Oppdragelse

Om hvordan vi krymper barna

Altfor ofte forteller vi barn hvordan de skal oppføre seg. Men som oss, trenger barn å kunne gå omkring å være seg selv, uten å bli kontrollert eller føle at de må forstille seg. Ellers vil de ikke kunne klare å bevare kontakten med seg selv.

Barnet er sosialt fra første stund. Vår viktigste oppgave som foreldre er å hjelpe det å bevare sin integritet. Foreldre har til alle tider elsket barna sine. Altså handler det ikke om mangel på gode intensjoner når vi ender opp med å samhandle med barna våre på måter som krymper dem, fremfor å legge til rette for vekst. Mye handler om at vi i en presset hverdag har en tendens til å bli for adferdsfokuserte. Vi blir mer opptatt av hva barna gjør, enn hvordan de har det.

Jeg har akkurat lest hva jeg vil kalle en befriende bok om denne tematikken, nemlig: «Dropp oppdragelsen!» av den danske familieterapeuten Fie Hørby. (Artikkelen fortsetter)

Hun snakker om hvordan ideen om den tradisjonelle oppdragelsen får oss til å true, bebreide og kritisere. Fremfor å gi barna en sterk tro på seg selv, som kanskje er vår viktigste oppgave som foreldre, skaper denne tilnærmingen sår som må heles før de kan gå videre. Slik ender vi, tross gode intensjoner, med å bremse utviklingen deres. Den tradisjonelle oppdragelsen hemmer det vi så gjerne vil få til å vokse i ungene våre. Når vi inntar rollen som oppdrager, blir vi lett både belærende og kritiske, og vi uttrykker ikke minst en manglende tillit til barnets intensjoner. Relasjonen går i en retning; fra den voksne til barnet. Å legge vekk oppdragerrollen betyr ikke det samme som at vi skal være grenseløse og selvutslettende. Ved å sette personlige grenser for oss selv, lærer vi barna å gjøre det samme. Dette er en viktig del av å være i kontakt med noen. Og det aller viktigste for barn er kontakten med oss. Menneske til menneske.

Altfor ofte forteller vi barn hvordan de skal oppføre seg. Men som oss, trenger barn å kunne gå omkring å være seg selv, uten å bli kontrollert eller føle at de må forstille seg. Ellers vil de ikke kunne klare å bevare kontakten med seg selv. Den tradisjonelle oppdragelsen baserer seg på at barn skal tilpasse seg andres behov og forventninger temmelig kontinuerlig. Fortsatt støter jeg stadig på systemer designet av oss voksne som i bunn og grunn baserer seg på noe så arkaiske som prinsippet om straff og belønning. I iveren etter å fremme adferden som fungerer best i vår pressede hverdag glemmer vi at barnas adferd faktisk er et språk som inviterer oss til å være nysgjerrige på deres følelser og behov. Barn gjør faktisk alltid så godt de kan. Når barnet ikke lykkes med å «være grei», eller gjøre sånn som vi ønsker de skal gjøre, er det fordi de ikke klarer noe annet. Det eneste vi oppnår med straff og kjeft, er at barna skammer seg enda mer over å ikke klare å fylle forventningen vi har til dem. Og ja, trusler og belønning er to sider av samme sak. Belønning satt i system vil alltid resultere i at barnet handler for å få belønningen. Når et barn lærer seg at man kan «kjøpe» andre, lar det seg selv lettere selge. Denne butikken er drevet av noe ganske annet enn kontakt basert på respekt og kjærlighet.

Når barna opplever at vi kan romme alle deres følelser, vil de også bli rustet til å romme hele følelsesskalaen i seg selv. Det er kanskje den mest verdifulle bagasjen vi kan gi dem. Slik vil de kunne bli i stand til å ha en indre dialog og bearbeide følelsene sine. Kroppen vår er genial. Den kan avreagere og med dette sørge for at ikke potensielle traumer setter seg i kroppen. Legger vi lokk på følelsene derimot, så fester de seg i kroppen, og gjør oss mindre robuste både fysisk og psykisk. I årevis har vi trodd at det beste vi kunne lære barna våre, var å oppføre seg ordentlig, og tilpasser seg de ytre omgivelsene. Men dette vet barna fra første stund. I sin streben etter tilhørighet vil det stadig gi avkall på egne behov hvis det opplever at det å holde fast på dem, kan true premissene for å høre til. Det viktigste vi kan gjøre er noe ganske annet. Det er å støtte barnet, slik at det bevarer kontakten med følelsene og sansene sine. Rett og slett støtte barnet til å ta vare på seg selv.

