Om å være nyttig

Jeg må være deres verste mareritt. Ingeniøren som la vekk kalkulator og vernehjelm til fordel for flygel og surfebrett, reiste til Sør-Afrika, og ble musiker.

Som ingeniør kunne jeg ha bidratt med å bygge infrastruktur og dermed styrke vår konkurranseevne i det evige kappløpet mot andre nasjoner. Som ingeniør kunne jeg ha vært “det landet vårt trenger”, ifølge oljemilliardæren Ståle Kyllingstad. Istedet har jeg altså blitt en avhopper. Jeg har forfalt til kunstnerstanden, og dommen er ikke nådig, skal vi tro Andre Bjerkes baryton av næringsvett i diktet Kunstneren:

"En kunstner er jo medfødt doven, en slags forfinet lasaron,
som gjør det til en profesjon å omgå ledigjengerloven.
Som ikke spinner, som ikke vever, men simpelthen går rundt og lever!
En tung belastning rett og slett, på landets nasjonalbudsjett."

Bare for å gjøre det klart med en gang: Jeg digger ingeniørfaget. Og ingeniører er generelt ufattelig hyggelige og hjelpsomme folk. Begge mine forlovere er ingeniører, og jeg lar meg begeistre over alt fra torsjonsstive frikjøringsski i fjellet til fornybar solenergi.

Det som plager meg, er den rådende, totale villfarelse at verdiskapning er noe som måles i BNP. Å være nyttig er å skape “verdier" som kan utløse en økonomisk transaksjon, som i neste omgang kan bli ført inn i et eller annet regnskap og ved årsslutt aggregeres opp til vårt lands brutto nasjonalprodukt. Størrelsen på vårt lands økonomi har blitt sivilasjonens overordnede mål. Leser man om de politiske ambisjonene for den norske skole, kan man lure på om våre barn først og fremst skal formes til attraktiv humankapital. Som all annen kapital skal den deretter aktiveres i industrien, for å gi høyest mulig økonomisk avkastning.

Kultursektoren slipper selvfølgelig heller ikke unna. Det politiske Norge, med store vyer om næringsutvliking i kultursektoren har med sin “Ekspander eller dø” som mål å ha minst en norsk artist på topp 10-lista i USA. Blant “Po-po-po-po-po-pokerface” og “What does the fooooooox say?” For hva skal vi egentlig med kultur, eller noe som helst, dersom det ikke blir noe penger av det?
“It´s the economy, stupid” sa Bill Clinton. Jeg er ikke enig. Spør du meg, er verdidebatt store greier, det er både vanskelig og ydmykende, men også spennende. Men én ting er klart; jo mer i balanse og livsglad jeg føler meg, jo mindre behov har jeg for den enorme mengden med ting jeg dessverre stadig svømmer rundt i. Jeg tviler på at flere av disse tingene er veien fremover.

Det er bare sånn det er.
Økt forbruk er en viktig motor i videre økonomisk vekst, og samtidig den største trusselen mot vårt økosystem. Motsetningen er åpenbar, men hva skal man gjøre med det som enkeltmenneske? I denne konteksten er det skummelt å lese om den kjente, politiske filosofen Hannah Arendts oppgjør med totalitær tenkning: I sin iver etter å være nyttige og innfri samfunnets forventninger, handler mennesker gjerne med automatikk, konkluderte hun.
Jeg bor selv i Sør-Afrika, og stadig vender samtalen tilbake til hvordan det brutale apartheidsystemet kunne vare så lenge? De unge, hvite som vokste opp under apartheid, trekker alvorstungt på skuldrene, og kan ikke annet enn å svare: Det var sånn det var.

Jeg slenger gjerne i meg en frossenpizza nå og da for å snike meg unna matlaging og kasserollevask. Men det er en grense for hvor mye Grandiosa vi kan stappe i oss, godt “hjulpet” av Orklas finurlige markedsføring, før vi definitivt ikke snakker om verdiskapning lenger.
Eller hva med denne: På flere, eksklusive nattklubber rundt omkring i verden kan man få stanset dansemusikken, for deretter å få servert en ekstra stor flaske musserende vin. Av dverger. Eller tynnkledde damer som spankulerer gjennom lokalet til fanfarisk musikk. Alt til prisen av en månedslønn eller to for en lærer. Det blir både bunnlinje for utestedet og BNP av slikt.

Jeg har strengt tatt bare to modus. Enten står bilen i fri, eller så går maskineriet rundt på seks tusen omdreininger per minutt eller mer. Jeg skulle ønske jeg lettere fikk til optimal marsjfart, femte gir og snaue 3000 RPM åtte, ni timer om dagen, men det virker som genetikken min jobber mot meg. Sånn sett passer jeg kanskje godt på pianokrakken, der konserter, øving, komposisjon og hvile kan avveksle hverandre i sin egen rytme. Men nyttespøkelset kryper så altfor lett inn i hodet. “Det blir lite skattepenger til helse og veibygging av at du sitter her og bretter ut den overfølsomme sjelen din i snevre musikksjangre, Andreas.”

Kanskje Andre Bjerkes baryton har rett, at jeg simpelthen er en forfinet lasaron, som gjør det til en profesjon å omgå lediggjengerloven? Og så gjemmer jeg meg bak filosofer som forfekter et sett med ideer som passer perfekt for en kontoravhopper? Burde jeg heller satse på å lage reklamejingles, og dermed “hjelpe” forbrukeren til å ta rett valg i butikken? Han fyren som lagde Grandiosa-sangen fikk jo en skikkelig stinn lommebok i tillegg til å yte sitt bidrag til felleskassa. En felleskasse som blant skal holde liv i oss på sykehjem den dagen vi alle blir hundre og ti år gamle.

Et kunstinteressert familiemedlem gikk bort for noen dager siden. Han hadde levd et langt, godt liv. Hans nærmeste familie fortalte meg noe jeg aldri kommer til å glemme. Siste kvelden før han sovnet stille inn, hadde han insistert på å høre på musikken min. Klart, det ble ikke noe bunnlinje av det heller for AS Andreas Loven. Men det kjentes faktisk ganske nyttig ut likevel. Så får det bare være at jeg ikke får råd til å kjøpe store champagneflasker av dverger i all overskuelig fremtid.