biter på utstyrskroken og forlenger arbeidsdagen og øker stresset i byen for å få råd til det mest ”moderne”. Slitne og med liten tid til overs raser de inn i friluftsområder og raser tilbake til byene. Verden vil bedras!

Friluftslivets gjenvordigheter i industristatene er et av de beste eksempler på den kollektive galskap som inntrer ved å la midlene dominere over målene inntil dveling ved målet faller bort.
I det foregående er intet uttalt mot menneskets tekniske interesse og entusiasme – den synes å gripe like dypt og begynne like tidlig som den seksuelle – eller enda tidligere. (Jean Piagets arbeider kan tas til inntekt for dette syn). Hva jeg har omtalt, er arter av kollisjoner mellom ulike engasjementer hvorved minst én blir skadelidende. Tilfredsstillelse av behovet for friluftsliv og behovet for apparatorientert teknisk utfoldelse kan ikke skje samtidig. Og de politisk-økonomiske krefter i industrilandene presser i retning av prioritet for den kapital-intensive apparat-teknikken: Det apparatfattige liv er en hemsko.
I det foregående er heller intet sagt om i hvilken grad mennesket er biologisk forskjellig fra alle dyr. Utviklingslæren legger i det store og hele vekt på likheter. Enkelte biologer søker å motvirke en for stor konsentrasjon om likhetene. Dette gjelder f. eks Adolf Portmann

*

Utdraget er hentet fra Arne Næss´ bok Økologi, samfunn og livsstil. Boken ble utgitt første gang på Universitetsforlaget i 1976. Utdraget og bokomslaget er trykket med tillatelse fra forlaget.