Jeg vil hevde at skolesystemet slik vi voksne har rigget det til, nærmest har blitt et laboratorium for innskrenkning av barnas vitalitet. I vår utålmodige iver etter å oppdra og belære disse små menneskene, og gjøre de til såkalte nyttige samfunnsborgere - står vi i fare for å destruere ressurser og ikke minst livsglede. Sakte, men sikkert omgjøres barnehagene til førskoler. Skoleforberedende aktiviteter skviser ut mer og mer av den frie leken. Den frie leken blir i beste fall prioritert som et middel for å fremme sosial kompetanse, vi tar oss ikke råd til å la ikke-definert tilstedeværelse i seg selv være et mål. Daniel Hageland, som selv er lærer, skrev nylig et debattinnlegg i Bergens Tidende om at timeplanen til en 6-åring er til å gråte av. Skolestart klokken 08.30, ferdig 13.30. Noen friminutt her og der, og spisetid med faglig påfyll. Det er ikke lunsj, det er undervisning – en viktig påminnelse. Det er heller ikke skolestart uten lekser, det er i hvert fall sjelden at lekser uteblir her til lands. Lesing og regning. Kanskje også engelsk. Som han selv sier avslutningsvis: Barndommen skal vi ikke kimse av, den får man aldri igjen.

Stadig flere foreldre opplever at barna vegrer seg, eller kanskje mer treffende premissene for skoledeltakelse tatt i betraktning; verger seg for å gå på skolen. Situasjonen som da oppstår i de aller fleste hjem, hvor mor og far jobber 200% i tråd med den norske velferdsstatens foretrukne modell, er at korthuset raser. Foreldrene blir naturlig nok vanvittig stressa og ender ofte opp med å legge ytterligere press på barna som indirekte ender opp med å bære ansvaret for hele familiens ve og vel.

I de travle livene vi voksne lever, er barna særdeles utsatt. Det er oppsiktsvekkende å se hvordan de blir 'symptombærere' på at alle voksne rundt er presset til det ytterste, både i skole og hjem. Professor dr. med Trond H Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, ropte varsko med kronikken «Skolen gjør barn syke», i Dagbladet. Bakgrunnen var deres arbeid med sykehusinnlagte barn med sammensatte fysiske og psykiske plager, som er en økende pasientgruppe. Skolen er, ifølge legene, «den viktigste faktoren for barns helse i dag». De er bekymret for hvordan en stadig økende testkultur og et tiltakende prestasjonspress i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse på kort og lang sikt.

Universitetslektor Jørg Arne Jørgensen peker på faktorer i dagens skole som har påvirket barnas spillerom dithen at barneombudet for lengst burde trykket på alarmknappen (Stavanger Aftenblad, 24/04-22). Det handler om en stadig økning av teoretiske kompetansemål samt økende vekt på individuelle prestasjoner i form av vurdering og karakterer. Vi har kommet dit at det forventes av elevene helt ned på barnetrinnet at de skal bedrive såkalt egenvurdering, altså en selvsentrert reflektering over hva de mestrer – og ikke mestrer. Barnerommet innskrenkes, læringstrykket økes.

I dette trykkammeret ville det være underlig om ikke varsellampene blinket. Og det gjør de da sannelig også. I form av diverse symptomer vi finner stadige nye navn på, slik at vi lettere skal kunne klassifisere de i et system vi liksom kan leve med. Men hvor holdbar er denne spinnville utviklingen egentlig? Og hva er målet med det hele? Dette er spørsmål jeg synes vi skulle sette av mer tid til å dvele ved.

Kan svaret være noe så banalt som tid til kjærlighet? Fysisk tilstedeværelse samt vaskekte nærvær?

I 2008, det samme året som jeg ble mamma, skrev Simen Tveitereid boka Hva skal vi med barn? Hadde jeg lest denne da, ville jeg nok ikke takket ja til Oslo kommunes tilbud om heldagsplass i en nyoppstarta brakkebarnehage i bilbyen på Ensjø. Tveitereid stoler ikke på regjeringens retorikk om barnehager. Han har en sterk følelse av å være med på et sosialt eksperiment. I boka drøfter han internasjonal forskning som er lite kjent i Norge, og gjør oppdagelser som fører til at han selv venter med å sende sine barn i barnehage. Det handler om tilknytningsteori. Og om at det er særlig det tidlige samspillet i barnets første år, som former dets opplevelse av seg selv og relasjonen til andre. I Norge er det en tilnærmet politisk konsensus om at målet for landets ettåringer er fulltidsplass i barnehage. Det er selvsagt at dette komme med omkostninger.

Hvordan jeg reagerer på barnas såkalte oppførsel har mer å gjøre med hvordan jeg har det, enn hva de faktisk gjør.

I skrivende stund jobbes det med å etablere døgnåpne barnehager. Au! Det at jeg formidler å kjenne på smerte knyttet til dette, gjør at vilkårene garantert kjennes enda mer smertefulle for den turnusarbeidene aleneforelderen som strever med å få livet til å gå i hop, uten en slik løsning. Men det er noe fryktelig feil når vi bestemmer at barna skal ta lasten av tilpasningen i denne situasjonen - fremfor at vi som de voksne i rommet endrer arbeidslivets premisser. Slike valg vil sannsynligvis koste oss langt mer. Hvordan vi som voksne velger å organisere livene er ikke løsrevet fra samfunnets premisser. Og valgfrihet er jammen relativt. Til tross for dette er det særdeles viktig å huske på at det er alltid er de voksne som er de ansvarlige tilretteleggerne for barnas livsutfoldelse. Det er nemlig barna som er hamstrene i hamsterhjulet. Og når barna strever, formidler de uhyre viktig informasjon til oss.

Vi vet at psykiske faktorer har det med å manifestere seg fysisk. Og at en viss form for stress kan gjøre oss syke. Den ungarsk-canadiske legen Gabor Maté er spesielt opptatt av det indre stresset som kommer av at vi tilpasser oss andre. Som han sier; når vi ikke sier nei, gjør kroppen det for oss. I barnas liv blir det stadig færre mellomrom hvor de i praksis kan kjenne på valgfrihet. Timeplanen er for mange lagt, fra morgen til kveld. Hvor i all verden skal de gjøre av egne følelser og behov i dette systemet som vi voksne har designet for dem?

Det er som om vi stamper i en slags kollektiv hypnose basert på illusjoner om alt vi tror vi må. I denne suppa er kanskje den viktigste ingrediensen å ta tak i vår egen trivsel. Trives vi som voksne selv med hvordan vi organiserer livene våre, og premissene det innebærer, for både barn og voksne? For meg har det stadig blitt tydeligere at hvordan jeg reagerer på barnas såkalte oppførsel har mer å gjøre med hvordan jeg har det, enn hva de faktisk gjør. Å ta ansvar for å dekke egne behov blir dermed en særdeles viktig investering i det gode samspillet i familien. Som Hørby så treffende beskriver det så er det nemlig ofte slik at når barna våre ikke har det bra, så kan vi bli så ivrige etter å gjødsle jorden rundt dem at vi glemmer at det primært er jordsmonnet rundt oss de henter næring fra, og at det kanskje er det som må gjødsles.

Som mennesker blir vi til i møte med hverandre, gjennom hverandre. Vi både mister og finner oss selv i de relasjonene vi inngår i. I relasjonen til barna våre er det vi som har ansvaret for deres tilblivelse. Det er en utbredt misforståelse at oppdragelse er noe vi kan utøve i kraft av at vi med makt setter grenser for barnas utfoldelse. Oppdragelse er det som til enhver tid skjer i samspillet oss mennesker imellom. Et samspill hvor jeg, er jeg og du, er du. Med likeverd. Barna ønsker mer enn noe å være en del av fellesskapet, og er født med et genuint ønske om å samarbeide. Samtidig jobber de kontinuerlig med å utvikle sitt selvstendige vesen. Prosessen innebærer utfordringer og frustrasjon for alle involverte parter. Barna lærer seg å være fine mennesker, om de møtes av fine voksne, som tar ansvar for lederrollen.

Det finnes nemlig bare en form for barneoppdragelse og det er selvoppdragelse. Dette er det eneste vi vet virkelig fungerer. I praksis viser vi oss – og blir sett kontinuerlig, som rollemodeller for barna våre. Barn har i utgangspunktet alt, bortsett fra det vi tar fra dem. Vi bør gjøre minst mulig skade på barna. Vi bør gi dem gode rammer og ellers la dem være mest mulig i fred. For de er alle helt unike og perfekte gåter. Underfundige mysterier vi ikke kan forstå fullt ut. Aksepterer vi dette kommer respekten og ærefrykten av seg selv og hjelper oss å møte alle mennesker på en måte som ville endre verden.

Denne saken har du fått av en venn

God journalistikk koster. I mange år har vi basert oss på frivillige donasjoner. Nå ønsker vi å tilby de som støtter oss, eksklusivt innhold. En som abonnerer på Harvest har valgt å dele denne saken. Derfor kan du lese den gratis.

Få tilgang til hele Harvest for
kun kr. 99 per måned.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her